Med fremveksten av oljeutvinning til havs ble det behov for nye metoder for å lete etter olje, i tillegg til å hente den opp. Mobile plattformer ble til i tiden rundt 1950 som et resultat av oljeindustriens vekst, og klasseselskapene gikk aktivt inn for å involvere seg i klassifisering av disse plattformene. Etter kort tid kom problemstillingen om hva en mobil plattform var – et skip eller noe annet? Det norske Veritas involverte seg i den begynnende olje- og gassutvinningen i Nordsjøen ganske tidlig. For selskapet var offshoreindustri et skritt vekk fra det tradisjonelle klassearbeidet. Likevel åpnet industrien flere dører for klasseselskapet, samtidig som det bød på nye utfordringer. Mobile plattformer var noe nytt, men hadde samtidig en forankring i det maritime miljøet. Det norske Veritas prøvde slik å utnytte sin egen lange erfaring fra skip, ved å overføre den til et eget regelverk og en egen klasse for mobile plattformer. Selskapet kjempet slik for å få en kontrollordning på mobile plattformer basert på samme ordning som for skip. Sjøfartsdirektoratet hadde et langt og nært samarbeid med Det norske Veritas. Med opprettelsen av Oljedirektoratet ble klasseselskapet en årsak til uenighet innad i direktoratene, og da spesielt omkring arbeidet med mobile plattformer - en uenighet som ville følge alle aktørene gjennom hele perioden. Spørsmålet om hva en mobil plattform skulle defineres som var også medvirkende. Oppgaven avslutter med rammeavtalen mellom Det norske Veritas og Oljedirektoratet i 1977.