Oppgaven utforsker outsiderposisjonen i Axel Jensens bøker Ikaros (1957) og Joacim (1961). Problemformuleringen legger særlig vekt på protagonistenes motivasjon for å søke outsiderposisjonen, samt stiller spørsmålet om det i det hele tatt lar seg gjører å flykte fra samfunnet og i hvilken grad outsiderposisjonen oppnås. Analysene er foretatt på bakgrunn av Colin Wilsons teoriverk om outsiderens karakter, The Outsider (1956). Wilson bruker eksempler fra tidligere outsiderlitteratur til å skissere opp en typologi av outsidere og belyse ulike sider ved det han kaller «outsiderens problem». Dette «problemet» er grunnet i outsiderens identitet og gir seg utslag i hans mentalitet og syn på tilværelsen. Ulikheten i protagonistenes motiver for å snu ryggen til samfunn og sivilisasjon har gjort at outsiderposisjonen fortoner seg ulikt i Ikaros og Joacim, noe som også har gjort at analysene består av nærlesning av ulike aspekter ved outsidertematikken. I tillegg til Wilsons teori består av en kontekstualiserende del som kommenterer hvordan Jensens outsidere kan leses i lys av andre samtidige litterære outsidere, og hvordan tidsperioden bøkene er skrevet i påvirker lesningen av outsidertematikken. Resepsjonskapittelet tar for seg forskjellene i kvalitetsvurderingene av bøkene, og vektlegger hvordan anmelderne reagerte på outsidertematikken. I avslutningskapittelet samles trådene og det reflekteres rundt outsiderposisjonen i Ikaros og Joacim, særlig med hensyn til hvordan, og i hvilken grad outsiderens problemer løser seg, sett i lys av Wilsons teorier.

In this thesis, I have analysed representations of a selection of fictional and factual serial killers from Thomas de Quincey to Thomas Harris’s Hannibal Lecter, from Mary Shelley’s Frankenstein to the autobiographical narratives of real life serial killers Carl Panzram, Donald Gaskins and Ian Brady. My analysis of these texts identifies the portrayals of serial killers in terms of representations as aesthetic, existential, socially othered phenomena. The thesis proceeds from the premise that serial killer narratives often obscure the existential brute reality of murder. As such, I examine serial killing vis-à-vis attempted explanatory shifts in such narratives which represent serial murder and serial killers in terms of aesthetic, psychopathological, moral/religious/supernatural and socio-political phenomena, and I investigate the implications of these shifts. I focus initially on Romantic ideas of the self, and in the relationship between the ‘outsider’ artist/poet and the textual emergence of the figure of the solitary ‘serial’ murderer in the early nineteenth century, particularly in relation to De Quincey’s aesthetic murder essays. Subsequent fluctuations of the representation of serial killing between mental-health, law-and-order and political/social discourses are discussed in relation to the subsequent texts. I conclude by examining cognitive dissonance theory, A.E. Van Vogt’s description of the Violent Man, and James Gilligan’s theories on violence, in order to propose a possible synergetic response to narratives and representations of serial killers and serial killing.