Forskning har vist at dårlig kommunikasjon og mangelfull kontinuitet kan føre til dårlig kvalitet på tjenestene til barn. I noen tilfeller har dette ført til uriktige diagnoser og behandling, samt til mangelfull informasjon til foreldrene. Statens Helsetilsyn opprettet en arbeidsgruppe som utformet et forslag til egen journal til bruk for barn og foreldre. Gruppen foreslo å prøve ut egenjournalen til enutvalgt populasjon, og evaluere denne før den ble tatt i bruk i resten av landet. Mål/ hensikt: Endepunktsmål var foreldrenes opplevde kvalitet på kommunikasjon med helsepersonell, informasjonens relevans, følelse av likeverd og invitasjon til egen delaktighet. En ønsket å finne ut ihvilken grad foreldrene ville bruke egenjournalen i møte med helsetjenesten, om foreldrene opplevde at bruk av egenjournal ville føre til en bedre og mer delaktig kommunikasjon, om egenjournalen ville påvirke bruken av helsetjenester, og om foreldrene fikk tilført mer kunnskap om barns helse gjennom egenjournalen. Setting: Helsestasjoner i ti kommuner på nordvestlandet i Norge Metode: Et utvalgpå 309 barn født mellom 1. august 2000 og1. oktober 2001, ble rekruttert gjennom helsestasjonsbesøk og randomisert i en intervensjonsgruppe eller en kontrollgruppe. Førstefødte ble ekskludert. Vi brukte selvutfyllende spørreskjema, som var standardiserte og lukkede. Begge gruppene besvarte del 1 både før og etter intervensjonen. Intervensjonsgruppen besvarte i tillegg del 2 etter intervensjonen. Det var 289 (94%) foreldre som besvarte spørreskjemaet før intervensjonenog 260 (84%) etter. Helsesøstrene introduserte både egenjournalen ogspørreskjemaene. Helsepersonell ble også intervjuet for å validere resultatene. Resultat: Ca ¾ av foreldrene benyttetegenjournalen ved besøk på helsestasjonen, og en tilsvarende andel mente den var nyttig og haddeselv skrevet i den. Halvparten av foreldre oppgav at egenjournal førte til bedre oversikt over barnets helse og utvikling og at de ble mer involvert i bestemmelser. Den ble mindre brukt ved andre typerkontakter med helsetjenesten. Brukav egenjournalen påvirket ikke bruken av helsetjenester, kunnskaper om barns helse eller tilfredshet med informasjon og kommunikasjon med helsepersonell. Konklusjoner: Egenjournalen ble godtmottatt og hyppig benyttet i denne randomiserte og kontrollerte undersøkelsen, men undersøkelsen støttet imidlertid ikke de positive resultatene egenjournalen hadde på kommunikasjon og informasjon, som er blitt vist i tidligere deskriptive oppfølgingsstudier. Foreldre og helsesøstre som deltok i studien, trodde imidlertid at resultatene ville blitt bedre dersom egenjournalen ble introdusert ved første hjemmebesøk etter fødsel, og dersom det ble gitt mer opplæring i bruken av egenjournalen. Det vil være behov for videre forskning for åkunne bestemme hva som videre skal skje med egenjournalen i det helsefremmende arbeidet / Background:Research has shown that insufficient communication skills and lacking continuity has led to poor quality of the children's health services. In some cases this has caused incorrect diagnosis and treatment and insufficient information to the parents. The Norwegian Board of Health appointed a working group that created a parent-held child health record. The group proposed the record to betried out in a selected population and evaluated before introducing it for the whole country. Aim: Tostudy parents use of the PHCHR, and to evaluate participation in decisionmaking and communication with the professionals. We also wanted to determine the PHCHR’s influence on health care utilisation, knowledge about child health and self-care. Setting: Maternal child health centres in ten municipalities in the North-west of Norway between October 2001 and January2003. Method: A sample of 309 children born between Jan 8. 2000 (00.08.01) and Oct 1. 2001 (01.10.01) was recruited successively at routine health surveillance visits and randomised into an intervention ora control group. First-born children were excluded. We used self-completed questionnaires, which had standardised, specific and closed questions. Both groups answered part one before and after the intervention, and the intervention group also answered part two after the intervention. It was 289(94%) parents who answered the questionnaires before the intervention, and 260 (84%) after. Public health nurses introduced both the PHCHR and the questionnaires. The nurses were interviewed to validate the interpretation of the results. Results: 3/4 of the parents used the PHCHR when visiting the maternal child health centres, 3/4 reported that the record had been helpful to them and 3/4 had entered information in the PHCHR themselves. Half of the parents claimed that the PHCHR led to better view of the child's health and development, and that they got more involved in decisions. The PHCHR was less used visiting other health professionals. The use of PHCHR did not influence the utilisation of health care services, parents’ knowledge of child's health, or the parents' satisfaction of information and communication with professionals. Conclusions: The PHCHR was well acceptedand frequentlyused in this randomised controlled trial, but the survey does not support the positive results using PHCHR shown in earlier descriptive follow up studies. Still, the public health nurses taking part in the study believe that an earlier introduction of the parent-held child record – at the first home visit, and more training would alter the results. Further studies are needed before one is to decide what to do about PHCHR in health promotion in children / <p>ISBN 91-7997-092-3</p>