This master thesis has investigated the possible application of voltage source converters (VSC) for the interconnection of offshore installations, i.e. wind farms and petroleum platforms, in a multiterminal DC (MTDC) grid. The master thesis is written at the Norwegian University of Science and Technology, Department of Electric Power Engineering and is a continuation of the project written during the autumn of 2009. The work has been carried out in cooperation with Statnett SF, the Norwegian TSO, as a contribution to an ongoing research and development program on offshore electrification. The motivation behind this thesis is the possibilities the VSC technology bring about for the realization of renewable wind energy far from shore and supplying petroleum installations from the main onshore grid, thus reducing emissions. A theoretical study has been conducted, describing the VSC technology from basic operation to topics related to the implementation of a high power rated offshore MTDC grid. A suggested model of a small power system was established in the simulation program PSS®E. The model consisted of a four converter MTDC connecting three separate AC systems. One of the AC systems was a simplified representation of a main onshore grid, and the other two were small offshore AC grids made up of a wind farm and a petroleum platform. The MTDC was modeled using ABB’s HVDC Light Open model v 1.1.9-2, developed for use in PSS®E. A series of dynamic simulations have been performed using the model to demonstrate and analyze the principles of operation for a MTDC and the interaction between the AC systems and the MTDC. The dynamic simulations demonstrate the basic operation of a MTDC with a master-slave control scheme for the active power control, as implemented in the HVDC Light model. The simulation results confirm the functionality of a MTDC as described in the theoretical analysis of the technology.The analysis based on both the literature and simulations conclude that VSC technology is a realistic solution for an offshore grid with the objective of supporting passive network installations far from shore. Simulation results conclude that an advanced control system for the active power control operation (Poption) of all the converters in a MTDC may greatly improve the performance of the system following a disturbance. Both theoretically and through simulations it has been demonstrated that the VSC MTDC provides stability improvements to the connected AC grid, by actively controlling the injected active and reactive power to the grid. The possibility to use the MTDC as an alternative path for transferring large amounts of power has been investigated, and this was found to be beneficial for the system. The difficulties related to fault protection in a MTDC have been highlighted, and a theoretical analysis concluded that the protection scheme using IGBT circuit breakers is the preferred solution with present available technology.

The pre-processing and liquefaction of LNG is very energy demanding in addition to having a high level of complexity. This motivates for finding alternative value chains and technologies for gas transportation and various concepts have been proposed based on natural gas in liquid phase. These can be split into two main principles; liquefaction with solids formation, and storage under pressure. Due to the increased temperature and solubility, freezable components will not form solids as easily in the pressurized concepts allowing less pre-treatment of the gas. The evaluated concepts in this thesis are Liquefied Unprocessed Well Stream (LUWS) with controlled solids formation, and three pressurized storage concepts; Aker Solutions’ Heavy Liquid Gas (HLG), ExxonMobil’s Pressurized Liquefied Natural Gas (PLNG) and Chevron’s Liquefied Heavy Gas (LHG). All are presented in a high level survey together with similar ideas and patents in the first part of the thesis.Value chain evaluations are carried out for the different concepts and positive contributions, uncertainty and possible difficulties are discussed. The different patents filed, with solutions to some of the difficulties associated with the concepts, are also explained and presented. As the different gas products will have a less pure composition compared to LNG, the gas treating part of the value chains will be moved downstream of the liquefaction for all the new concepts. Through simplified simulations in PRO/II, energy requirements and specifications of the product liquid for the different concepts are found. The gas composition is adjusted to avoid freeze out of any kind for the pressurized liquids. The power needs for liquefaction are drastically decreased with increased pressure, giving smaller and less complex liquefaction plants. For a HLG concept at 20 bars, the power need is around halved, while for LHG at 50 bars it is between 25-39% compared to LNG, depending on the amount of heavy hydrocarbons in the LHG. The amount of flash gas needed for power production is as a direct result reduced by 70%.Water removal will still be necessary for all the concepts as hydrates will form easily at high pressures and low temperatures. The only exception is for the LUWS concept, where a smaller amount of water possibly could be allowed to form hydrates in a controlled way together with hydrocarbons and CO2.The reduced requirements for the gas means alternative processes for pre-treatment can be utilized and the thermal energy needs for these decreased at the liquefaction site. CO2 removal may be done by a membrane system or similar as the CO2 concentration can be around 1,4 and 6 mole% for a pressure of 12 and 50 bars respectively without the forming of solids. At the receiving site, a system similar to the CRYEX process can be implemented to remove the CO2 and allow storage of gas as LNG at atmospheric pressure.Estimations of the weight of the steel pressure vessels have been calculated for all the pressure levels. Due to the extremely high weight and the large amount of steel needed, the vessels must be constructed by an alternative building material for the high pressure ranges. A fiber reinforced plastic is suggested used with a steel or aluminum liner retaining the liquid. If successfully manufactured, these vessels would significantly reduce the weight and make HLG/LHG possible to implement.

Emissions from road traffic contribute a substantial part of the total CO2 emissions from the transport sector. The amount of passenger cars is rapidly increasing, which leads to an increase in CO2 emissions, even though the average CO2 emissions from new cars are decreasing. This thesis has evaluated the vehicle technologies available at present and examined the measures currently in use to reduce CO2 emissions from passenger cars, focusing on the European Union and Norway. Suggested measures for reduction in CO2 have been discussed. A harmonisation in fiscal taxation system throughout the European Union should be implemented, where a purely and directly CO2 based taxation system would give the largest CO2 reductions.In Norway a large part of the taxation potential is already utilized through registration tax and fuel tax. The taxes should be altered to be purely CO2 based if the objection of a tax is to prohibit the increase in emissions. By using a taxation system that affects a person’s usage of a car, and not the ownership, could make more people seek other means of transportation.A taxation system should not be implemented without measures to expand and upgrade the public transportation. Vast improvements in the Norwegian public transportation is a must if the reduction of CO2 possible and significant.

Det globale energibehovet øker for hvert år og vil fortsette å gjøre det i framtiden. Siden omtrent 1850 har energiforsyningen vært dominert av fossile brensler. Konvertering til el fra fossile brensler er lite energieffektivt og bruk av fossile brensler medfører store utslipp av klimagasser. Energi og klima har fått økende oppmerksomhet i løpet av de siste par 10-årene. Som en konsekvens av dette har man innsett at systemgrensene for energibruk må utvides. Primærenergikonseptet tar for seg dette ved at det tar hensyn til den totale energieffektiviteten og utslippet av klimagasser i hele verdikjeden for energi. Formålet med denne oppgaven har vært å belyse primærenergikonseptet og problemområdene vedrørende dette konseptet. I tillegg har primærenergiforbruket (PE-forbruket) og utslippet av klimagasser (GHG-utslippene) blitt analysert for forskjellige energiressurser. Omtrent 40 % av den totale energibruken i Norge brukes i bygninger. Av denne energien er igjen 80 % elektrisitet. Det er et mål i Norge å øke andelen fornybar energi, og varme produsert fra forbrenning av biomasse er et av satsningsområdene. Flis og pellets er de to mest kommersielle biobrenslene som brukes i dag, og det har derfor blitt lagt vekt på disse to brenslene i analysene av energiressurser. Valg av systemgrenser og metodikk gjør at verdier for PE-forbruk og GHG-utslipp varierer i ulike studier. Den europeiske standarden EN 15603:2008 setter rammene for hvordan primærenergifaktor og utslippskoeffisient for energiressurser skal beregnes i Europa. Det er i henhold til denne standarden valgfritt å inkludere energibruk og GHG-utslipp knyttet til infrastruktur for energikonvertering og distribusjon av elektrisitet og varme. Det er også valgfritt å inkludere andre gasser enn CO2 som gir bidrag til drivhuseffekten. Utslipp av N2O fra dyrking av energivekster gir betydelige bidrag til drivhuseffekten. Utslippskoeffisienten for vannkraft kan stige fra 4 til 237 g CO2eq/kWh hvis indirekte effekter som endring av landområder inkluderes. Beregninger i denne oppgaven viste at konstruksjon og demontering av varmesentral og distribusjonsnett utgjør 0,16 – 1 % av PE-forbruket og 1,15 – 6 % av GHG-utslippet for nærvarme. For vannkraft er infrastruktur det som bidrar mest til det totale PE-forbruket. For beregning av PE-forbruk og GHG-utslipp for flis ble data fra flere ulike rapporter benyttet. I tillegg ble det tatt kontakt med flere personer i Norge som jobber eller har jobbet med å kartlegge energibruken i verdikjeden for flis. Alt fra hogst til levering av flis hos sluttbruker ble inkludert i analysen. Primærenergifaktoren for flis varierer fra 1,017 til 1,086 kWh PE/kWh brensel. Utslippskoeffisienten varierer fra 5,468 til 22,663 g CO2eq/kWh brensel. Variasjonene skyldes forskjellige verdikjeder, volum på tømmeret, transportavstander og allokeringsmetode. For flis fra stammevirke og buntet GROT var det transport av tømmer og bunter som bidro mest til det totale PE-forbruket og GHG-utslippet. For flis fra heltre og GROT som ble fliset på velteplass var det prosessene på hogstfeltet som bidro i størst grad. Økonomisk allokering viste seg å være det mest gunstige fordi en stor del av energiforbruk og GHG-utslipp for hogst og administrasjon ble allokert til sagtømmer. Allokering basert på energiinnhold gav større primærenergifaktor og utslippskoeffisient enn hvis allokering ble unngått for flis fra buntet GROT. Dette skyldtes antagelsen om at energiforbruk og utslipp knyttet til administrasjon skulle allokeres på lik linje som hogst. Pelletsproduksjonen til Hallingdal Trepellets ble analysert for å beregne PE-forbruk og GHG-utslipp for pellets. Resultatene ble sammenlignet med en analyse av pelletsproduksjonen på Averøy utenfor Kristiansund. For pellets fra Hallingdal ble alt fra hogst av tømmer til levering av pellets hos kunde inkludert innenfor systemgrensene. Det ble utarbeidet et referansescenario i tillegg til flere scenarioer der distribusjonsmengde, fuktighet på tømmer, tørkeprosessen, elforsyningen og endring i transportavstand for tømmer og pellets ble analysert. Ved å kombinere flere av scenarioene ble det opprettet et realistisk «beste utfall»-scenario og et «verste utfall»-scenario. Resultatet viste at primærenergifaktor for pellets varierer mellom 1,152 og 1,334 kWh PE/kWh pellets. Utslippskoeffisienten varierer mellom 14,867 og 68,962 g CO2eq/kWh pellets. Variasjonene skyldes i hovedsak to ting: tørking av råvarer (flis) og elforsyning. Primærenergifaktoren for pellets ble betydelig lavere når man kun inkluderte primærenergien som blir brukt til tørking av flis, istedenfor den totale energien som blir brukt. Mesteparten av energien som blir brukt til tørking kommer fra forbrenning av husholdningsavfall. Utslippskoeffisienten ble betydelig lavere når utslippene fra forbrenning av avfall ble allokert til produktene i avfallsblandingen. I referansescenarioet ble det antatt at el som brukes i prosesseringen av pellets kommer fra vannkraft. Dersom kullkraft erstattet vannkraft økte utslippene i referansescenarioet fra 42,034 til 98,603 g CO2eq/kWh pellets. I «verste utfall»-scenarioet var det antatt at elforsyningen var en europeisk elmiks. Uttak av råmaterialer utgjorde kun 2,8 – 4,8 % av det totale energiforbruket i referansescenarioet og 6,93 % av det totale GHG-utslippet.

Laerdal Medical lager dukker/pasientsimulatorer til medisinsk utdanning. Dette er meget avanserte dukker som i tiår har blitt anerkjent for sitt realistiske utseende og oppførsel. I den forbindelse ønsker bedriften å utvikle nye øyne som brukes i dukkene, slik at de blir enda mer virkelighetsnære. Denne oppgaven forsøker derfor å utvikle et fungerende konsept for Laerdal Medical, som innebærer at begge øynene har synkrone bevegelser i fire retninger (opp, ned, fram og tilbake), samt individuell åpning og lukking av øyelokk. I tillegg skal øynene ha iris som kan utvides og trekkes sammen. Hovedvekten av oppgaven handler om hvordan man kan lage en fungerende og funksjonell 3D-modell av konseptet, i henhold til hva Laerdal Medical ønsker. Modellen har blitt utviklet i tegneprogrammet NX, og det blir vist mange figurer underveis for å forklare hvordan de ulike delene og mekanismene settes sammen i modellen. Avslutningsvis gis en forklaring på hvordan det er tenkt at konseptet skal monteres, og hvilke materialer som kan brukes. Modellens bevegelser er testet ut, og det er gjort målinger for å se hvor stor plass modellen vil ta i dukkens hode.

CO2 is a natural refrigerant and is well suitable in many cooling applications. It has been used within the refrigeration industry from the 1900s, but got replaced as the synthetic refrigerants got introduced. In 1990 these fluids were proved damaging to the ozone layer and got replaced by a new series of synthetic fluids, which later have shown to be harmful to the global climate and therefore bound with restrictions from the governments. In the early 1990s at Norwegian University of Science and Technology(NTNU), professor Gustav Lorentzen introduced the transcritical refrigeration process and reintroduced CO2 as a refrigerant with favourable properties. Now the use of CO2 in heat pump applications is wide spread, and competitive alternatives within most markets are presented. However, there are still areas of improvement, and at the laboratories of SINTEF and NTNU a rig is being installed meant to do experiments on high effect CO2 cooling systems, with a cooling capacity of 400kW and a compressor capacity of el 100kW. Currently the rig is placed in Lustenau Austria at Obrist Engineerings facility where a 100kW high efficient semi hermetic 6 cylinder single stage piston compressor is being tested. This compressor is a new development and a result of a cooperation between SINTEF and Obrist Engineering. The background for this development was the lack of single stage compressors able to deliver flow rates in the range of 10 to 90m3=h. For experiment purposes the losses in the reciprocating cycle were evaluated, where the overall isentropic efficiency is most defining for the energy efficiency, and also the defining value for the entirety of all losses in the compressor unit. The test campaign was conducted in different test series, where the test points were set by Obrist Engineering with background in a cooling application on a fishing vessel. 3 series were set, where a fixed pressure ratio of 65/30 bar, 110/30 bar and 80/20 bar was tested in experiments with varying motor speed from 800 - 3800 rpm and a constant superheat at 10K. As the executions showed, some of the test points were not able to be tested, because of lack of power supply in the local power grid, and the maximum input power was set to 94kW. Test results revealed a relatively high overall efficiency with values at 73.5% for a pressure ratio of 65/30 bar. Also for the two other pressure ratios the efficiency showed to be satisfying in comparison with on the shelf compressors commercially available to day. However, the test campaign revealed a high volumetric loss in high pressure ranges, which partly can be substantiated with a relatively high clearance volume due to the shear size of the cylinder. In addition, Pindicated for low speeds versus high speeds shows a possible too small valve area at discharge for the highest speeds.

Background and objective: Removal of boron is one of the main challenges in the purification of metallurgical grade silicon (MG-Si) for solar cells and a simple low cost method is therefore needed. Boron removal by slag treatment is today regarded as the most promising method, but the efficiency of the refining method is relatively low. Slag refining as a method for boron removal can be improved by optimization of the slag composition by changing the components and/or the composition of the slag. Another method for improving the slag refining efficiency is to remove boron containing species from the slag by evaporation. The aim of this work is to study the refining properties of the Al2O3-MgO-SiO2 slag and the CaO-SiO2-TiO2 slag, respectively. Furthermore, the possibility of evaporating boron from a CaO-SiO2 slag when refined in a hydrogen containing atmosphere will be investigated. Methods: In all, 12 experiments were performed at 1600˚C for determination of the distribution- and mass transfer coefficient of boron in the Al2O3-MgO-SiO2 and CaO-SiO2-TiO2 slag, respectively. In the study of boron evaporation from CaO-SiO2 slag in hydrogen atmosphere 14 experiments were performed. Boron evaporation was investigated in the temperature range 1500-1600˚C, the refining time was 0-6 hours and the slag/silicon mass ratio was varied between 0.25 and 1.5. Results: The distribution- and mass transfer coefficient of boron in the Al2O3-MgO-SiO2 (29%-23%-48%) slag was found to be 1.9 and 2.3x10-6 m/s, respectively. The amount of TiO2 in the CaO-SiO2-TiO2 slag was found to rapidly decrease due to reduction of TiO2 by Si. The distribution- and mass transfer coefficients found for the system were therefore not the same as for the original system. A decrease in the boron content in the slag was observed with increasing refining time in a hydrogen atmosphere at 1600˚C. This indicated that boron evaporated from the system, but the evaporation rate was found to be low. Temperature was not found to significantly influence the evaporation rate of boron in the temperature range 1500-1600˚C. When varying the slag/silicon mass ratio, a considerable increase in the refining efficiency compared to conventional slag refining was observed for the lower slag/silicon mass ratios. The effect diminished for the higher slag/silicon mass ratios. Conclusion: The kinetic and thermodynamic properties of the Al2O3-MgO-SiO2 slag evaluated in this thesis were shown to be in the same range as comparable slags in previous studies. In the CaO-SiO2-TiO2 slag most of the TiO2 was reduced during the refining process which makes it difficult to use this compound as a part of a slag for refining of silicon. When slag refining was performed in a hydrogen atmosphere the refining efficiency compared to conventional slag refining was shown to increase.

Nesten all konvensjonell dampkraftproduksjon er avhengig av vann for kjøling. Tilgang til vann er også nødvendig i drift av flere andre delsystemer i et slikt kraftverk. I tillegg medfører integrasjon av CO2 fangst ofte at vannforbruk i et kraftverk går opp. Deler av verden har stor vannmangel og vann bør derfor brukes med omhu. Samtidig med en stadig økende verdensbefolkning, skjerpes fokuset på CO2 utslipp. Det forekommer at den lovende CO2 fangstteknologien basert på oksy-forbrenning, er mindre avhengig av vann sammenlignet med CO2 fangst basert på etterrensing av eksosgassen via kjemisk absorpsjon. To liknende kraftverk med ulik fangstprosess er studert i denne oppgaven. Vannforbruket i et 561 MW oksy-forbrenningskraftverk og et 550 MW kraftverk med etterrensing av eksosgassen, er henholdsvis blitt beregnet. De to kraftverkene sammenlignes deretter opp mot hverandre med hensyn på vannforbruk. Resultatene viser at kjøletårnet utgjør det desidert største vannforbruket i begge kraftverk. Vanntap grunnet fordamping er dominant, men nedblåsing av urenheter er også en betydelig årsak til vanntap når en middelmådig vannkvalitet brukes. CO2 fangst basert på etterrensing av eksosgass har et betraktelig større kjølevannsbehov, noe som resulterer i 17,8% høyere vanntap i kjøletårnet sammenlignet med oksy-forbrenningskraftverket. Det nest største vanntapet skjer ved fjerning av SOx fra eksosgassen (FGD). I luft-fyrte kraftverk er fordamping av vann hovedårsaken til vanntap i FDG-systemer. Andre vanntap er knyttet til produksjon av gips og til nedblåsing av urenheter. En høy vanndampandel i røykgassen fra oksy-forbrenning eliminerer fordampingstap, fordi røykgassens duggpunkt ofte ligger under driftstemperatur til FGD systemet. I denne studien, utgjorde vanntapet i FGD prosessen i etterrensing kraftverket åtte ganger mer enn i oksy-forbrenningskraftverket. Et scenario hvor kraftverkene er lokalisert nært havet og sjøvann brukes som kjøling er også studert. Beregningene viser at oksy-forbrenningsanlegget bare bruker 17% av det vannet som forbrukes i etterrensingskraftverket. Denne trenden er også synlig i noe mindre grad, i tilfellet hvor kjøletårn er brukt. En betydelig mengde kondensat er tilgjengelig i oksygenproduksjonen og CO2 utvinningsprosessen, fordi vann tilføres systemet via inntak av fuktig luft, fukt i brenselet og via hydrogen bundet i brenselet. Gjenvinning av vann kan bidra til betraktelig reduksjon det totale vannforbruket i begge kraftverkene.

Det har blitt estimert at 30 % av verdensuoppdagede gassreserver og 13 % av verdens uoppdagede oljereserver ligger i de polare områdene i nord. Man trenger derfor materialer som tåler lave temperaturer for å hente opp denne oljen og gassen. HSLA-stål har generelt lav omslagstemperatur, men dette kan endres under sveising. Sveisevarmen gjør at mikrostrukturen endres i den varmepåvirkede sonen (HAZ). Dette kan gjøre stålet sprøere. Den grovkornede varmepåvirkede sonen (CG HAZ) er den sprøeste sonen ved avkjøling fra austenittområdet. Målet med denne oppgaven er å undersøke forskjeller i mikrostrukturen og forskjeller i initieringsmekanismen til kløvningsfasetter i CG HAZ med to forskjellige avkjølingstider. Det blir også sett på hva som kan ha innvirkning på initieringen av fasettområdene. Prøver av et 420 MPa HSLA-stål fra Nippon Steel har blitt sveisesimulert for å oppnå mikrostrukturen til CG HAZ. Halvparten av prøvene hadde en avkjølingstid fra 800 til 500 ◦C (∆τ8/5) på 5 sekunder, og andre halvparten ∆τ8/5 på 15 sekunder. Prøvene undergikk avbrutt CTOD-testing. Det foregikk ved at prøvene ble bøyd ved -30 ◦C til det ble avgitt et akustisk emisjons-signal (AE-signal), for så å bli avlastet. Etter avlastning ble prøven utmattet videre til endelig brudd. Hensikten med avlasting og utmatting av prøvene er at man får et tydelig definert fasettområde, slik at det blir lettere å identifisere det i scanning elektronmikroskopet (SEM). Mikrostrukturen til prøven simulert med ∆τ8/5 på 5 sekunder hadde en høyere andel martensitt i bainittstrukturen enn prøven simulert med ∆τ8/5 på 15 sekunder. Det ble også funnet partikler i de to mikrostrukturene. I prøven simulert med ∆τ8/5 på 5 sekunder ble det funnet massive partikler inne i noen av bainittområdene. De ble antatt å være MA-partikler. Det ble i tillegg funnet runde partikler på noen av de tidligere austenittkorngrensene som ble antatt å være korngrenseferritt. I prøven simulert med ∆τ8/5 på 15 sekunder ble det funnet liknende massive partikler. Det ble i tillegg funnet avlange partikler inne i noen av bainittpakkene. De ble antatt å være MA-fase. De fleste prøvene simulert med ∆τ8/5 på 5 sekunder hadde fasettområder med partikler i nærheten av initieringspunktet. Disse partiklene hadde omtrent samme sammensetning som stålmatriks, men det ble i noen tilfeller funnet forhøyede verdier av silisium. Partiklene ble antatt å være MA-partikler. To av prøvene simulert med ∆τ8/5 på 15 sekunder hadde en partikkel i initieringspunktet som hadde omtrent lik sammensetning som stålmatriks, og disse ble også antatt å være MA-partikler. Arealet av alle fasettene i alle prøvene ble målt og sammenlignet med størrelsen på AE-signalet. Av dette ser man en sammenheng der størrelsen på AE-signalet øker med størrelsen på fasettene for prøvene simulert med ∆τ8/5 på 5 sekunder. For prøvene simulert med ∆τ8/5 på 15 sekunder er det flere som skiller seg ut fra denne sammenhengen. Dette forklares ved at disse fasettene oppstod under utmatting. Lengden fra sprekkspissen til initieringspunktet ble også målt og sammenlignet med CMOD-verdien. Det ser ut til å være en tilnærmet lineær sammenheng der økende CMOD-verdi gir bruddinitiering lengre bort fra sprekkspissen. Hovedforskjellen mellom de to avkjølingstidene er at fasettene i prøvene simulert med ∆τ8/5 på 5 sekunder ligger mye nærmere sprekkspissen og er mer topografiske enn prøvene simulert med ∆τ8/5 på 15 sekunder. Når det gjelder kimdanningsmekanisme ser det ut til at de fleste av fasettene i prøvene simulert med ∆τ8/5 på 5 sekunder initieres ved hjelp av spenninger fra partikler som ligger i nærheten av initieringsområdet. Det ble ikke bevist at partiklene er MA-partikler, og man kan derfor ikke si noe sikkert om MA-partiklenes innvirkning på bruddet. Det er vanskelig å si hva kimdanningsmekanismen er for prøvene simulert med ∆τ8/5 på 15 sekunder ettersom initieringspunktene er svært forskjellige.

1.1 Strukturen av den integrerte HT-vurderingen Konklusjonen av del én av denne oppgaven var at HT-vurderingen bør inngå som en parallell del av konseptutviklingen, som en integrert del av detaljdesignfasen og som et eget steg i form av to sjekklister. På denne måten vil integreringen av HT-vurderingen skje på en naturlig måte som gir ekstra fokus på HT i konseptutviklingen og som forsikrer at HT.komponenter vil virke godt med resten av produktet gjennom tett samarbeid i detaljutviklingsfasen. To sjekklister virker som kontrollpunkter etter første og andre fase. Resultatet av den første kan vise at HT ikke bør anvendes og utviklingen fortsetter som før. Den andre sjekklisten kontrollerer om de valgene man har gjort i konseptutviklingen er riktige. En generell firefases modell er valgt som mal for integreringen, slik at HT-vurderingen kan kombineres med de fleste andre utviklingsmetodikker. 1.2 Innholdet i HT-vurderingen 1.2.1 Sjekklistene Ved å undersøke primæregenskaper ved produktet og dets komponenter benyttes sjekklister for å vurdere om produktet sammenfaller med de sterke sidene ved HT. Ved å benytte en sjekkliste før konseptutviklingen har man mulighet til å finne et behov for HT tidlig i utviklingen. Sjekklisten etter konseptutviklingen benyttes for å kontrollerer om resultatet av konseptutviklingen ser ut til å gi god utnyttelse av HT. 1.2.2 Morfologisk tabell med fokus på ytelse Komponentene som best egner seg for HT avdekkes i første rekke gjennom bruk av en morfologisk tabell. De komponentene i det vinnende konseptet som krever HT tas med i en ny runde med konseptutvikling for HT-komponenter. 1.2.3 Designmetodikk for HT I konseptutviklingsfasen for HT-komponenter benyttes en designmetodikk for HT som baserer seg på tommelfingerreglene ”Kun bruk materiale der det er nødvendig”, ”Kun bruk additivt der det er nødvendig” og regelen om minimum 45 graders helning for å unngå støttestruktur. 1.2.4 Kriterier for god HT-design Kvaliteten av et utviklet HT-design kontrolleres og forbedres gjennom bruk av et sett med kriterier for som må oppfylles for at designet vil gi god utnyttelse av teknologien. Pliktkriteriene er generelle kriterier som er en fordel i alle tilfeller, og må innfris for å oppnå den beste utnyttelsen av teknologien. Ekstrakriteriene er de kriteriene som gir den økte ytelsen av produktet. Minst ett av disse kriteriene bør innfris for at utviklingen av teknologien skal være god. Pliktkriterier: - Lite materialsvinn/redusert maskinering - Enkel ettermaskinering - Minimal bruk av additiv tilvirkning Ekstrakriterier: - Skreddersøm - Avansert geometri - Lav vekt - Forenkler sammenstilling - Økt styrke