X-FEM, den utvidede elementmetoden, er en relativt ny metode for simulering av sprekkvekst. X-FEM bygger på rammeverket til vanlig elementmetode, FEM. I X-FEM berikes nodene i et element for å inkludere diskontinuiteter og singulariteter innenfor elementet. X-FEM kan dermed beskrive arbitrær sprekkvekst uten å endre nettet i området rundt sprekkspissen. LS-DYNA er X-FEM koplet med en kohesiv materialmodell. Den kohesive materialmodellen lar brukeren definere en tri-lineær kohesiv lov for sprekkvekst. Den kohesive loven i denne oppgaven er definert til å være lineær og er dermed kun gitt av traksjonsspenning og maksimal seperasjon før sprekkvekst. Alle numeriske simuleringer er utført med plan-tøyningselementer i LS-DYNA. Oppgaven fokuserer på å evaluere X-FEM i LS-DYNA. X-FEM brukes for å simulere sprekkvekst i fire prøvestykker. To av prøvestykkene er modellert ut i fra forsøksdata fra et eksperiment som vi har utført ved NTNU og de to andre er hentet fra litteraturen. Resultat fra X-FEM sammenlignes med resultat fra en elementerosjonsmetode med skademodell fra SIMLab. X-FEM gav konsekvent bedre resultater enn elementerosjonsmetoden. Det ble observert en nettavhengighet, denne ble undersøkt for en av modellene. Sprekken ble bredere og forgrenet seg da elementstørrelsen ble redusert. X-FEM approksimerte sprekkstien godt i de numeriske modellene.

Den nordiske kraftmarknaden er i endring, mellom anna som følgje av utbygging av mykje uregulert produksjon i Noreg og Europa. Uregulert produksjon må balanserast, og Noreg har reguleringsmagasin som kan nyttast til formålet. Det er to alternativ for å utnytte eksisterande reguleringsmagasin betre: auke slukeevna (effektverk) eller byggje pumpekraftverk. Det tekniske potensialet i Noreg er kartlagt i fleire rapportar, men inntektspotensialet er ikkje studert i detalj. Stor usikkerheit i inntektspotensialet gjer det vanskeleg for kraftprodusentar å forsvare investeringar i effekt- eller pumpekraftverk. Rapporten gjer ei teknisk-økonomisk tilnærming, og vurderer kva som skal til for å forsvare investeringane. Rapporten ser nærare på ein region i Sogn og Fjordane med aukande kraftoverskot. Oppgåve- området har fleire store regulerte vasskraftsystem og småkraft (elvekraftverk < 10 MW) har tilført mykje uregulert produksjon inn i nettet siste 10 åra. Småkraftpotensialet er likevel langt frå realisert, og samtidig er det gode vilkår for vindkraft. I rapporten er det vurdert korleis ulike nivå av uregulert produksjon i regionen påverkar dei regulerte vasskraftverka. Ein kraftsystemanalyse er utført. Simuleringsperioden er ut frå tilgjengelige data valt til 2004-2009, med ein times oppløysing. Resultata viser at det er sesongvariasjonar i den uregulerte produksjonen. For kraftsystemet er det særleg småkraft som gir problem, fordi produksjonstoppane kjem samtidig med fulle magasin og stort tilsig til anna vasskraft. Pris er implementert i modell for å sjå korleis marknadsmekanismar påverkar val av installasjon i nye effektverk eller pumpekraftverk. Effektverk og pumpekraftverk utnyttar kortsiktige prisskilnader i marknaden, men dagens spotpris har små kortsiktige skilnader. I oppgåva er difor prisskilnadane skalert for å setje eit mål på kva marknadssituasjon som er nødvendig for å forsvare investeringane. Auke av installasjon i eksisterande kraftverk (effektverk) er vurdert til å vere beste måten å utnytte reguleringsmagasina i regionen. Mykje ny uregulert produksjon set større krav til regulert vasskraft, først og fremst for å ha fridom til å unngå produksjonstoppane. Truleg vil omlegging av køyremønster på reguleringsmagasin, kombinert med auka slukeevne, vere ei god løysing. Det er anbefalt brukstid i området 2500-3000 timar for nye kraftverk. Effektauke i tre kraftverkssystem i Bremanger er studert. Med 20 øre/kWh døgnvariasjon i marknaden, er det funne økonomisk grunnlag til å senke gjennomsnittleg brukstid i anlegga frå 4900 til 3100 timar. Høge vedlikehaldskostnader av eksisterande kraftverk og potensial for ny kraftproduksjon forsvarar mykje av investeringane i ny effekt. Pumpekraftverk er først aktuelt i eit system dominert av uregulert produksjon. I eit slikt scenario, er beste lokalitet vurdert til å vere mellom Isavatn og Bjørndalen, med ein installasjon i området 100-200 MW. Magasinkapasiteten i regionen er vurdert til å vere for liten til å regulere sesongvariasjonane i uregulert produksjon. Truleg er dei større einingane i Indre Sogn meir aktuelle til eit slikt formål. Optimaliseringa er basert på inntektsgrunnlaget i spotprismarknaden. Regulerkraftmarknaden og andre aktuelle inntektskjelder er ikkje med, og må vurderast ved endelig val av installasjon.

The subject of this thesis is related to verification of wind induced dynamic response of the Svinesund Bridge in the time domain by the use of autoregressive simulations. This thesis starts by giving a theoretical study in the field of time–series simulation of wind induced dynamic loading, with emphasis on the Schur decomposition by AR model and polynomial approximation. This is a procedure that generates a multivariate wind field velocity vector by decomposing the PSD matrix into the basis of the eigenvectors. The advantages of this method is that very few spectral modes exhibit significant power, meaning that one could truncate the spectral modal matrix only evaluating the m first eigenvectors (m << n). Another advantage is that each component of the eigenvectors are very regular functions, which is true independent of the analytical model assumed for the PSD function. This allows, by the use of standard finite element procedure for approximating the eigenvectors, the generation procedure, via standard AR model, to only require a limited number of samples of univariate coherent processes to describe the multivariate wind field, and this number is independent of the number of components in the process. Another advantage making use of the regularity of eigenvectors is that only a small number of subdivision frequencies are needed to approximate the eigenvectors in a polynomial form by a standard finite element procedure. All these advantages combines makes this a very computational effective procedure for generation of a multivariate wind field velocity vector. As a bonus the physical meaning of eigenvectors and eigenvalues of the PSD matrix provides useful information about the stochastic wind process in view of a structural analysis. This because the eigenvalues could be seen as the power of n independent processes W_{1}(t),...,W_{n}(t), while the eigenvectors are mode shapes, similar to the structural modes, associated with the wind field velocity. After the theory is explained an explanation of how the time domain simulations of wind induced dynamic response was created using the NatHaz On-line Wind Simulator (NOWS) is given. Here a discussion regarding choices made in regard to different inputs to NOWS as well as how the simulated wind field velocities was to be applied onto the FEM. These simulations was then applied to a finite element model of the Svinesund Bridge, created in the computer software Abaqus, using several different strategies. Then results were extracted from the model in the form of accelerations from these simulations. These accelerations along with the simulated wind field velocities was then compared with real measurements obtained when the storm Per passed Svinesund Bridge on January 14, 2007. After comparing many different velocities and accelerations from different simulations to the measured response it was concluded that the "Full in 2 points" simulation with approach z_{1} created the best representation of the measured response. The "Full in 2 points" simulation uses a drag coefficient of C_{D}=0.15 on both the windward and the leeward box girder, while the arch has a drag coefficient of C_{D}=0.8. The z_{1} approach indicate that the z-coordinates should be given as if the surface is raising linearly between the sea and the arch abutments, and between each arch abutment and pier 5 and 8. NOWS seems to assume that the terrain under a structure is plane, and therefore seems to use the z-coordinates for both defining the height of a point and the spatial separation between to points. So when z_{1} was the most correct approach this would indicate that getting the correct height of each point in a simulation is more important than getting a correct spacial representation of the nodes. It was also concluded that exposure category A and B are ill suited for this location, but that it was difficult concluding which was the better of C and D. In the last chapter sources of error and possible improvements were discussed. Here errors such as not having done a thoroughly calculation of the modulus of elasticity for the arch, taking possible cracking of the concrete into account, which could have great impact on the model were noted. The problems of working with a black box such as the NOWS was also discussed. The summation of this discussion being that if one are to do any improvements the first two considered should possibly bee the modulus of elasticity the concrete arch and finding a different simulation procedure where more controll could be obtained in how the simulation is preformed, either by writing one's own or by finding an open source approach somewhere.

This report deals with shape optimization. Curved beams and thin shells are optimized with respect to internal bending moments. The shape optimization focuses solely on the shape of centroidal axes and middle surfaces, i.e. cross sections and shell thicknesses remain constant. The main part of the report is a presentation of three different cases, each with their own objectives. The scenarios are simplified and the criteria for success is internal bending moments alone; however, the methodology and the lessons learned are transferable also to other cases. 1. Curved beams in general. Optimum shapes are derived analytically for a variety of load cases and methods for estimating continuous optimum shapes are exhibited. Software which optimizes structures based on variations in the values of parameters is then applied. A brief study is done to get familiarized with approaches to the use of the software. Some of the shapes found analytically work as benchmarks. 2. An axisymmetric shell, the dome. Classical theories are studied for determining the internal bending moments of different dome shapes. After establishing the bending moments for a selection of shapes, the software is applied to accommodate the calculations and help determine what is the optimum one. An objective is to get familiarized with the assembling of 3 dimensional models within the software interface. 3. A double curvature shell. With the aid of the software, different suggestions are made to a hypothetical architect regarding the shape of the shell. The author derives an effective method for estimating optimum shapes for curved beams. He comes to the perception that analytical approaches might not outweigh the constructive benefits of alternative methods when the complexity of the cases increases. The software proves itself an invaluable tool for form finding; however, it does not offer the same accuracy and possibilities to intervene with the algorithm of the FEA solver as other software. The general understanding of the approaches tested is that independent points and points defined by an interpolation curve are successful and that parameters assigned some level of interdependence is less successful. Some suggestions for further work and possible improvements with regards to the process of structural optimization are presented at the end. These include mainly topology optimization, implementation of constructive measures (discrete) and how to best benefit from a conjunction of methods and types of software.

This thesis is written in relation to the current research at SIMLab in the field of impact engineering. An overall objective is to establish a general numerical model for predicting and simulating the fragmentation process of metallic materials during impact. Previously conducted experiments at SIMLab revealed that blunt nosed projectiles of hardened ARNE tool steel may be fragmented, when struck against thick target plates at certain velocities. Two preceding M.Sc. theses have been written at SIMLab on the same topic, and provided an experimental basis for evaluation of the present numerical results. Simulations were carried out using the nonlinear finite element codes IMPETUS Afea Solver and LS-DYNA. Series of 20 tensile tests were conducted for ARNE tool steel, hardened to nominally Rockwell C values of 40 and 52. A significant variation was found in the failure strain for both materials. Modified Johnson-Cook constitutive models were directly calibrated from the tests, in combination with stochastic failure models based on the Cockcroft-Latham criterion. Numerical simulations of the tensile tests were in good agreement with the experimental observations. Fractography unveiled fracture surfaces with both ductile and brittle characteristics in in the hardened projectiles. A brittle failure criterion was inversely calibrated based on previously conducted bending tests. Previously conducted Taylor tests, which induced fracture and fragmentation, were attempted simulated with the calibrated material models. The simulated plastic deformations in the unhardened projectiles were described in very good agreement with experimental observations. Both element erosion and node splitting have successively been used to model material failure. It became evident that a stochastic variation of the failure parameter can give good results, and seems necessary for capturing the fragmentation process in a brittle metallic material. Node splitting in combination with cubic 64-node elements seems to give good results when the problems are dominated by tension, while element erosion and small linear elements are more suitable for problems dominated by compressional stresses and shear fractures.

Reservoirs in areas with a high sediment yield will without mitigation sooner or later be filled up with sediments, reducing the volume available for regulation for electric generation. Flushing of sediments is a management strategy used in many reservoirs in the world, with varying degree of success. The Angostura reservoir is a shallow reservoir located on an inundated river, making it extra vulnerable to sedimentation. It is estimated a yearly inflow of 1.5 million tons of sediment. Other reservoirs are located upstream, and the flushing of these leads to large quantities of sediment inflow in a short period of time. In September every year, the water level in Angostura is partially drawn down to route this sediment through the reservoir. In November, the water level is drawn down completely, and a full sediment flushing is performed. The RESCON model is a spreadsheet program designed to find a technically feasible sediment management strategy that maximizes the economical benefits of the project. Flushing is modeled with a simple algebraic model. SSIIM is a three-dimensional computational fluid dynamics program designed for hydraulic engineering. Sediment erosion, transport and sedimentation can be modeled in a complex reservoir geometry using an adaptive grid with a moveable bed. The main objective of this thesis is to test the performance of the RESCON and SSIIM models. The RESCON model was tested on the November flushing to see if it can reproduce the measured volume of flushed sediments. SSIIM was used for simulation of sediment concentration distribution in the reservoir, and to model the September flushing. The results are compared to measured values. The reservoir geometry is based on bathymetry data from September 2011. Inflow series are from logged values at the hydropower plant. Depth-averaged concentration values are used to present the longitudinal concentration distribution, and Hunter Rouse profiles to present the vertical distribution. Using known reservoir values and the recommended coefficients, the RESCON model was not able to get close to the actual volume of flushed sediments. Although the model has given promising results in other cases, the complex reservoir geometry in Angostura sets heavy restrictions on the flushing processes in the reservoir, which an algebraic model of this type cannot reproduce. The steady state simulation was successful in explaining previously unexplained variations in the concentration in the lateral and longitudinal direction of the reservoir. The simulation reproduces the longitudinal and vertical concentration distribution well. A bug in the implementation of the second-order scheme in SSIIM was discovered, which has later been fixed, giving more similar results for the first-order and second-order schemes. The time allocated for the flushing simulation was not enough to get satisfactory results. The erosion in the upstream end is modelled well, but the measured sedimentation in the downstream area is much larger than in the simulations. With more time for this simulation, it would have been possible to increase the quality of the results.

Opp gjennom tidene har dambrudd i hvelvdammer ofte vært forårsaket av deformasjoner i vederlagene. Det har derfor vært av interesse å finne en metode som kan belyse hvor store deformasjoner som kan oppstå i vederlaget før det får sikkerhetsmessige konsekvenser for hvelvdammen. I denne oppgaven har virkningen av deformasjoner i kun ett vederlag blitt analysert. Modellen som har blitt brukt er en 40 meter tynn enkelkrum hvelvdam. Som analyseverktøy har elementmetode- programmet ANSYS og betongdimensjonerings- programmet MultiCon blitt benyttet. Resultatene av analysen er presentert som forskjellige skadeklasser. Klassifisering i skadeklasser ble brukt for å gi en ide om hvor kritisk en gitt forskyvning er, og hvilke tiltak som eventuelt må gjøres. Resultatene viste at selv ved bortfall av de øverste 10 meter i vederlaget, vil ikke konstruksjonen gå til fullstendig dambrudd. Det vil kun oppstå lokal oppsprekking i den delen av hvelvet som forskyves. Lokalt brudd og dermed skadeklasse 3, oppstår for forskyvninger mellom 80 og 258 mm. Restkapasiteten i øvrige deler av hvelvet vil fortsatt gi en sikkerhet mot dambrudd. For forskyvning mellom 124 og 709 mm av de øverste 15 meter i vederlaget, vil store deler av hvelvet være utnyttet over kapasiteten og det vil være fare for dambrudd (skadeklasse 4). For forskyvninger mellom 14 og 58 mm av de øverste 36.5 meter av vederlaget, vil konstruksjonen være i skadeklasse 4 med fare for dambrudd. I tilfeller der skaden på dammen fører til fare for lokalt brudd eller dambrudd, må supplerende undersøkelser og beregninger utføres. Hvis det etter nye undersøkelser viser seg nødvendig å bedre stabilitetsforholdene, kan utstøping, forankring eller reduksjon av poretrykk i vederlagene være alternativer for forbedringer.

The thesis includes a summary of important theory in the fields of impact engineering and plasticity theory, and a literature study is carried out on aluminium designations, alloying and heat treatment. The true stress-strain curves of aluminium alloy AA6070 in O-, T4-, T6-, and T7-configurations are identified by tensile tests where the behavior is continuously measured to fracture. The aluminium was delivered as 20 mm rolled plates; microstructural images and strain ratios are reported. Material constants are found by direct calibration and inverse modeling. Ballistic tests are done in a laboratory using 7.62 mm APM2 bullets, 20 mm blunt projectiles and 20 mm ogival projectiles (CRH = 3). From these tests the ballistic limit curves and the ballistic limit velocities are found for all temper/projectile combinations. In the material tests it was shown that the O-temper is the most ductile temper and consequently almost no fragmentation takes place in the ballistic tests for this temper. The T6-temper proved to be brittle, and fragmentation was commonly seen in the ballistic tests. The degree of fragmentation is found to be of vital importance for the ballistic performance. The Cockcroft-Latham fracture criterion is implemented by using the plastic work to fracture. Numerical analyses are performed with the IMPETUS Afea Solver and LS-DYNA, with 3D-models and 2D axisymmetric models, respectively. Ballistic limit curves and the ballistic limit velocities are calculated on the basis of the numerical results and then compared to the experimental values. Limited sensitivity studies are conducted on mesh size, heat-expansion dependency, strain-rate dependency, etc. Overall the results from 2D axisymmetric models are found to be consistent with previous studies, and the 3D-analyses carried out with the IMPETUS Afea Solver gave some good results. The IMPETUS Afea Solver proved to be a user-friendly finite element program with some powerful features. In addition to the numerical studies, a thorough derivation of the Cylindrical Cavity Expansion Theory (CCET) is given. Results from CCET are good for 7.62 mm APM2 bullets. A case-study where the ballistic performance is determined without conducting any experiments is also conducted. The results are promising, but less conservative than the original simulations, due to the inability to calibrate a fracture criterion. Some suggestions for further work within the field of impact engineering and the application of the finite element method are provided at the end of the thesis, followed by an appendix that includes graphical representations and photographs of the multiple material tests and program-codes written for use in the thesis.

Hovedmålet med oppgaven er å dokumentere egnetheten til coandainntak i kaldt klima, og å studere og forklare tilfrysningsprosessen som skjer. Coandainntak er en type selvrensende overfallsinntak, hvor åpningen mellom grindstavene er typisk en millimeter. Usikkerhet knyttet til inntakstypen er i forhold til tilfrysning. Oppgaven følger den første vinteren til et coandainntak på Dyrkorn Kraftverk. Observasjoner og kontinuerlige temperaturmålinger fra inntaket i vinter viser tydelig at tilfrysning skyldes flere ulike prosesser. Temperaturmålinger av stålet i coandarista viser at rista kan bli underkjølt, og slik bidra til gjenfrysning. Vanntemperaturen har ved andre gjenfrysninger vært underkjølt, noe som tyder på sarrproduksjon. Sarr har også blitt observert ved inntaket under tilfrysning. Gjenfrysning grunnet snøfall på åpent inntaksmagasin og elv forekom også. Ved gjenfrysning fester ispartikler seg til den fine inntaksrista, og is bygger seg opp i tykkelse opp til 0,3 meter. Ut fra observasjoner i felt, og laboratorieforsøk, virker det som at isen kun legger seg på utsiden av rista. Meget små ispartikler kan legge seg mellom stavene til rista, men det vil ikke dannes et islag på baksiden av rista tilsvarende det på framsida. I løpet av månedene november til mars var det tre fullstendige tilfrysninger hvor Dyrkorn Kraftverk måtte stanse i opptil 40 timer. Totalt var produksjonstap ved de tre tilfellene ca. 73 MWh, hvilket utgjør ca. 2 % av kraftproduksjon i perioden. Senere, i begynnelsen av april, var det flere mindre tilfrysninger. Felles for alle tilfrysningene er at ingenting ble gjort for å åpne opp inntaket. Ved alle tilfellene var det vannet selv som åpnet opp inntaket ved å lage et fritt innløp under islaget på rista. Når en slik iskappe med fritt innløp av vann først var etablert, viste målinger at lufttemperaturer som tilsa tilfrysning ikke fikk betydning. Gjenåpningsprosessen av inntaket skyldes en kombinasjon av varmeutveksling og mekaniske krefter. Sistnevnte har vært dominerende ved de observerte gjenåpningene. For å minske problemet med tilfrysning er det sett på ulike tiltak som innsnevring av overløp, tildekking av rist og bypass-ventil. Tiltakene er i liten grad utprøvd og usikkerheten er dermed stor. Driften av Dyrkorn Kraftverk har generelt fungert bra i vinter, og det er ikke brukt resurser verken til drift eller vedlikehold av inntaket. Ut fra observasjoner og målinger i vinter virker det som coandainntak fungerer under norske vinterforhold. Beliggenheten til Dyrkorn Kraftverk, rett ved Storfjorden på Sunnmøre, gir mange fryseprosesser. Et mer stabilt innlandsklima vil sannsynligvis gi færre problemer med tilfrysning.

Næringsbygget Powerhouse One skal gjennom livsløpet produsere mer energi enn det vil forbruke - et såkalt plusshus. For å oppnå et positivt energiregnskap må også energi som er bundet i materialer og prosesser tilknyttet oppføringen av konstruksjonen minimaliseres – et område som tidligere har hatt forholdsvis lite fokus. Et nytt begrep melder dermed sin inntreden: bygningens innebygde energi. Oppgaven representerer en gjennomgående analyse av tre aktuelle konstruksjonskonsepter, samt av materialene som inngår i disse. BubbleDeck, hulldekker og flatdekke vurderes både med hensyn på bundet energi i dag og muligheter for optimalisering i fremtiden. Vurderingene er basert på en modellstudie, der de tre dekkeløsningene er dimensjonert med samme lastsituasjon, samt med like geometriske utforminger, i den grad sistnevnte har latt seg gjøre. Dimensjoneringen inkluderer, i tillegg til dekket, søyler og eventuelle bjelker, og har som formål å estimere materialmengder som inngår i det enkelte bæresystemet. Alle materialer som inngår i dekkesystemene er vurdert med hensyn på innebygd energi. Transport og produksjon er inkludert. Vurdering er gjort på bakgrunn av tilgjengelig informasjon fra miljødeklarasjoner, produsenter og leverandører, samt SimaPros databaser via Østfoldforskning. Miljødeklarasjoner for betong er utviklet spesielt for denne oppgaven med FABEKOs EPD - kalkulator. Optimaliseringsmuligheter for bæresystemene er vurdert, med hovedvekt på betong. Betong har et betydelig potensial for energireduksjon. Forbedringspotensial har blitt undersøkt med varierende flygeaskeinnhold i betongen. Hvorvidt de ulike konstruksjonskonseptene åpner for flygeaske er også vurdert. I denne forbindelse har elementproduksjon med flygeaske blitt vurdert for Contigas produksjon på Stjørdal. I hvilken grad en slik optimalisering vil innvirke på sluttregnskapet er avhengig av dekkets betongvolum og betongens utgangspunkt. Flatdekket har størst betongvolum, og har dermed mest å hente på forbedring av betongens innebygde energi. Elementløsningene, hulldekket og BubbleDeckplaten, har begge utgangspunkt i lite energieffektive betonger per i dag; hulldekket for å begrense herdetid av hensyn til produksjonen, BubbleDeck for å eliminere behov for vibrering av hensyn til plastkuler. Elementene har derfor også et vesentlig forbedringspotensial til tross for mindre betongvolum. I tillegg til betong, omfatter løsningene andre materialer og prosesser som nødvendigvis må medregnes i et energiregnskap. For hulldekker er bruk av spennstål med forholdsvis høy andel bundet energi en forutsetning. I tillegg er elementproduksjonen en relativt energiintensiv prosess. Flygeasketilsetning må følgelig vurderes opp mot den relative økningen i energi til oppvarming som bruk av dette materialet vil medføre. Et annet vilkår for tradisjonelle hulldekkesystem er underliggende bjelker, utført i stål eller betong. I noen av tilfellene doblet stålbjelkene bæresystemets totale energibidrag. Hule plastkuler er et av basisproduktene i BubbleDeck. Antall kuler er avhengig av elementtype, ikke av spenn, og kulens relative bidrag vil reduseres for store spennvidder. Bundet energi i kulene er avhengig av hvorvidt plasten er resirkulert. I tillegg har BubbleDeck betydelige armeringsmengder for store spenn, og det er et mål å tilpasse armering etter spennvidde og lastsituasjon. Flatdekket har få bidrag utover betong og armering. Til tross for at betong definitivt gir størst bidrag til innebygget energi, får armering stor betydning for lange spennvidder. For modellstudiet utgjorde søyler 5 - 10 % av det totale energiregnskapet. Energiøkonomisk utnyttelse av søyler oppnås i mange tilfeller ved å øke betongfasthet, og dermed redusere søyletverrsnitt. Flatdekke viste seg å være det gunstigste alternativet for korte spennvidder (under 7,2 meter). Ved realisering av forbedringspotensialet representerer hulldekker den mest energioptimale løsningen for store spennvidde, ut i fra forutseningene for oppgaven. Dette krever rasjonell bruk av byggesystemet med maksimale spenn i én retning, og kortere bjelkespenn. Slik konstruksjonskonseptene foreligger i dag, endte BubbleDeck som beste løsning for store spennvidder, med hensyn på innebygget energi for modelldekket. BubbleDeck har også den fordel at dekket tillater symmetrisk utforming. Resultatene i oppgaven har synliggjort en potensiell konflikt mellom krav til energieffektivitet og andre viktige forhold som, gjennom bygget levetid, totalt sett vil kunne redusere byggets energiforbruk. Til tross for at flatdekket gav det beste resultatet med hensyn på konstruksjonens innebyggede energi, er det imperativt å ta hensyn til at byggets faktiske energiforbruk gjennom livsløpet fastsettes av blant annet byggets tilpasningsdyktighet.