I denne teksten undersøker jeg hvilke uformelle institusjoner som rammer inn rurale hytteeieres bruk, vern og forvaltning av natur og utmark, og hvordan disse uformelle institusjonene samspiller med formelle institusjoner som lover, forskrifter og reguleringer. Dette gjør jeg gjennom å bruke Verran kommune og hytteeiere der som case. Det viktigste empiriske datamaterialet består av åtte uformelle intervjuer med ledere og tidligere ledere av hytteeierforeninger i Verran. Teoretisk trekker teksten veksler på institusjonell teori, mens den tematisk føyer seg inn i både bygdesosiologien og rettssosiologien. I undersøkelsen fant jeg uformelle institusjoner blant hytteeierne som tilsier at vern av natur forutsetter bruk og tilstedeværelse, at alle bør ha tilgang til å bruke og høste fra utmarka og at de som bruker og forvalter utmark bør ta hensyn til andre brukere av områdene i alt de gjør. Disse institusjonene skaper bruddsoner mot formelle institusjoner som eiendomsretten, Naturmangfoldloven og kommunale planer og forskrifter. Hytteeierne har flere strategier for å håndtere disse bruddsonene mellom hva de opplever som rett og rimelig (uformelle institusjoner) og regelverket: De tilpasser seg på ulike måter innenfor de formelle institusjonene, de går til åpen konfrontasjon mot lover og forskrifter og i enkelte tilfeller velger de også å se bort fra de formelle institusjonene. Konflikter som oppstår mellom grupper av utmarksbrukere løses utenfor de formelle institusjonene så lenge det er kort sosial avstand og stor tillit mellom partene og det er moderate verdier på spill. Studien understreker betydningen av sosial kapital og kollektive handlinger i bruk og forvaltning av utmark, og peker på utfordringer som reises når det er brudd på den sosiale tilliten mellom aktørene. Den peker også på nye problemstillinger, knyttet til når og i hvilke situasjoner aktører velger de ulike strategiene for å håndtere brudd mellom formelle og uformelle institusjoner rundt bruk, vern og forvaltning av utmarka.