<p>Den økte utbredelsen av trådløse datanettverk har ført til en rekke forskjellig trådløst nettverksutstyr på markedet. Det blir produsert utstyr både til hjemmemarkedet og bedriftsmarkedet, og utstyret er tilpasset og utviklet med forskjellig kompleksitet og til forskjellige nettverksstørrelser. For at brukere skal kunne velge det mest egnede utstyret til sitt nettverk, trengs det en felles test- og målemetode for utstyrsegenskaper. For trådløse nettverk finnes det ingen standard for slik testing. Sammenlignet med trådbundne nettverk er testing av utstyr for trådløse nettverk mer kompleks og involverer flere faktorer som det må tas hensyn til. Fordi signalutvekslingen utføres over luftmediet, kan utenforliggende faktorer og støy forstyrre kommunikasjonen. Derfor trengs det andre evaluerings- og testmetoder for trådløse nettverk enn det gjør for trådbundne nettverk. Utviklingen av trådløse nettverk har gått fra sammenkoblinger av enkeltstående klienter som sendte radiosignaler mellom hverandre, til store city-wide trådløse nettverk med sentrale kontrollere som styrer kommunikasjonen. Kontrollerne innehar mye av den kompleksiteten som autonome aksesspunkt har. Den nye typen nettverk kan betjene større og flere brukergrupper, og har et stort geografisk dekningsområde. De nye funksjonalitetene og skaleringsegenskapene gjør at det stilles andre krav til nettverkene enn det som er tilfelle for tidligere trådløse nettverk. Det trengs derfor nye måleparametre og nye evalueringsmetoder for utstyr som er utviklet for den nye typen nettverk. Gjennom testing av nettverksutstyr i laboratorium og evalueringer i piloten til Trådløse Trondheim på Solsiden i Trondheim, har en kunnet finne ut hva som kreves av nettverksutstyret og hvilke kriterier som må ligge til grunn for et city-wide trådløst nettverk. På grunnlag av slik testing er det mulig å finne generelle parametre som kan brukes for å beskrive utstyr fra forskjellige produsenter. Cisco Systems og Meru Networks leverer nettverksutstyr som egner seg for city-wide trådløse nettverk. I piloten til Trådløse Trondheim er det benyttet utstyrsløsningen Airespace fra Cisco, og i laboratorium har det vært mulig å teste egenskapene til dette nettverksutstyret opp mot nettverksutstyret fra Meru Networks. Sammenligningen mellom utstyret fra de to produsentene har vært utført ved å måle grunnleggende egenskaper og innebygd funksjonalitet. For å kunne utføre slike tester og målinger er det avgjørende å ha gode testverktøyer og gode testplaner. Under laboratorietestene har programvaren IxChariot fra Ixia, som er utviklet for testing av nettverkskomponenter, vært benyttet. Resultatet av testingen viser hvilket av de to aktuelle produktene som best støtter de egenskapene som et city-wide trådløst nettverk krever. For å kunne vite hva som kan forventes av trådløst nettverksutstyr, må en før testingen ha klart hva som teoretisk er mulig for utstyret. De forskjellige standardene for trådløse nettverk støtter ulike overføringshastigheter og har forskjellig maksimal overføringskapasitet. Utregninger viser en teoretisk forskjell på 21,7 Mbit/s for standarden med størst overføringskapasitet av nyttedata i forhold til standarden med minst overføringskapasitet. Testresultater viser derimot at denne forskjellen er noe mindre i praksis. Det er likevel nyttig å vite hva en kan forvente av utstyret tatt i betraktning teoretiske hindringer. For å finne nødvendige kriterier for en bestemt type nettverk, er det også nødvendig å vite hvilken type tjenester som skal tilbys brukerne av nettverket. Kravet til nettverksegenskapene må samsvare med tjenestebehov til for eksempel overføringskapasitet, roaming og posisjonering. I denne oppgaven brukes testresultatet og målingene som er gjort i laboratorium og i piloten til å foreslå generelle parametre som kan brukes for å beskrive nettverksutstyr. Dette kan benyttes til å sammenligne ulike produkter ut i fra hva som kreves i city-wide trådløse nettverk. Målet er at disse parametrene skal kunne brukes under testing for å gi nyttig informasjon om egenskapene til nettverksutstyr fra forskjellige produsent. Teorien bak den trådløse nettverksteknologien er grunnleggende for å konfigurere riktige tester, og er grunnlaget for å kunne bruke testverktøyet. Resultatene av testene benyttes for å finne grunnleggene beskrivelsesparametre og for å finne hvilke krav og funksjonaliteter som er ønskelig i trådløse city-wide datanettverk.</p>

<p>Mediauavhengig handover skal gjera det mogleg for brukaren å nytte det beste tilkoplingspunktet uavhengig av aksessteknologi. Det kan vere å flytte ein telefonsamtale frå GSM til sitt eige heimenettverk og heilt generelt mellom heterogene nettverk. Det kan vere mange grunnar til at ein brukar ynskjer handover mellom forskjellige nettverk. Det kan vere endring i brukarbehov, ynskje om lågast mogleg kostnad, fysisk forflytting eller at terminalen har lite straum og vil nytte det minst energikrevjande grensesnittet. Eksisterande løysingar lir under at det ikkje er noko uniform tilgang til nettverksintelligens og nettverksinformasjon på tvers av aksessteknologiar. Arbeidsgruppa IEEE 802.21 arbeider med eit forslag til ein standard som skal løyse dette. Standarden inneheld eit rammeverk som gjer at brukaren får eit grensesnitt å forholde seg til med tanke på å sende konfigurerande og utførande kommandoar til linklaga. Brukaren kan abonnere på hendingar som varsling av låg signalstyrke og varskuing om nye nettverk. Det er ogso ei omfattande informasjonsteneste i IEEE 802.21. Informasjonstenesta gir brukaren informasjon om tilkoplingspunkt som er registert som naboar til det den no er kopla til. Standarden har som mål å assistere L3MP ved handover. For å studere korleis IEEE 802.21 kan assistere L3MP ved horisontal handover har eg gjort ein studie av handovertida. Eg har lagt fram to forslag til forbetringar til L3MP. Desse forbetringane nyttar informasjon som vert tilgjengeleg gjennom IEEE 802.21 og omhandlar førhandskonfigurering av IP-adresse og registrere ny IP-adresse før terminalen skiftar tilkoplingspunkt. Resultata av å nytte informasjonen som er tilgjengeleg gjennom IEEE 802.21 er signifikant forbetring av handovertida til MIPv6 og SIP. FMIPv6 som allereie har denne informasjonen og derfor desse eigenskapane i tillegg til at den set opp tunnel mellom den gamle og den nye ruteren, vert påverka. GAN er ein standard tatt opp i 3GPP. GAN gjer at terminalar kan ta handover mellom GERAN/UTRAN og dei IP-baserte nettverka terminalen er kopla til. GAN tilbyr både linjesvitsja og pakkebaserte tenester. Gjennom det har GAN ein lett tilgjengeleg brukarmasse i alle dei som er mobilabonnentar. GAN tilbyr ikkje nabokart på tvers av teknologiar, so for å kunne nyttiggjere seg dei potensielle tilkoplingspunkta lyt grensesnitta søke heile tida. Kostnaden kjem i form av unødig høgt energiforbruk og nettverkskostnad. IEEE 802.21 inneheld denne informasjonen i tillegg er det informasjon om kva forskjellige PoA kostar å nytte og kva bandbreidd ein kan vente å få. På den måten kan terminalen ha relevante grensesnitt aktive og på eit godt datagrunnlag ta handover til det rimelegaste nettverket eller på andre grunnlag som for eksempel bandbreidde. Dei eigenskapane eg leita etter i IEEE 802.21 var tilgjengelege og løyser IEEE 802.21 si oppgåve på ein god måte. Det er ingen andre teknologiar som på samme måte er retta mot mobile einingar og ikkje er retta mot bestemte teknologiar på høgare eller lågare lag.</p>

<p>Within certain critical situations, as emergency and preparedness, access to communication resources may be needed by a selection of authorized people. The paper is based on that communication resources are often pushed beyond their capability in critical situations. To solve scenarios like this, people of higher positions in society may need to communicate with others. Such people could be mayors, head of water commission or other important people, which would be authorized by their position of society. Another example is when no other communication networks are present, like the September 9/11. NYCWireless proved then to be a useful alternative providing communication for the rescue teams. This master thesis studies and discusses different solutions for assuring access to Wireless Networks based on IEEE 802.11. The paper states three objectives: I. If or how it is possible to assure such access in WLAN. II. If IEEE 802.11 is suitable for such an application III. How this could be implemented in a Wireless Network like “Trådløse Trondheim” or other Community Networks. Furthermore, the paper introduces the basics of IEEE 802.11, MAC layer, different frame types and security in the objective of assuring access. As for assuring only authenticated people, different methods of solving authentication for such use is discussed in addition to those existing methods. This is needed because IEEE 802.11 does not provide any authentication on the first phases of association to an access point. The IEEE 802.11 also lacks an amount of security mechanisms for assuring availability of the network on both PHY and MAC layer. This leads to a vulnerability to Denial of Service attacks. Since a service of assured access is of no value when not available, this also must be addressed.</p>

<p>Overgangen fra papirbaserte til elektroniske systemer i helsevesenet er en sentral helsepolitisk målsetning. Denne oppgaven analyserer overgangen fra papirbasert til elektronisk kommunikasjon av reseptinformasjon, kalt eResept, med fokus på innføring av systemet hos allmennlegen. I og med systemet innføres uten at det papirbaserte reseptsystemet slik vi kjenner det i dag fjernes, vil legene som skriver ut resepter være drivende kraft i en slik endringsprosess. Allmennlegene står for ca 80 prosent av forskrivningen og vil således i stor grad styre utbredelsen av elektroniske resepter. Endring er imidlertid ressurskrevende, allmennlegene er en sterk gruppe som kan være vanskelig å styre og det nye reseptsystemet reiser vanskelige spørsmål rundt personvern. I forbindelse med studien ble 6 allmennleger dybdeintervjuet og 27 allmennleger deltok i en spørreundersøkelse. Oppgaven inkluderer en diskusjon av prinsipper og kvalitetsmål i reseptsystemet, en grundig funksjonell gjennomgang av eRespt og diskusjon av i hvilken grad allmennlegene vil ta i bruk eResept. I eResept vil det opprettes en sentralisert nasjonal Reseptbank hvor rekvirenter av legemidler sender resepter. Apoteker og bandasjister kan hente ut reseptene fra denne Reseptbanken og lever ut legemidler til kundene på bakgrunn av reseptinformasjon. Løsningen bygger på meldingsbasert kommunikasjon over Norsk helsenett og stiller krav til oppgradering av en rekke systemer. Innføring av eResept hos allmennlegen er betraktet ut fra dimensjonene i et rammeverk kalt USE IT. I modellen fokuseres det på at motstand mot nyvinning, relevans av nyvinningen, krav til produktet og ressurser til innføringen må balanseres for at innføringen skal være vellykket. Gjennom intervjuer og en spørreundersøkelse blant allmennlegene i Trondheim kommer det frem at innføringsprosessen støttes av høy digital kompetanse og teknologisk endringsvilje blant legene. eResept møter imidlertid motstand i forhold til at innføringsprosessen kan være tidkrevende og medføre merarbeid for legene. 80 prosent av allmennlegene oppgir økonomiske kostnader som en av de viktigste faktorene for å ta i bruk eResept, samtidig tror bare i overkant av 10 prosent av allmennlegene at eResept vil bidra til reduserte kostnader for legene selv. Allmennlegene er generelt veldig positivt innstilt til dagens reseptsystem og har problemer med å se den direkte relevansen av eResept. På sikt oppfyller allikevel systemegenskapene til eResept i så stor grad kravene til utvikling av informasjonsbehandling i helsesektoren, at allmennlegen vil ta systemet i når referanser på at systemet virker er tilstedet. Innføringsprosessen kan lettes ved å møte allmennlegenes motstand mot kontroll av forskrivning, gjennom informasjon om Reseptbanken og Rikstrygdeverkets hjemmel. Tidsriktigheten i integrasjonen av eResept er også sentral for å møte allmennlegenes bekymring rundt tap av konsultasjonstid. Allmennlegene tror også at eResept først og fremt bidrar til offentlige kostnadsbesparelser, så informasjon om fordeling av kostnader og gevinster som en følge av innføringen er viktig for allmennlegene.</p>

<p>Utgangspunktet for denne oppgaven var å bygge videre på en casestudie for lokasjonstjenester og nødanrop [Hausken, 2005). Casestudien illustrerer et assistansesenter for reisende i utlandet med mobiltelefon, Scandinavian Information Central (SIC). I denne oppgaven benevnes SIC som Traveler Assistance Center (TAC). TAC består av en informasjonstjeneste og en SOS-tjeneste, og benytter geografisk lokalisering av bruker samt brukerprofil for å tilpasse tjenestene brukers behov. Målsettingen for denne oppgaven var å avdekke hvorvidt det eksisterer et behov eller et potensielt marked for et assistansesenter som TAC. Det ble utført flere mindre empiriske undersøkelser for å kartlegge hvilke egenskaper og attributter både konsumentene og potensielle tjenestetilbydere ønsker at systemet skal omfavne. For å illustrere TAC-tjenestene for respondentene i de empiriske undersøkelsene ble det utarbeidet en presentasjon av senteret og dets tjenester. En viktig forutsetning for TAC er å nå frem til et så stort potensielt marked som mulig – uavhengig av teknologien som anvendes av brukeren. TAC må kunne tilby et differensiert tjenestespekter tilpasset teknologien som benyttes av brukeren Trenden i dag er brukerorienterte tjenester og det er spesielt viktig ved introduksjonen av en ny tjeneste å følge denne trenden. Teknologi kan brukes som middel for å lage brukerorienterte tjenester ved å benytte brukerprofil og lokalisering. Dette ble av respondentene ansett som attraktive tjenesteattributter. De utførte emiriske undersøkelsene omfattet relativt få respondenter og på den bakgrunn oppfordrer forfatteren at det foretas flere empiriske studier i den videre utviklingen av tjenestene TAC representerer. Det vil være viktig ved videre studier å segmentere markedet etter alder. Forfatteren mener den voksende gruppen med pensjonister utgjør en stor og viktig potensiell brukergruppe for TAC. Derfor oppfordres det spesielt til videre studier rettet mot dette markedssegmentet. Hovedtilbyder av et slikt senter må sannsynligvis samarbeide med flere andre tilbydere for å oppnå en mest mulig optimal tjeneste. Det antas at flere virksomheter må samarbeide for å realisere TAC-tjenestene. Forfatteren foreslår å inngå allianser med forsikringsselskap og andre assistansetilbydere for å differensiere de eksisterende produktene med TAC-tjenesten. Ved introduksjonen av nye innovative produkter og tjenester må det normalt skapes et behov blant forbrukerne noe som også gjelder for TAC-tjenesten. Studiet viser at det eksisterer et potensielt marked for assistansetjenester som de TAC illustrerer på trass av at resultatene fra undersøkelsene i noen tilfeller indikerte det motsatte. Det er svært viktig at det satses på riktig, fremtidig teknologi og timing. I tillegg vil TAC være svært avhengig av velfungerende, forretningsmessige allianser.</p>

<p>Målet med denne masteroppgaven var å komme med forslag til en organisatorisk og teknologisk løsning som kan bidra til å bedre ressursutnyttelse for offentlige helsetjenester som krever fysisk oppmøte og forhåndsbestilling av timer. Ved hjelp av kvalitative intervjuer med informanter ved casene Risvollan Legesenter (RLS) og St. Olavs Hospital HF klinikk for Bildediagnose (SO) ble det identifisert hvilke faktorer som påvirket ventetiden ved de ulike casene. RLS tok i mai 2006 i bruk en timetildelingsmodell som ingen andre primærhelsetilbydere i Norge benytter seg av; time samme dag-modellen. Denne innebærer at alle pasienter som har fastlege ved RLS får tilbud om time på dagen uansett hva det gjelder. SO derimot er en spesialisthelsetilbyder som har lange ventetider forbundet med undersøkelsene de tilbyr. RLS har også tatt i bruk et SMS-basert kommunikasjonssystem, Helserespons, som pasientene kan benytte for å bestille legetimer, resepter på faste medisiner, sykmeldinger og lignende fra sin fastlege. Ved SO derimot skjer all kommunikasjon mellom SO og pasient fortrinnsvis via brev, og i enkelttilfeller via telefon. I oppgaven blir det med utgangspunkt i funnene fra de kvalitative intervjuene og teori om time samme dag-modellen drøftet hvorvidt en innføring av modellen er mulig å gjennomføre i primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten representert ved fastlegene og de somatiske sykehusene. Det konkluderes med at en innføring av time samme dag-modellen vil kunne bidra til å reformere fastlegeordningen og over sikt bidra til å fjerne all ventetid forbundet med legetimer hos fastlegene. Ved de somatiske sykehusene er derimot konklusjonen mer tvetydig. Modellen er nok anvendbar ved enkelte undersøkelser/behandlinger, men den vil for eksempel ikke kunne benyttes ved undersøkelser hvor det kreves forberedelser. For å bedre ressursutnyttelsen i den offentlige helsesektoren argumenteres det i oppgaven for å innføre elektroniske kommunikasjonsløsninger mellom helsetilbyderen og pasientene. Det blir også drøftet hvorvidt SMS-baserte timebestillingsløsninger kan bidra til å frigjøre telefonkapasitet ved helsetilbyderne. Samtidig som at det drøftes hvorvidt SMS-meldinger kan brukes for å gi pasienter påminnelser på time, beskjed ved forsinkelser og hente inn pasienter ved ledig kapasitet. Konklusjonen er at alle er løsninger som kan bidra til å bedre ressursutnyttelsen i helsesektoren, og i samfunnet som helhet. Det stilles vel å merke spørsmålstegn til om det er mulig å forutsi hvor forsinket man er med stor nok nøyaktighet til at en slik løsning kan benyttes.</p>

<p>Denne oppgaven handler om å identifisere problemer av teknisk art som er til hinder for etablering av nasjonale, pseudonyme helseregistre. For å få en mest mulig komplett oversikt over disse problemene har jeg valgt å studere prosessen rundt etablering av Norsk pasientregister som et personentydig helseregister. Dette er det hittil siste ferdigbehandlede tilfellet hvor både Helse- og omsorgsdepartementet -- og et bredt utvalg av høringsinstanser -- har gjort en vurdering og sammenlikning av personidentifiserbar og pseudonym registerform. Det er realistisk å tro at alle aktuelle problemstillinger kom frem i denne prosessen. Etter en presentasjon av høringsinstansenes uttalelser gjør jeg en sammenstilling og vurdering av problemstillingene som har kommet frem. Deretter presenteres konseptuelle forslag til hvordan de fire reelle problemene kan løses, basert på den eksisterende og etablerte infrastrukturen som finnes for pseudonyme registre. De fire foreslåtte løsningene medfører en økning i bruk av ressurser i forhold til tilsvarende prosesser for et personidentifiserbart register, men dette er en naturlig følge av at hensikten med pseudonym registerform er et ønske om sterkere personvern. Selv om løsningene er tekniske gjennomførbare, er det ikke sikkert om de er gjennomførbare i praksis. Det springende punktet vil mest sannsynlig være skalering av kontakt mot pasienter.</p>

<p>I denne oppgaven presenteres resultatene fra en kvalitativ studie der brukere av SamPro, et IKT-verktøy for arbeid med individuelle planer, er intervjuet. Hensikten bak ordningen med individuell plan er at personer med langvarige og sammensatte behov for tjenester fra helse- og sosialsektoren skal få et helhetlig, koordinert og individuelt tilpasset tjenestetilbud. Verktøyet gjør den individuelle planen tilgjengelig for tjenestemottakeren og alle tjenesteyterne via Internett. I tillegg til funksjonalitet for å samarbeide om å skrive og oppdatere planen, tilbyr SamPro en sikker meldingsløsning som et alternativ til usikrede elektroniske meldingsløsninger slik som e-post. Studien viser at selv om potensialet og behovet for et elektronisk samhandlingsverktøy absolutt er til stede, er ikke erfaringene med SamPro udelt positive. SamPro bygger på en banebrytende arkitektur for utveksling av sensitive opplysninger over usikrede nett. Mens dette naturlig har hatt stor oppmerksomhet i utviklingsarbeidet, har ikke samme engasjement blitt satt inn på brukervennlighet og funksjonalitet. Mens sikkerhetsløsningen var en forutsetning for å realisere verktøyet, viser studien med all tydelighet at det er funksjonalitet og brukervennlighet som opptar brukerne, og manglende innsats på dette punktet ser ut til å ha vært avgjørende for hvordan verktøyet har blitt tatt i bruk. Det er imidlertid ikke slik at teknologien alene avgjør om et verktøy blir suksess. Denne oppgaven bygger på teori om teknologidrevet endring i organisasjoner, med spesiell tanke på offentlig sektor. Samarbeidsteknologier skiller seg fra annen IKT i det at de har en betydelig sosial komponent som påvirker hvordan de tas i bruk og integreres i organisasjonen. Med utgangspunkt i Giddens’ strukturasjonsteori og det raskt voksende feltet kompleksitetsteori, viser jeg hvordan teknologi, organisasjon og mennesker eksisterer i et samspill, der alle elementene spiller en avgjørende rolle i endringsprosesser. Oppgaven diskuterer også en kritikk av et systemteoretisk perspektiv på endring i organisasjoner. Dette perspektivet anser organisasjoner som systemer som kan beskrives med kausale lov-lignende sammenhenger, og baserer seg på en grunnleggende antagelse om at menneskene som utgjør organisasjonen kan regnes som rasjonelle aktører. Jeg viser at dette ikke kan anses som en gyldig antagelse, og en konsekvens av dette er at vår kunnskap om nåtiden og tidligere hendelser ikke entydig kan benyttes som grunnlag for å forutse fremtiden. Jeg avslutter oppgaven med å diskutere en mulig fremgangsmåte for hvordan vi kan klare å gjennomføre de endringene i offentlig sektor som er nødvendig for å møte de store utfordringene som kommer av en aldrende befolkning. Videre presenterer jeg konkrete forslag til hvordan både SamPro og brukerorganisasjonene må endres for å ha mulighet til å nå målene for individuell plan og effektiviseringen av offentlig sektor, samt oppfylle brukernes behov som er identifisert gjennom denne studien.</p>

<p>Det planlegges og bygges flere trådløse byer basert på Wi-Fi rundt i verden. Trådløse Trondheim er et foregangsprosjekt for denne teknologien, og store deler av Trondheim sentrum er i dag tilrettelagt for trådløs nettverksaksess. Dekningsområdene er i første omgang planlagt og bygd ut for utendørs bruk, og kjennskapen til hvor godt radiosignalene også trenger inn i omkringliggende bygninger har til nå vært begrenset. Denne masteroppgaven retter derfor fokus mot innendørsdekning, hvor det forsøkes å kartlegge hvor stor andel av boligene i Trondheim sentrum som kan dra nytte av det trådløse bynettverket. På bakgrunn av resultatene, diskuteres det om trådløse byer kan være en trussel for fastnett- og mobilleverandørene, og i tilfelle hvilken innvirkning de vil ha. Målingsarbeidet bestod av to deler. Del 1 innebar å velge 50 tilfeldige lokasjoner spredd utover hele dekningsområdet til Trådløse Trondheim. Del 2 tok for seg ett kvartal i Midtbyen, hvor det ble gjort 17 målinger tett inntil hverandre. På samtlige lokasjoner ble det målt signalstyrke, signal-til-støy forhold og båndbredde. Resultatene fra de tilfeldige målingene antas mest representative, siden utvalget av lokasjoner var størst i denne delen. Her ble det oppnådd en dekningsgrad på cirka 60 %. 40 % av lokasjonene hadde enten null dekning eller for flakkende signalforhold til å opprettholde en stabilt god tilkobling. Alle målingene ble utført i et rom i første etasje, nært et vindu vendt mot dekningsområdene utendørs. Basert på dette og avhengig av bruksområde, kan resultatene sies å være både optimistiske og pessimistiske med tanke på Trådløse Trondheims dekningsgrad. For en typisk fast aksessform i private boliger, kan forholdene optimaliseres ved en slags hjemmenettkonfigurasjon. Dette innebærer oppsett av en intern antenne- og ``gateway''-løsningen på et sted med god dekning, og opprettholde dekningsgraden i hele huset gjennom et lokalt nettverk. For nomadisk og mobil aksess innendørs, er en slik løsning lite hensiktsmessig. Resultatene fra målingsarbeidet antas derfor å være optimistiske, fordi man ved bevegelse rundt i boligen generelt vil oppleve dårligere signalforhold enn nær vinduet. Til tross for at den økonomiske trusselen er størst ovenfor mobilleverandørene, tyder resultatene på at trådløse bynettverk kan ha størst forretningsmessig innvirkning på fastnettleverandørene. Så lenge tilfredsstillende dekning oppnås, kan Wi-Fi tilby samme funksjonalitet som tradisjonell fast aksess. I tillegg kan trådløse bynettverk supplere brukeren med muligheter for nomadisk aksess. I forhold til mobil aksess, anses både den overordnede dekningsgraden og talekvaliteten, fra tester gjort i Trådløse Trondheim, på at trådløse bynettverk ikke kan betraktes som et alternativ til dagens mobiltelefonisystemer. Å benytte Wi-Fi som en utvidelse av 3G, for å tilby høyere kapasitet for datatjenester, kan derimot være en god løsning.</p>

<p>Utviklingen av trådløse teknologier gir opphav til stadig flere bruksområder. I denne oppgaven har jeg sett på tre av dem, nemlig kommunikasjon med kjøretøy i fart, SRO for veibelysning og vei-instrumentering. For hvert bruksområde har jeg utarbeidet forretningsmodeller basert på Alexander Osterwalders ontologi. En forretningsmodell er en konseptuell fremstilling av en virksomhet, og er ment å gi en lettfattelig, men likevel detaljert oversikt med mål om å gjøre det lettere å oppnå økonomisk gevinst. CALM er et sett av standarder under utvikling, og har som formål å støtte trådløs kommunikasjon mellom kjøretøy og infrastruktur langs veikanten. Implementert i bilen med blant annet router, sensorer, CPU og interface vil CALM kunne tilby en rekke tjenester innenfor sikkerhet, informasjon og underholdning. Dermed kan sjåfører og passasjerer blant mye annet advares mot trafikkfarlige forhold, ledes til nærmeste ledige parkeringsplass eller surfe på internett. CALM kan gi store inntekter fra salg av både sikkerhetsmessige og kommersielle tjenester, samt bidra til en betydelig ulykkesreduksjon langs veiene. Styring, regulering og overvåkning (SRO) for intelligent veibelysning er en nyvinning som kan medføre store besparelser i forbindelse med drift og vedlikehold av veibelysningsanlegg. Blant annet kan det realiseres dimming av lys, kontinuerlig overvåkning av anlegg, automatisk genererte feilmeldinger, med mer - hvor alt bidrar til mer effektivt energiforbruk. Et problemområde i denne sammenhengen er kommunikasjon, hvor tilstedeværelsen av et trådløst datanettverk gir muligheten for hurtig signaloverføring og god kapasitet. Både for eiere og driftsansvarlige for veilysanleggene er dette interessant, og begge parter kan oppnå besparelser. Vei-instrumentering er en fellesbetegnelse for bruk av automatisert verktøy langs vei, som for eksempel trafikklys, fotobokser eller lystavler. Mange slike instrumenter krever forbindelse med en sentral, noe som ofte skaper problemer der det ikke er umiddelbar nettverkstilgang. Trådløs kommunikasjon fremstår som en ideell løsning på disse vanskelighetene, og vil gjøre det vesentlig mindre komplisert å installere nytt utstyr. Økt bruk av vei-instrumentering kan blant annet bidra til informasjonsdeling, trafikkovervåkning, forbedret flyt i trafikken og økt trafikksikkerhet. Incentivene for dette er at Statens Vegvesen gjerne ønsker å yte trafikantene bedre service, samt redusere antallet ulykker. Da både utbygging og drift av eventuelle trådløse nettverk langs veier vil være ressurskrevende og kostbart, er det en naturlig fordel at det eksisterer flere mulige bruksområder. Et felles nettverk gjør at kostnader og risiko kan fordeles, og felles mekanismer for backup og sikkerhet kan benyttes. Videre er det enkelt å dele informasjon ved bruk av felles ressurser, for eksempel ved at et overvåkningsanlegg rapporterer informasjon som er relevant både for belysningsbehov, informasjonstjenester i CALM, samt til bruk på lystavler langs veien. Av aktuelle teknologier for aksessnettet fremstår WLAN ved bruk av Wi-Fi som et alternativ som vil kunne gi gode overføringshastigheter og høy kapasitet, og i tillegg lett kan designes for å tilpasse bruksbehovene best mulig. Eventuelt kan Wi-Fi komplementeres med billigere utbygging av mobilteknologier i mindre tettbebygde strøk. En potensiell realisering vil være å plassere aksesspunkter i en viss andel lyktestolper langs veien, med mating fra fibernettverk eller Wi-MAX via radiolinker i stolpene. For videre kommunikasjon til belysningen i hver eneste stolpe er power line communication en potensiell løsning. Finansiering av utbyggingen vil komme på store beløp, men med de store samfunnsøkonomiske fordelene som kan oppnås er det grunn til å tro at det offentlige vil være interessert i å bidra med tunge investeringer. Uansett er det ingen tvil om at trådløse nettverk langs veier er et konsept som vil bli spennende å følge i årene som kommer.</p>