Denne oppgaven prøver å svare på hvordan nyere teknologi kan brukes til å forbedre læringsutbyttet for studentene i optikk. Dette er en oppgave som både tar for seg teorien bak og gjennomføringen av tre demonstrasjoner og en innføring i dataprogrammet LightTools. De tre demonstrasjonene tar for seg tre tema innen optikk; spektroskopi, polarisering og Fourieroptikk. De fire oppleggene som er lagd har alle blitt gjennomført i emnet TFY4195 Optikk ved NTNU som et tilskudd til laboratorieøvingene og regneøvingene. Studentene som har deltatt har i etterkant vurdert sine egne erfaringer fra oppleggene, og disse erfaringene er brukt til å diskutere hvordan oppleggene har fungert. De tre veilederne som gjennomførte demonstrasjonene har også kommet med sine kommentarer, og har også blitt benyttet for å få enda en synsvinkel i forhold til gjennomføringen. Det hele er også sett på i forhold til didaktisk teori, og både arbeidet med veiledningsdokumenter og diskusjonen av gjennomføringen i etterkant er preget av hva som er gjort tidligere av demonstrasjoner og forskning på området. Fysikkteorien i oppgaven er brukt til å lage et bakteppe for de fire oppleggene, og dekker alt det som oppleggene omhandler. Denne teorien går dypere enn det som benyttes i gjennomføringen av planene.Kommentarer fra studenter og veiledere etter oppleggene tyder på at demonstrasjonene har fungert både til å fremme læring og skape interesse. Studentene virker fornøyde med oppleggene og svarer at de har stor tro på demonstrasjoner som læringsprosess i optikk. LightTools-øvingen hadde større motforestillinger, og resultatene viser at en slik øving krever mer bearbeiding for at dette opplegget skal bli like suksessfylt som de tre demonstrasjonene. Generelt ser det ut til at små grupper og stor studentaktivitet er to viktige faktorer for å skape interesse og fremme læring. Det er også viktig å være tydelig på målene med demonstrasjonen og hva man ønsker å oppnå og vise studentene.