Trafikkdata brukes i en rekke sammenhenger ved for eksempel planlegging og dimensjonering av infrastruktur, analyser av trafikksikkerhet og miljøkonsekvenser, trafikkstyring og fremstilling av trafikkindekser. Statens vegvesen har et uttalt mål om at de skal kunne levere trafikkdata - med kjent kvalitet - som samfunnet etterspør. Det er imidlertid bred enighet blant fagpersoner om at kvaliteten på trafikkdata ikke er kjent.Hovedfokus i denne rapporten ligger på trafikkregistreringsutstyr som benytter induktive sløyfer. I tillegg er en nyutviklet enhet basert på magnetometerteknologi undersøkt. Manuell videoregistrering og oppslag i kjøretøyregisteret er benyttet som referanse, og resultater fra testutstyret er vurdert opp mot dette. Utstyr er testet både ved normal trafikkflyt og ved saktegående/stillestående kø.Resultatene omfatter registreringsutstyrets evne til å telle kjøretøy, måle kjøretøyenes hastighet og lengde, samt å klassifisere etter lengde og kjøretøykategori. De ulike utstyrstypene har forskjellige styrker og svakheter, og det har derfor ikke vært mulig å gi en generell rangering på bakgrunn av datakvalitet. Denne rapporten kan likevel gi nødvendig støtte til valg av trafikkregistreringsutstyr, forutsatt at brukeren på forhånd tenker gjennom og definerer sine behov. Gjennom detaljerte analyser av måledata, er det foreslått ulike metoder for hvordan bedre nøyaktighet og presisjon kan oppnås (spesielt ved lengdemåling/-klassifisering). Det enkleste er å gi generelle justeringsfaktorer for hver lengdeklasse. En mer avansert metode benytter alle parametere som blir registrert for hvert enkelt kjøretøy, og gir dermed individuelle justeringsfaktorer til hver enkelt måling. Resultatene viser at dette kan innebære en betydelig forbedring av kvaliteten på de registrerte data.Statens vegvesen arbeider med å utforme en kravspesifikasjon for trafikkregistreringsutstyr. Som en følge av dette vil det bli nødvendig med effektive og standardiserte metoder for testing av utstyr. I denne rapporten er det utformet et grunnlag for å optimalisere tester som kan godkjenne eller forkaste trafikkregistreringsutstyr i forhold til en viss feiltoleranse, med en viss sikkerhet og med et minimum antall registreringer. Metoden krever foreløpig grunnleggende statistikkforståelse, men kan (og bør) forenkles slik at terskelen blir lavere for brukeren. En analyse av vekt- og lengdedata fra 3300 kjøretøy antyder at dagens skille mellom lette og tunge og tunge kjøretøy (5,6 m) ved lengdeklassifisering ikke er optimalt. Derfor er konsekvensene ved ulike grenseverdier presentert, og det anbefales å sette grensen omkring 0,5 m høyere.Det foreslås også et standardisert og forenklet skjema for klassifisering etter kjøretøykategori, som er mer tilpasset hva registreringsutstyret i denne rapporten realistisk sett kan prestere. I dag benytter de ulike utstyrstypene forskjellige klassifiseringsskjema, men samtlige ser ut til å være for detaljerte.Avslutningsvis er ulike faktorers påvirkning på lengdemålinger med induktive sløyfer analysert. Det er utformet fire hypoteser som er testet statistisk. Disse er plassert i vedlegg.