Masteroppgaven tar for seg teorigrunnlaget ved beregning av knekkapasitet for peler i bløt jord. I beregningene inngår parametrene for pelens og jordens stivhet. Den teoretiske knekkapasiteten blir så redusert på grunn av eventuelle andre ordens effekter og initiale deformasjoner hos pelen.Videre fokuseres det på jordens evne til å støtte opp pelen. Dette beskrives ved å beregne laterale last og deformasjonskurver for jorden. Anbefalingene som gis vedrørende disse kurvene baserer seg på gamle eksperimentelle arbeider. Det er gjort et litteraturstudie der det er avdekket stor uenighet for dagens gjeldende anbefalinger. Generelt taler nyere forskning for en økt beregnet stivhet og kapasitet. Allikevel har ikke gjennomslagskraften for den nyere forskningen vært stor nok til å endre de etablerte metodesettene.For å utfordre de etablerte metodesettene for laterale last og deformasjonskurver er det utført et feltforsøk der et instrumentert stålrør er installert i leire og belastet med en horisontal last. Det er ikke funnet spesielt god sammenheng mellom de beregnede kurvene og de oppnådde kurvene fra forsøket. Trolig skyldes dette at det har dannet seg en sprekk på baksiden av testrørets forskyvning samtidig som adhesjonen har vært lav.Knekkapasitetene er beregnet på bakgrunn av de ulike last og deformasjonskurvene og en iterativ metode som tar hensyn til sekantstivheten gjennom hele deformasjonsforløpet. Det er vist at ved valget av en stivere deformasjonskurve som inputparameter vil dette ha en betydelig effekt for knekkapasiteten. Knekkapasiteten for Forsøk 2 gir et resultat i samme størrelsesorden som de resterende. Dette skyldes at den initiale stivheten som oppnås fra forsøket er tilstrekkelig til å gi et noenlunde samsvarene resultat.Det eksperimentelle arbeidet er fortsatt for tynt og usikkert til at det kan trekkes noen god slutning fra det. Med erfaringsgrunnlaget fra gjeldende oppgave anbefales det å sette opp et større testprogram for videre undersøkelser.