I denne masteravhandlingen utforskes en trøndersk talemålsvarietet som ofte blir omtalt som  «fintrønder». Denne varieteten er regnet blant såkalte «høyere» talemål, som har blitt antatt å finnes i flere byer i Norge. Disse sosiolektene har blitt skrevet om i lingvistisk litteratur fra flere byer, også fra Trondheim, men det har ikke blitt gjort noen egen undersøkelse av fintrønder før. Som innbygger i Trøndelag, og kanskje spesielt i Trondheim, kan man stadig høre fintrønder bli nevnt. Det virker altså som om folk flest har en formening om hva begrepet inneholder. Med et folkelingvistisk og fenomenologisk utgangspunkt, har jeg i denne avhandlingen undersøkt språkoppfatninger hos folk i Trondheim. Hva legger de egentlig i begrepet «fintrønder»? Gjennom intervjuer med trondheimere i to aldersgrupper, har jeg sett på hva fintrønder er for dem og hvordan de plasserer fintrønder innad i språklandskapet i byen. Informantenes oppfatninger tolkes i lys av tidligere forskning og teori (primært sosiolingvistisk). Eldre og yngre trondheimere hadde endel like oppfatninger, men skilte seg også fra hverandre på noen punkter. De plasserte varieteten ganske likt geografisk, og hadde noen like oppfatninger om hvem som primært bruker varieteten, samt at de koblet bruken av fintrønder til mye av den samme sosiale symbolikken. Men de yngre informantene mine så fintrønder som et videre begrep enn de eldre, og noen av oppfatningene deres kan muligens tyde på at begrepet holder på å omdefineres, eller i alle fall utvides, hos yngre trondheimere.