<p>The purpose of the study was to:</p><p>• Study the effect of vascular gas bubbles on the brain and lung</p><p>• Study changes in the endothelial function caused by gas bubbles</p><p>• Study the preventive effects of monoclonal anti-C5a antibody on functional changes caused by gas bubbles</p><p>It is important to reveal any changes in the function of the endothelium caused by gas bubbles, as the endothelium probably plays an important role in the development of decompression sickness (DCS). Furthermore, we followed up previous studies using monoclonal anti-C5a antibody trying to prevent damages caused by gas bubbles. In order to prevent damages causes by gas bubbles and maybe prevent DCS, the mechanisms behind have to be revealed. This thesis is part of an ongoing project that for several years has tried to bring to light the “secrets” of DCS. </p>

<p><b>Pressemelding:</b></p><p>Behandling av type 2 diabetes har trolig best effekt i en tidlig fase av sykdommen. Dette skriver assistentlege Elisabeth Qvigstad (36) fra Grimstad i doktoravhandlingen sin ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet NTNU. Arbeidet kan bidra til at det utvikles nye medisiner mot diabetes.</p><p>Avhandlingen tar utgangspunkt i type 2 diabetes, som rammer 105-120 000 nordmenn. Tidligere forskning i form av celle- og dyreforsøk har vist at vedvarende høye nivåer av fettsyrer i blodet og langvarig stimulering av insulinfrigjøring kan svekke funksjonen til de insulinproduserende beta-cellene i bukspyttkjertelen. Avhandlingen ville teste om lignende forhold er til stede hos mennesker og om korrigerende tiltak ville bedre insulinfrigjøringen ved type 2 diabetes.</p><p>Nivået av frie fettsyrer hos personer med type 2 diabetes er oftest forhøyet. Langvarig faste hos friske gir også forhøyet fettsyrenivå og kan ses på som en modellsituasjon for type 2 diabetes. Qvigstad fant redusert insulinfrigjøring hos friske forsøkspersoner etter 58 timer faste.</p><p>Fettsyrenivået i blod under testing ble senket ved hjelp av et nikotinsyrederivat hos friske personer og personer med type 2 diabetes. Hos friske påvirket ikke medikamentet insulinfrigjøring eller -følsomhet. Imidlertid virket behandlingen positivt på insulinfrigjøring hos de diabetikerne som hadde best blodsukker-kontroll. Derimot, når type 2 diabetikere reduserte fett i kosten, ga dette ingen utslag på insulinfrigjøringen, men noe nedsatt insulinfølsomhet. Nivået av fettvevshormoner (leptin, adiponectin) ble redusert. Den egne insulinfrigjøringen ble hemmet med medikamentet diazoxid, og insulininjeksjoner ble brukt som erstatning. Insulinfrigjøringen økte uten å endre insulinbehov eller blodsukkerkontroll sammenliknet med placebo. Disse resultatene tyder på at "betacelle-hvile" er gunstig ved type-2 diabetes.</p><p>Qvigstads doktorgradsarbeid bidrar til økt forståelse av betydningen av fettsyrer for insulinfrigjøring og insulinfølsomhet hos friske og ved type 2 diabetes. I tillegg støtter funnene betydningen av "betacelle-hvile», som kan bidra til utvikling av nye medisiner mot diabetes.</p><p>http://www.ntnu.no/doktorgrader/dr.med/02.03/qvigstad.htm</p>

<p>The main purpose of the present work was to evaluate the efforts taken by the Norwegian surgical community in order to promote and enhance the standards of rectal cancer treatment on a national level, in particular:</p><p>- to examine the outcome of rectal cancer surgery following implementation of total mesorectal excision as the standard rectal resection technique</p><p>- to explore the prognostic impact of the circumferential resection margin on local recurrence, distant metastases and overall survival following mesorectal excision</p><p>- to evaluate the oncological outcomes following mesorectal excision of cancer of the lower rectum, particularly the rates of local recurrence and overall survival for patients with tumours in this areas</p><p>- to illustrate the influence of a rectal cancer registry as a quality control instrument on outcome of rectal treatment, and furthermore, to investigate the rates of postoperative mortality, anastomic leakage, local recurrence (LR) and overall survival related to hospital caseload among Norwegian hospitals during implementation of mesorectal excision. </p>

<p>The aim of this thesis is to explore why parents bring their children to homeopaths and to investigate the effect of homeopathic treatment for prevention of upper respiratory tract infections (URTI) in children. The reason for doing studies on this is that there has been a nearly threefold increase in the proportion of children among patients visiting Norwegian homeopaths. This raised the question of why it is so. Furthermore, recurrent respiratory complaints are a main reason why child patients consult homeopaths. This raised the question of the effect of homeopathic treatment in this patient group, because there is very little research on this. The thesis builds on four different studies conducted between August 2002 and June 2004.</p><p>Parents of nine children that recently had been to a homeopath for the first time were interviewed to explore why parents take their children to homeopaths. All parents had been to a medical doctor before consulting the homeopath. It was the experiences with conventional medical treatment that led the parents to look for alternatives. The reasons were that 1) the parents did not want to give the medication prescribed by the doctor, 2) they wanted treatment while waiting for a problem to be assessed, 3) they did not want to continue to use the prescribed medication, 4) they stopped taking conventional medication due to side effects or 5) they were not offered any treatment by the medical doctor. The parents would consult a medical doctor if they felt insecure about the health conditions of the child and would visit a homeopath when they felt that the situation was clarified. There are parents who take their child to homeopaths despite not understanding or having belief in whether ultramolecular homeopathic medicines can have effects.</p><p>One hundred and sixty-one children who had been diagnosed with an URTI by a medical doctor were recruited to participate in a trial on the effect of treatment by homeopaths for prevention of URTI in children. The children were randomly allocated to two groups. One group received an appointment immediately with one of five homeopaths who treated the patients as they do in their everyday practice. The other group (control) got such treatment after three months. The occurrence of URTI judged by the parents were significantly lower among those treated immediately by homeopaths (median 8 days in three months) compared to the control group who used self-selected conventional health care (median 13 days) (p=0.006).</p><p>Homeopathic medicines are frequently used for self-treatment (over the counter-OTC). It is not known if the choice of the patient is the same, as a homeopath would have prescribed. A study was therefore conducted to explore if there can be developed indications for homeopathic medicines that facilitate that parents can chose the same medicine as a homeopath would prescribe for children with URTI. Firstly, data from a survey was used to find three medicines Calcarea carb, Pulsatilla and Sulphur that accounted for 60% of all prescription made by Norwegian homeopaths for children with URTI. Simplified constitutional indications for these medicines were developed and tested by comparing the choices of 70 parents with the prescription of eleven homeopaths. The parents were able to choose the same homeopathic medicine as homeopaths prescribed for 55% of the children.</p><p>Two hundred and fifty-nine children who had been diagnosed with an URTI by a medical doctor were recruited to participate in a trial on the effect of one of three self-selected ultramolecular homeopathic medicines for prevention of URTI in children. The indications developed were used. The children was randomly allocated to receive either ultramolecular homeopathic medicine (C-30) or placebo. There was no difference in the occurrence of URTI judged by the parents among getting ultramolecular homeopathic medicine compared to those getting placebo (median 9 days in three months for both groups) (p=0.531).</p> / <p>Hensikten med denne avhandlingen er å undersøke hvorfor foreldre tar sine barn med til homøopat og å undersøke effekten av homøopatisk behandling i forebygging av øvre luftveisinfeksjoner (ØLI) hos barn. Bakgrunnen for de undersøkelsene som er gjort, er at det nesten er en tredobling i andelen barn blant pasienter hos homøopat. Dette utløste spørsmål om hvorfor det er slik. Videre er gjentatte luftveisplager en hovedårsak til at barn oppsøker homøopat. Fordi det er lite forskning på dette temaet ble spørsmålet om effekten av homøopatisk behandling i denne pasientgruppen også utløst. Avhandlingen bygger på fire ulike undersøkelser som er gjennomført mellom august 2002 og juni 2004.</p><p>Foreldre til ni barn som nylig hadde vært hos homøopat for første gang ble intervjuet for å undersøke hvorfor foreldre tar sine barn med til homøopat. Alle foreldrene hadde vært hos lege før de kontaktet homøopaten, og det var erfaringer med legebehandlingen som fikk foreldrene til å søke alternativer. Årsakene var at foreldrene 1) ikke ønsket å gi den behandlingen lege foreskrev til barnet, 2) ønsket behandling mens barnet ventet på å bli ferdig utredet, 3) ønsket å avslutte bruken av de medisinene legen hadde foreskrevet for barnet, 4) opplevde at barnet fikk bivirkninger av behandlingen legen hadde gitt og 5) ikke ble tilbudt noen behandling hos legen. Foreldre oppsøker først lege når de er usikre eller bekymret for barnets helsetilstand. De oppsøker homøopat for behandling når dette er avklart. Det er foreldre som oppsøker homøopat med sine barn selv om de ikke forstår eller tror på effekten av homøopatiske medisiner (som kan være svært fortynnet).</p><p>Ett hundre og sekstini barn som hadde vært til lege på grunn av en øvre luftveisinfeksjon ble rekruttert til å være med på en undersøkelse av effekten av behandling hos homøopat i forebyggingen av ØLI hos barn. Barna ble tilfeldig fordelt i to grupper. Barna i den ene gruppen fikk time med en gang hos en av fem homøopater som foreskrev homøopatisk behandling på vanlig måte. Den andre gruppen fikk slik behandling etter 3 måneder. Forekomsten av ØLI Hensikten med denne avhandlingen er å undersøke hvorfor foreldre tar sine barn med til homøopat og å undersøke effekten av homøopatisk behandling i forebygging av øvre luftveisinfeksjoner (ØLI) hos barn. Bakgrunnen for de undersøkelsene som er gjort, er at det nesten er en tredobling i andelen barn blant pasienter hos homøopat. Dette utløste spørsmål om hvorfor det er slik. Videre er gjentatte luftveisplager en hovedårsak til at barn oppsøker homøopat. Fordi det er lite forskning på dette temaet ble spørsmålet om effekten av homøopatisk behandling i denne pasientgruppen også utløst. Avhandlingen bygger på fire ulike undersøkelser som er gjennomført mellom august 2002 og juni 2004. Foreldre til ni barn som nylig hadde vært hos homøopat for første gang ble intervjuet for å undersøke hvorfor foreldre tar sine barn med til homøopat. Alle foreldrene hadde vært hos lege før de kontaktet homøopaten, og det var erfaringer med legebehandlingen som fikk foreldrene til å søke alternativer. Årsakene var at foreldrene 1) ikke ønsket å gi den behandlingen lege foreskrev til barnet, 2) ønsket behandling mens barnet ventet på å bli ferdig utredet, 3) ønsket å avslutte bruken av de medisinene legen hadde foreskrevet for barnet, 4) opplevde at barnet fikk bivirkninger av behandlingen legen hadde gitt og 5) ikke ble tilbudt noen behandling hos legen. Foreldre oppsøker først lege når de er usikre eller bekymret for barnets helsetilstand. De oppsøker homøopat for behandling når dette er avklart. Det er foreldre som oppsøker homøopat med sine barn selv om de ikke forstår eller tror på effekten av homøopatiske medisiner (som kan være svært fortynnet).</p><p>Ett hundre og sekstini barn som hadde vært til lege på grunn av en øvre luftveisinfeksjon ble rekruttert til å være med på en undersøkelse av effekten av behandling hos homøopat i forebyggingen av ØLI hos barn. Barna ble tilfeldig fordelt i to grupper. Barna i den ene gruppen fikk time med en gang hos en av fem homøopater som foreskrev homøopatisk behandling på vanlig måte. Den andre gruppen fikk slik behandling etter 3 måneder. Forekomsten av ØLI var signifikant lavere hos de som fikk behandling hos homøopat med én gang (median 8 dager på tre måneder) sammenlignet med den andre gruppen som brukte standard behandling ved behov mens de ventet (median 13 dager) (p=0,006).</p><p>Homøopatisk medisin brukes internasjonalt i stor grad til selvbehandling. Man vet ikke om pasientens eget valg av homøopatisk</p><p>medisin er lik det en homøopat ville foreskrevet. Det ble derfor gjennomført en undersøkelse av om det kan utvikles beskrivelser for indikasjoner for homøopatiske medisiner som gjør at foreldre kan velge samme medisin som en homøopat foreskriver for barn med ØLI. Først ble det funnet fram til tre medisiner, Calcarea carb, Pulsatilla og Sulphur som homøopater i Norge foreskriver til 60% av barn med ØLI. Så ble det utviklet indikasjoner for disse tre medisinene som ble testet ut ved at valgene til 70 foreldre ble sammenlignet med foreskrivingen til 11 homøopater. Foreldrene valgte samme medisin som homøopaten for 55% av barna.</p><p>To hundre og femtien barn som hadde vært til lege på grunn av en øvre luftveisinfeksjon ble rekruttert til å være med på en undersøkelse av effekten av en av tre selvvalgte homøopatiske medisiner i forebyggingen av ØLI hos barn. Indikasjonene som ble utviklet ble brukt. Barna ble tilfeldig fordelt til enten å få homøopatisk medisin eller placebo. Det var ingen signifikant forskjell i forekomsten av ØLI mellom de som fikk homøopatisk medisin sammenlignet med de som fikk placebo (median 9 dager på tre måneder i begge grupper) (p=0,531).</p>

<p>The aims of this dissertation were to investigate alcohol-related seizures in clinical neurological practice. We wanted to assess the extent of this problem, to classify the seizures, and to investigate methods to improve the clinical diagnosis of such seizures. We propose an arbitrary but simple and reproducible way of diagnosing alcohol-related seizures and alcohol withdrawal seizures. Papers I and II relate to seizure classification and the extent of the problem in relation to the level and weekly pattern of alcohol use. Paper III investigates the performance of various biological markers as aids in the diagnosis of alcohol-related seizures. Paper IV explores pitfalls in the result interpretation for two methods for detection of CDT in patients with neurological disorders. Paper V investigates the utility of standard EEG for the identification of alcohol-related seizures. </p><p>Even though the general alcohol consumption in our region is low, every third patient with an epileptic seizure leading to hospitalisation had hazardous alcohol consumption.</p><p>Evidence of focal lesions or focal seizure start was found in a high proportion of alcohol-related seizures. All such seizures were secondarily generalized and thus, we challenge the establishment impression that the vast majority of alcohol-related seizures are primarily generalized. Binge drinking (more than six drinks for men or four drinks for women, in a single drinking occasion) was common, but had little influence on seizure susceptibility or timing of seizures. In contrast to prior knowledge, we found that in some patients there was no time lag from cessation of drinking to the occurrence of a seizure, but falling intake levels prior to withdrawal seizures were demonstrated. This indicates that a state of relative withdrawal while still drinking may be sufficient to induce a seizure. Carbohydrate-deficient transferring (CDT) is the most accurate biomarker for alcohol use and good adjunct to the diagnosis of alcohol-related seizures, but its accuracy does not compete with a good clinical investigation. Generally poor accuracy should be expected for fertile women. Women on enzyme-inducing antiepileptic drugs who drink no or little alcohol seem to be at risk of having false positive CDT. Other variables associated with increased CDT were low body mass index, or having total transferring levels outside normal range. A definitely abnormal EEG suggests epilepsy or symptomatic seizures unrelated to alcohol use. The predictive value of a normal EEG is limited, but the typical post-ictal finding in alcohol-related seizures is nevertheless a normal low-amplitude EEG record. </p><p>The best method for identification of alcohol-related seizures is a clinical work-up based on a thorough medical history. The Alcohol Use Disorders Identification Test (AUDIT) provides a reliable measure of drinking habits. CDT is a good supplement to the clinical diagnosis when there is doubt, if factors associated with false-positive values are appreciated. The diagnostic value of EEG is limited. </p>

<p>The studies in the present thesis sought to define virus and host factors that can influence on the susceptibility to murine retrovirus infection. In addition, we wanted to study possible correlations between events of early infection and subsequent disease progression. For an extensive discussion of the major findings, the reader is referred to papers I-IV. The following section will give a general discussion concerning 1) some methodological aspects; 2) the course of FIS-2 infection; 3) determinants responsible for erythroleukaemia; 4) determinants responsible for immunosuppression; and, 5) does sex matter?</p>

<p>The main purpose of the theses is to explore the significance of anxiety and depression in patterns of pain, fatigue, quality of life. Lifestyle, functional disability, co-morbidity and gender among individuals given the diagnosis of fibromyalgia by their doctor.</p>

<p>Diabetic nephropathy (DN) is associated with morbidity and mortality due to cardiovascular disease and renal failure. This study focused on the impact of glycemic control on the development of DN and the metabolic consequences of DN. The euglycemic hyperinsulinemic clamp technique was used to assess insulin sensitivity and insulin clearance. Two different registries, the Diabetes Incidence Study in Sweden (DISS) and the Swedish Childhood Diabetes Registry, as well as questionnaires and data from medical records were used to study diabetic complications in population-based cohorts.</p><p>Microalbuminuria is an early marker of DN and may also be associated with impaired insulin sensitiv-ity in diabetic and non-diabetic subjects. We studied the relationship between insulin sensitivity and the degree of albuminuria in patients with type 1 diabetes and micro- or macroalbuminuria but normal glomerular filtration rate (GFR). We did not find a direct quantitative association between the degree of albuminuria and insulin resistance, arguing against a cause-effect relationship.</p><p>With progression of DN, a decline in GFR is seen. Patients with severe renal failure have both im-paired insulin sensitivity and insulin clearance. We studied insulin sensitivity and insulin clearance in type 1 diabetes patients with three different degrees of renal involvement (none, only albuminuria, and slightly reduced GFR, ~40-70 ml/min/1.73 m2, respectively). A clear reduction in insulin sensitivity in vivo, but not in insulin clearance, was seen in the group with reduced GFR, and concomitant changes in the levels of PTH, IGF-1, IL-6 and TNF-α were found. In parallel, cellular insulin sensitivity and insulin degradation were examined in vitro, in subcutaneous fat cells but no differences were found between the three groups of patients.</p><p>To study the occurrence of renal involvement in patients with modern diabetes treatment we moni-tored a cohort of young adults from the DISS-registry with onset of diabetes in 1987-88 at age 15-34 years. We found that ~7% of the patients had signs of renal involvement, i.e. incipient nephropathy (5%) and overt nephropathy (2%), after a median follow-up of ~9 years and the strongest risk markers were poor glycemic control (HbA1c) and high blood pressure. Patients with type 2 diabetes were most prone to have renal involvement in this age group.</p><p>Retrospectively, we studied 94 patients diagnosed with type 1 diabetes in 1981-1992 at age 0-14 years at the Umeå University Hospital. Incipient nephropathy and background retinopathy occurred in 18 and 45%, respectively, of the patients, during ~12 years of follow-up. Glycemic control, also during the first five years of diabetes, was a strong risk marker. Young age at onset of diabetes prolonged the time to development of microvascular complications.</p><p>Conclusion: Despite modern diabetes treatment some patients with diabetes develop renal involvement within the first ten years. Inadequate glycemic control, also early in the disease, is a risk marker as well as type 2 diabetes and high blood pressure. In patients with type 1 diabetes and diabetic neph-ropathy a slightly reduced GFR, but not albuminuria, is associated with insulin resistance. Concomi-tant changes in insulin-antagonistic hormones and cytokines may be involved.</p>

Myelomatose (benmargskreft) er en blodsyk dom som rammer ca 200 nordmenn årlig. Sykdommen kan ikke kureres og karakteriseres av symptomer som benmargssvikt og infeksjonstendenns, men kanskje først og fremst av sykelig nedbrytning av skjelettet. Pasientene rammes i høy utstrekning av benbrudd, hvirvelsammenfall og skjelettsmerter. Mekanismene for bennedbrytning og vekstkontroll står sentralt i avhandlingsarbeidet som består av fem artikler om cytokiners rolle i myelomatose. Cytokiner er signalsubstanser som benyttes i celle-celle-kommunikasjon. Det er sannsynligvis ubalanse av cytokiner som forårsaker den sykelige nedbrytningen av bensubstansen. Det første delarbeidet omhandler funnet av hepatocyttvekstfaktor (HGF) som er uttrykt hos nesten alle pasienter med myelomatose Dette påvises med forskjellige teknikker og det benyttes bl a en separasjonsmetode for myelomceller basert på Ugelstadkuler som ble utviklet ved IKM i 1993. Videre påvises forhøyede nivåer av HGF i serum fra pasienter. Et interessant funn er at HGF reseptor også er uttrykt i pasientprøver, hvilket kan tale for at myelomceller kan ha en selvstimulerende (autokrin) funksjon. I det andre delarbeidet vises en dyremodell for myelomatose i immundefekte mus. Et hovedpoeng er at det lar seg gjøre å få vekst av myelomceller i musebenmarg med påvisbare tegn til patologisk bennedbrytning på røntgen og ved histologisk undersøkelse. Musene har forhøyede nivåer av HGF i serum. Benlesjonene ble karakterisert ved hjelp av histomorfometri. Denne undersøkelse viste 99% reduksjon av de bendannende cellene (osteoblaster) og 33% reduksjon av bennedbrytende celler (osteklaster). I tredje delarbeidet viser man at HGF induserer interleukin (IL)-11-produksjon i osteoblaster. IL-11 er en kjent påskynder av benresorpsjon og osteoklastaktivator. Et interessant fenomen er at HGF ser ut til å være bundet til heparansulfat på cellemembranen og at slikt membranbundet HGF virker bedre enn løselig HGF. Effekten av HGF potensieres av cytokinene TGF-beta og IL-1. En styrke ved arbeidet er at såvel ferskisolerte pasientceller som cellelinjer viser identiske mønstre. Arbeidet angir en mulig måte som HGF kan befremme bennedbrytning. I fjerde delarbeid vises at cytokinet IL-15 forhindrer programmert celledød (apoptose) i myelomcellelinjen OH-2. Det var fra før kjent at myelomceller relativt hyppig lar seg stimulere av cytokinet IL-6, som fortsatt er den mest anerkjente myelomvekstfaktoren. IL-15 var tilnærmet like potent antiapoptotisk som IL-6, og befremmet også kortvarig proliferasjon. IL-15s effekt kunne potensieres av TNF-alfa I femte delarbeid påvises at cytokinet benmorfogent protein (BMP)-4 hemmer vekst av myelomceller. BMP-4 befremmer bendannelse. Effekten av BMP-4 kom fram i IL-6-stimulerte cellelinjer og pasientprøver. Effekten skyldtes såvel induksjon av apoptose som stopp i cellesyklus G1-fase. Dette er et mulig viktig funn siden man kan tenke seg at pasienter med myelomatose kunne behandles med BMP-4 eller lignende substanser. På slik måte ville såvel skjelettnedbrytningen som myelomcellevekst kunne påvirkes gunstig. Arbeidet bidrar til forståelse av molekylære mekanismer for bendestruksjon og myelomcellevekst og ble veiledet av profesor dr. med. Anders Waage. Henrik Hjorth-Hansen har vært stipendiat i Den norske kreftforening, og undersøkelsen ble dessuten støttet av Kreftfondet ved RiT og Blix’ legat.

Seasonal variations of mood, behavior and physiology have been of increasing interest. At least two different seasonal rhythms seem to exist: Descriptions of Seasonal Affective Disorder (SAD) with increased weight, increased sleep and fatigue during winter have attracted attention in academic psychiatry and in the general public the last two decades. In addition to such a difference in mood, weight and sleep between summer and winter, many studies describe a spring and fall increase in frequency of suicides and of admissions to hospital for mood disorders. In searching for a possible etiology for these seasonal changes, the main focus has been on variations in length of day. The objective of this thesis was to study the existence and pattern of seasonal variation in some forms of behavior and of psychiatric illness among children and adults in Norway. Possible statistical connections between seasonal variations of behavior and changes in length of day and the influences of latitude, sex and age were also studied. The monthly numbers of incidents in different groups were studied: All suicides in Norway 1969-96 (N=14.503), admissions to hospital for depression and mania in some hospitals 1992-96 (N=4.341), all violent episodes recorded by the police in Norway 1991-97 (N=82.537), all patient-staff incidents in a psychiatric department 1990-97 (N=502), all telephone calls to the Red Cross help-line for children and adolescents in Norway 1996-98 (N=691.787calls, 220.602 conversations) and in Trondheim, Norway 1991-97 (N=80.983 calls, 22.698 conversations) were included in the thesis. The monthly frequencies of these incidents were compared to an expected equal daily frequency of incidents through the year. Changes with increasing age and increasing latitude were examined. Correlations between the monthly frequencies of incidents and the length of day, with maximum impact at midsummer, and correlations between the monthly frequencies of incidents and the speed of change in length of day, with maximum impact at the equinoxes, were also studied. In this thesis, an increased activity in April-June and in October-November is described for all the groups that were studied. In summer and winter there is less activity than in the rest of the year. Among children calling the help-line, a steady diminishing seasonal variation in number of calls with increasing age from 7 to 17 years of age and an increasing seasonal variation in number of calls with increasing latitude were found. Also the seasonal variation of violence increases with increasing latitude in Norway. Among men there is a correlation between the monthly number of suicides and the monthly number of admissions for mania and a correlation between the monthly number of suicides and the monthly number of admissions for depression. Among women there is a diminishing seasonal variation of admissions for depressions with increasing age. The monthly frequency of violence in Norway and the monthly frequency of calls to the Red Cross help-Line for children and adolescents correlated with a delay of 1-2 months with the monthly change in length of day with maximum impact at the equinoxes. The results in the thesis correspond with earlier studies describing an increase in the frequency of suicides and an increase in admissions for depressions in spring and fall. A corresponding rhythm for other forms of human behavior is described in the present thesis, indicating that the seasonal rhythm of psychiatric illness reflects a seasonal rhythm of behavior in greater parts of the population. The seasonal variation in behavior seems to increase with increasing latitude, to be more dramatic in the northern than in the southern parts of Norway. In this thesis results supporting a hypothesis of human behavior being influenced by changes in length of day are given. Changes in length of day may induce changes in sleep and other disturbances in the daily rhythm that could change mood and other emotional qualities in vulnerable individuals. The demands on our capability to adapt to changes in length of day are largest at the equinoxes. / <b>Årstidsvariasjon av sinnstemning og adferd.</b> Det er økende interesse for årstidsvariasjon av adferd og av forekomsten av psykiske lidelser. Det synes å foreligge minst to ulike årstidsrytmer i befolkningen; Størst oppmerksomhet har oppdagelsen av vinterdepresjon karakterisert ved tristhet, tretthet, økt vekt og forlenget søvn vakt. I tillegg til en slik forskjell i humør, vekt og søvn mellom sommer og vinter, er det en rekke beskrivelser av overhyppighet av selvmord og av innleggelser i sykehus for depresjoner vår og høst. Årsakene til disse to ulike årstidsrytmene er ikke kjent, men man har antatt at variasjon i dagslengde gjennom året spiller en rolle. Hensikten med denne avhandlingen har vært å undersøke om det er årstidsvariasjon i forekomsten av ulike former for adferd og av psykiske lidelser hos barn og voksne i Norge. Videre er eventuelle statistiske sammenhenger mellom adferd og dagslengde gjennom året undersøkt. Til sist er forskjeller i årstidsrytme knyttet til breddegrad, alder og kjønn undersøkt. Antallet hendelser pr måned i ulike grupper ble studert; Alle selvmord i Norge 1969-96 (N=14.503), innleggelser for depresjon og mani i en del sykehus 1992-96 (N=4.341), alle registrerte voldsepisoder i Norge 1991-97 (N= 82.537), personalskader i et psykiatrisk sykehus 1991-97 (N=502), alle telefoner til Røde Kors Kontakttelefon for barn og unge i Norge 1996–98 (N=691.787 oppringninger, 220.602 samtaler) og i Trondheim 1991-97 (N=80.983 oppringninger, 22.698 samtaler) ble inkludert i arbeidet. Hyppigheten av alle disse hendelsene i hver måned ble sammenlignet med en forventet lik fordeling av hendelsene året igjennom. Endringer med økende alder og med økende breddegrad ble undersøkt. Videre ble det gjort sammenligninger med dagslengde som er lengst ved sommersolverv og kortest ved vintersolverv, og sammenligninger med endringer av dagslengde som er hurtig ved vår og høstjamndøgn og sakte ved solvervene. I alle disse materialene er det en økt aktivitet april – juni og oktober – november, videre er det stille perioder om vinteren og om sommeren. Blant barn som ringer kontakttelefonen er det gradvis avtagende årstidsvariasjon av henvendelser med økende alder fra 7 til 17 år og økende årstidsvariasjon i antallet henvendelser jo lenger nord man kommer i Norge. Også årstidsvariasjonen av vold i Norge endrer seg jo lengre nord man kommer i landet. Blant menn er der en korrelasjon mellom det månedlige antallet av selvmord og av innleggelser for mani og mellom antallet selvmord og innleggelser for depresjon. Blant kvinner er det en avtagende årstidsvariasjon av innleggelser for depresjon med økende alder. Den månedlige endring av dagslengde som er raskest ved jamndøgnene korrelerer med en viss forsinkelse med forekomsten av vold i Norge og med antallet oppringninger til Barn og Unges kontakttelefon. Funnene i avhandlingen er i samsvar med tidligere beskrivelser av en markert økning av suicid og av innleggelser for depresjoner om våren og til dels om høsten. I avhandlingen er en tilsvarende rytme funnet for annen adferd. Dette tyder på at årstidsrytmen av psykiatrisk sykelighet avspeiler en årstidsrytme av adferd i store deler av befolkningen. Videre ser det ut til at forskjellene i adferd gjennom året blir mer markerte jo lengre nord man kommer i landet. I avhandlingen er det funn som støtter en hypotese om at endringer i dagslengde påvirker mennesket, det er mulig at dette skjer gjennom endret søvn og andre forstyrrelser i døgnrytmen. Vår døgnrytme er utsatt for størst krav til å tilpasse seg hurtige endringer i lysforhold rundt jamndøgnene.