Tema for denne studien er barnevern i møte med problematikk som har å gjøre med samvær og barnefordeling etter barneloven, nærmere bestemt barn som har foreldre i vedvarende konflikt etter et samlivsbrudd. Selv om de fleste barn klarer seg bra, har samlivsbruddet betydelige negative konsekvenser for et mindretall, hvor grad av konflikt mellom foreldrene har sammenheng med hvordan det går med barna. Et samlivsbrudd kan både utløse og forsterke omsorgssvikt. Barnevernet har historisk sett blitt kritisert for å blande seg for mye inn i disse sakene. Nå er de politiske føringene at barnevernet skal på banen. Både barnevernet, familievernet og domstolene kan være involvert i familier der barn har skilte foreldre i vedvarende konflikt. Dette er et fagfelt som byr på faglige utfordringer ved at sakene utspiller seg i skjæringspunktet mellom flere lovverk, og at de ulike offentlige instansenes ansvarsområde til en viss grad er overlappende. Den sentrale målsetningen med undersøkelsen var å få mer kunnskap om hvordan barnevernet arbeider med saker hvor foreldre er i vedvarende konflikt etter et samlivsbrudd. "God praksis" har vært en tilnærming til feltet. Ut fra at barnevernet er en del av et offentlig system er det også interessant å se på hvordan samhandlingen mellom etatene utspiller seg. Derfor er også familievernets perspektiv inkludert. Spørsmål jeg ønsket å få belyst var: Hvilke rammebetingelser har den enkelte fagarbeider å operere innenfor, og hva styrer beslutningene. Hva anser barnevernet og familievernet som god praksis i disse sakene, og hvilke muligheter sees innenfor eksisterende rammer. Ønsket er å få innblikk i en komplisert arbeidshverdag, belyse dilemmaer og finne gode måter å håndtere denne type problematikk på, hvor eksempler på god praksis kan vise vei og fungere som forslag i dette kompliserte fagfeltet. Studien har en kvalitativ tilnærming. Jeg har foretatt til sammen ti dybdeintervju og et gruppefokusintervju. Informantene er fra ti ulike kontorer, i fire ulike kommuner. Fem av dybdeintervjuene ble foretatt i 2009, de resterende i 2012. Jeg har intervjuet fagarbeidere både i barnevernet og i familievernet. Familievernets stemme ble interessant etter at det kom fram at barnevernets praksis i en del sammenhenger så ut til være farget av familievernets praksis. Fokus på det offentlige systemet som skal betjene skilsmisseproblematikk ble vesentlig. "God praksis" relateres i første rekke til å ha et sterkt barneperspektiv. Noe av det mest framtredende ved denne studien er imidlertid hvordan de ulike aktørene behandler barneperspektivet og vurderinger omkring barnets beste ulikt. Dette har konsekvenser for praksis og samhandling. Skilsmissebarnet kan sies å være marginalisert, ved at barnet er lite deltakende i sin egen skilsmisseprosess. Dette bestemmes både av juridiske rammer og av faglig skjønn. Når samlivsbruddet blir barnevernets anliggende viser undersøkelsen at barnet i barnevernssaken blir løftet fram som en selvstendig aktør. Barnevernet opplever ofte å komme på kollisjonskurs med domstolene ved at vurderingene rundt barnets beste er sprikende. Avgjørelser i domstolen krymper barnevernets handlingsrom. "God praksis" er forbundet med et godt samarbeid mellom barnevernet og familievernet. Undersøkelsen viser likevel at det er stor variasjon på samhandlingen mellom barnevernet og familievernet. De store variasjonene gir et uforutsigbart hjelpeapparat for både brukerne og fagarbeiderne. Samtidig betyr dette at det finnes et handlingsrom innenfor eksisterende rammebetingelser. Oppgaven reiser spørsmål ved om det er behov for å organisere samhandlingen mellom de ulike etatene for å forebygge at barn og familier havner i gråsonen. Videre stilles det spørsmål til om dagens system er med på å opprettholde barnevernets stigma. Samværsproblematikk kan betegnes som en moderne form for omsorgssvikt i barnevernet. Den synes å ha en lavere status enn for eksempel problematikk knyttet til rus, vold eller psykiatri. Selv om barnevernet er gitt føringer om å jobbe i disse sakene, etterspørres ikke arbeidet politisk. Barnevernet fører ikke statistikk på disse sakene. Barnevernet er heller ikke tilført ekstra økonomiske ressurser eller økt kompetanse. Barnevernet beskriver en maktesløshet knyttet til å betjene skilsmisseproblematikk. Det offentlige systemet som skal betjene skilsmisseproblematikk står under press. Man kan stille spørsmål ved hvor mye omsorgsbyråkratiet skal betjene. Konsekvensene av samlivsbrudd kan betegnes som et folkehelseproblem, hvor det i første rekke er en politisk oppgave å snu den negative utviklingen. / The theme of this study is the Child Welfare Service dealing with problems related to parental divorce, specifically children who have parents in an persistent conflict after a breakup. Although most children manage ok after the divorce, it has significant negative consequences for a minority. The child’s development is related to the degree of conflict between parents. A divorce can both trigger and enhance child neglect. Historically the Child Welfare Service has been criticized for interfering too much into these cases. Now, the political guidelines says the opposite. Both child welfare, family counseling and the courts may be involved in families where children have divorced parents in persistent conflict. This is a field that offers professional challenges. The cases take place at the intersection of multiple laws, and that the various public agency's responsibility to some extent overlapping. The main objective of this study was to gain more knowledge about how the child welfare deal with cases where parents are in persistent conflict after a breakup. The approach has been "god practice". Based on that the child welfare is part of a public system, it is also interesting to see how the interaction between agencies takes place. The family counseling perspective is therefore also included. Questions I wanted to get covered were: What are the frameworks the workers have to operate within, what controls the professional decisions. What do the child welfare and family counseling define as good practice, and do they see any opportunities within the existing framework. I wanted to find out how the child welfare defines cases falling into the category "divorce cases", and how often and how the child welfare get involved with the cases. What does the child welfare considers as good practice in these cases, and what opportunities does the child welfare see within the existing framework. The desire was to gain insight into the complicated work, illuminating dilemmas and find good ways to handle this type of problem, where examples of good practice can lead the way and act as proposed in this complex field. The study has a qualitative approach. I have made a total of ten depth interviews and one focus group interview, from nine offices in four different communes. Five in-depth interviews were conducted in 2009, remaining in 2012. I have interviewed both workers in child welfare and family counseling. The family counseling cought my interest after it was revealed that child welfare practice in certain contexts seemed to be colored by family counseling practice. Focus on the public system to serve the divorce issues got significant. "Good practice" is first of all related to having a strong child perspective. One of the most prominent of this study is how the various public actors treat the child perspective and concerns about the child differently. This has implications for practice and interaction. The children of divorced parents are marginalized in these matters. Their level of participation in the divorce process is fairly low. This is determined by both the legal framework and professional judgment. When the divorce becomes the concern of the child welfare it is different. The study shows that children in child welfare cases are treated as independent actors. The child welfare often find to be on a collision course with the courts by the reviews around the child's best interests are divergent. Decisions of the court limit the child welfare action. "Good practice" is also associated with a good collaboration between child welfare and family counseling. The study shows that there is considerable variation in the interaction between the different child welfare offices and the different family counseling offices. The large variation provides an unpredictable support system for both users and professionals. At the same time, this means that there are possibilities to develop a better practice within the existing framework. The task raises the question whether there is a need to organize the interaction between the various services to contribute to children and families getting necessary help. Furthermore, it must be questioned whether the current system helps to maintain the stigma of the child welfare. Custody Problems can be described as a modern form of neglect in child welfare. It seems to have a lower status than, for example, issues related to substance abuse, violence or psychiatry. Although child welfare is given guidelines to go into these cases, the politicians do not demand results. Child Welfare Services are not provided additional financial resources and greater competence. Child Welfare describes a powerlessness related to serving divorce issues. The public system to serve the divorce issues are under pressure. One can question how much the care bureaucracy is going to serve. The consequences of divorce can be described as a public health problem. To reverse the negative trend is primarily a political.
| Identifer | oai:union.ndltd.org:UPSALLA1/oai:DiVA.org:ntnu-18261 |
| Date | January 2012 |
| Creators | Sørlie, Hanne Elisabeth |
| Publisher | Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Institutt for sosialt arbeid og helsevitenskap |
| Source Sets | DiVA Archive at Upsalla University |
| Language | Norwegian |
| Detected Language | English |
| Type | Student thesis, info:eu-repo/semantics/bachelorThesis, text |
| Format | application/pdf |
| Rights | info:eu-repo/semantics/openAccess |
Page generated in 0.0034 seconds