<p>I mai 2000 ble NOU 2000:12 Barnevernet i Norge utgitt. Utredningen var et sentralt dokument for barnevernet, i det utredningsgruppens mandat var å gi en helhetlig gjennomgang og vurdering av barnevernets funksjon. Videre skulle de gi råd til hvordan etaten kunne løse sine fremtidige oppgaver.</p><p>Ett av de forhold som drøftes i utredningen, er barnevernets kontakt med frivillige organisasjoner. Deres rolle omtales i to ulike sammenhenger. For det første påpeker utvalget at frivillige organisasjoner har spilt, og fremdeles vil komme til å spille en svært viktig rolle innen barnevernets forebyggende arbeid. Norsk Folkehjelp, Kirkens Bymisjon og Røde Kors er organisasjoner som nevnes eksplisitt (NOU 12:2000 pkt.4.1.5). I følge utvalget er det mer å hente ut av eksisterende samarbeid, og barnevernet oppfordres derfor til å intensivere sin kontakt med de frivillige organisasjonene.</p>

I mai 2000 ble NOU 2000:12 Barnevernet i Norge utgitt. Utredningen var et sentralt dokument for barnevernet, i det utredningsgruppens mandat var å gi en helhetlig gjennomgang og vurdering av barnevernets funksjon. Videre skulle de gi råd til hvordan etaten kunne løse sine fremtidige oppgaver. Ett av de forhold som drøftes i utredningen, er barnevernets kontakt med frivillige organisasjoner. Deres rolle omtales i to ulike sammenhenger. For det første påpeker utvalget at frivillige organisasjoner har spilt, og fremdeles vil komme til å spille en svært viktig rolle innen barnevernets forebyggende arbeid. Norsk Folkehjelp, Kirkens Bymisjon og Røde Kors er organisasjoner som nevnes eksplisitt (NOU 12:2000 pkt.4.1.5). I følge utvalget er det mer å hente ut av eksisterende samarbeid, og barnevernet oppfordres derfor til å intensivere sin kontakt med de frivillige organisasjonene.

I de senere årene har det blitt mer fokus på å bruke dyr og gården i arbeid med mennesker. Dette kan sees i forskning og evalueringsrapporter, og spesielt med mennesker med psykiske lidelser, eldre med demens, gårdsbarnehager og skoler som har gårdsaktiviteter. Det er derimot lite forskning på barn og unge som er plassert i tiltak på gårder via barnevernet. Det å kombinere dyr og gårdsarbeid sammen med mennesker har fellesbegrepet Inn på tunet (IPT). Forskningen på IPT hevder generelt at mennesker som har ulike vanskeligheter som psykiske lidelser, demens eller lærevansker kan ha stort utbytte av å ha nærkontakt med dyr og å gjøre praktiske oppgaver på en gård. Dette kan blant annet føre til positive opplevelser, bedre selvtillit og mestring. I forskningen på IPT er det som regel voksne, eller tilbydere av IPT- tjenester som uttaler seg på området, mens det er lite av der hvor barn og unge får sin stemme. Denne oppgaven baserer sin undersøkelse på et kvalitativt semistrukturert forskningsintervju og deltagende observasjon. Deltagerne var 6 ungdommer i alder 16-20 år, som har avlastningstiltak på Buan gård. Det ble utarbeidet en intervjuguide for intervjuene, og lagt til rette for deltagende observasjoner som ble gjort på to helger ungdommene var på gården. Oppgaven innehar et fenomenologisk og hermeneutisk perspektiv for å få tak i ungdommenes opplevde livsverden på gården. Dette gjør at oppgaven har fokus på ungdommenes perspektiv, og søker å få tak i deres meninger og opplevelser av å være i et avlastningstiltak på en gård. Oppgaven har følgende problemstilling: Hvordan opplever ungdommer som er plassert i avlastningstiltak av barnevernet å være på en gård, og hvordan kan disse opplevelsene bidra til mestring? Resultatene viser at de faktorene ungdommene legger til grunn for trivsel på avlastningsgården er det sosiale, opplevelser, dyr, rom for læring og utvikling, samt følelsen av trygghet. Ungdommene gir uttrykk for å trives på gården, og fremhever disse faktorene som spesielt viktig for trivsel. Videre kan disse faktorene for trivsel bidra til å utvikle motstandskraft hos ungdommene ved mestringens vilkår, nemlig dyaden, familien og sosialt nettverk. Faktorene ble satt inn i denne sammenhengen, og det har blitt vist at gården i sin helhet kan bidra til at ungdommene kan ha utviklet motstandskraft og resiliens på gården. / The use of animals and the farmyard environment for treatment of human beings has become increasingly popular during recent years. Evidence of this is apparent in research journals and reports, in particular within research on psychological problems, elderly with dementia and work with kindergartens and schools. A somewhat less explored area is the effect of this way of treatment on children and adolescents currently in contact with child protection. Using animals and farm work in treatment or therapy of people has been termed as green care (in Norwegian: “grønn omsorg” or “Inn på tunet” (IPT). Research within this area indicates that people suffering from psychological problems, dementia or learning disabilities can greatly benefit from close contact with animals and experiencing life on a farm. Benefits include positive experiences, improved self confidence and a feeling of accomplishment and coping. Previous studies have focused on interviewing adults going through this treatment, while the children's opinions are seldom heard. This master thesis is based on qualitative, semi-structured interviews and participating observation. The informants were 6 children in age between 16 and 20, who were visiting a farm to relieve their parents or themselves. In this case the farm is Buan farm. An interview guide was devised and participating observation was carried out during two weekend visits to the farm. The thesis focuses on the adolescents opinions and experiences from visiting the farm. The following research question has been chosen for this work: How do teens in contact with child protection experience life on a farm, and how can these experiences contribute to coping? The results of my study show that the most important factors for the adolescents are the social interactions, the positive experiences, the animals, the feeling of accomplishment and learning as well as a feeling of safety and belonging. The adolescents listed these factors as reasons for enjoying their visits to the farm. I show how these factors can contribute to developing a general resilience in the adolescents through coping in dyad, family and a social network. I argue strongly that visiting the farm helps to improve the adolescents everyday coping and resilience.

Studien tar utgangspunkt i et metodeutviklingsprosjekt ved et barnevernkontor i Oslo, kalt ”DuKanJo” – et forsøk på å anvende eksternaliserende samtaler som en form for empowermentstrategi allerede i undersøkelsesfasen i en barnevernsak. I alt fire familier ble invitert til å delta i såkalte ettersamtaler – en form for evaluering av et empowermentprosjekt – samtaler som også utgjorde de primære forskningsdata i studien. Studien bruker en narrativ tilnærming både som forskningsmetode og som metodisk tilnærming i ettersamtalene og kan derfor betraktes som både en evaluering av en empowermentsrategi og som et forskningsprosjekt. Hensikten med studien er å belyse om hvorvidt en narrativ metodikk i undersøkelsessaker kan bidra til å flytte fokuset i barnevernssaker fra problemorientering til ressursorientering. Studien søker også å svare på om det er mulig for barnevernet - med et så klart definert kontrollmandat -, å gjøre bruk av en ressursorientert tilnærming for å fremme familienes salutogene krefter og mestringsstrategier. Studien bekrefter at en slik tilnærming er mulig, men at det fortsatt finnes faglige og etiske dilemmaer knyttet til en slik tilnærming. / The study is a result of, and an ambition of, using a narrative approach as an empowerment strategy at a child protection office in Oslo. Externalising conversations is the main method in the strategy, in order to implement this kind of narrative orientation, at an early stage in the co-operation between the family and the social workers. Four families were invited to an interview, which also was designed as an evaluation dialog of the empowerment process, which they have been attending to during the project. The data from the interviews was then examined by a narrative research method. The main purpose of the study is to confirm that a salutogenic approach is a useful orientation for social workers in their attempt to invite families into a more formal partnership at an early stage in the investigation process. The study confirms the advantages of the orientation, but also that there still is some methodological and ethical dilemmas related to this orientation. / <p>ISBN 91-7997-142-3</p>

Studiens formål: Hensikten med studien var å sammenligne hvordan barneverntjenesten i en dansk og en norsk kommune arbeider når det gjelder å ta beslutninger, hvilke stressfaktorer som forekommer og hvilke mestringsstrategier som benyttes. Metode: Det ble holdt to fokusgruppeintervjuver, et i den danske kommunen og et i den norske. Erfarne barnevernarbeidere deltok. Begge fokusgruppeintervjuvene ble transkribert og analyert ved hjelp av innholdsanalyse. Resultat: Studien viser at barneverntjenesten i den norske kommunen har mindre formalisert samarbeid med andre kommunale tjenester, oftere tar gruppebaserte beslutninger og baserer seg mer på kolleger sammenlignet med barneverntjenesten i den danske kommunen. Barneverntjenesten i den danske kommunen har strukturert og formalisert samarbeid med andre kommunale tjenester, og baserer seg mindre på internt samarbeid sammenlignet med barneverntjenesten i den norske kommunen. Stressfaktorer i begge barneverntjenester er 1) mangel på gode resultater og 2) at det er vanskelig å vurdere den foreliggende informasjon om et barn med behov for tiltak fra barnverntjenesten. Mangel på gode resultater er stressfaktor i begge land og barnevernarbeidere i begge kommuner finner barneverntjenesten det vanskelig å ta den riktige beslutningen vedr. et konkret barn. Viktige mestringsstrategier i beslutningsprosessen i begge kommuner er støtte fra kolleger og støtte fra ledelsen. Konklusjon: Den danske barneverntjenesten har formeldt samarbeid med andre kommunale tjenester. Beslutningene baserer seg på egne vurderinger og vurderinger fra andre kommunale tjenester. Barneverntjenesten i Norge baserer seg i større grad på egene vurderinger. For begge barneverntjenester er det utfordrende å ta den riktige beslutningen for et konkret barn som har behov for hjelp. Begge tjenester søker støtte hos kolleger og ledelse. / Aim: This study aimed to compare the practice of the child protection services in a Danish and a Norwegian municipality. We sought to increase understanding about (i) the decision making processes of child protection services, (ii) the stressors encountered by child protection workers, and (iii) the coping mechanisms such workers use.Methodology: Child protection workers with 10 or more years of work experience participated in two focus group discussions, one held in a Norwegian municipality with four participants and the other in a Danish municipality with three participants. Discussion transcriptions were analysed using quality content analysis.Results: The data showed that the child protection service in Norway used only limited collaboration with other municipal services. Moreover, Norwegian child protection workers were more likely to rely on their colleagues and make group decisions. In contrast, the child protection service in the Danish municipality collaborated structurally and sustainably with other municipality services. Both groups experienced stress when they (i) were unable to achieve good outcomes and (ii) could not easily assess the situation and available information for a child in need. Child protection workers in both municipalities reported difficulty in making appropriate decisions regarding children. Important coping strategies for workers during the decision-making process involved support from colleagues and management.Conclusion: The decision-making process of Danish child protection workers relies on both individual assessments and collaboration with other municipal services. Conversely, Norwegian child protection workers are more self-reliant. Both services struggle to make appropriate decisions regarding the care of children in need, and all workers seek support from colleagues and management. / <p>ISBN 978-91-86739-15-7</p>

Studien tar utgangspunkt i et metodeutviklingsprosjekt ved et barnevernkontor i Oslo, kalt ”DuKanJo” – et forsøk på å anvende eksternaliserende samtaler som en form for empowermentstrategi allerede i undersøkelsesfasen i en barnevernsak. I alt fire familier ble invitert til å delta i såkalte ettersamtaler – en form for evaluering av et empowermentprosjekt – samtaler som også utgjorde de primære forskningsdata i studien. Studien bruker en narrativ tilnærming både som forskningsmetode og som metodisk tilnærming i ettersamtalene og kan derfor betraktes som både en evaluering av en empowermentsrategi og som et forskningsprosjekt. Hensikten med studien er å belyse om hvorvidt en narrativ metodikk i undersøkelsessaker kan bidra til å flytte fokuset i barnevernssaker fra problemorientering til ressursorientering. Studien søker også å svare på om det er mulig for barnevernet - med et så klart definert kontrollmandat -, å gjøre bruk av en ressursorientert tilnærming for å fremme familienes salutogene krefter og mestringsstrategier. Studien bekrefter at en slik tilnærming er mulig, men at det fortsatt finnes faglige og etiske dilemmaer knyttet til en slik tilnærming. / The study is a result of, and an ambition of, using a narrative approach as an empowerment strategy at a child protection office in Oslo. Externalising conversations is the main method in the strategy, in order to implement this kind of narrative orientation, at an early stage in the co-operation between the family and the social workers. Four families were invited to an interview, which also was designed as an evaluation dialog of the empowerment process, which they have been attending to during the project. The data from the interviews was then examined by a narrative research method. The main purpose of the study is to confirm that a salutogenic approach is a useful orientation for social workers in their attempt to invite families into a more formal partnership at an early stage in the investigation process. The study confirms the advantages of the orientation, but also that there still is some methodological and ethical dilemmas related to this orientation. / <p>ISBN 91-7997-142-3</p>

Tema for denne studien er barnevern i møte med problematikk som har å gjøre med samvær og barnefordeling etter barneloven, nærmere bestemt barn som har foreldre i vedvarende konflikt etter et samlivsbrudd. Selv om de fleste barn klarer seg bra, har samlivsbruddet betydelige negative konsekvenser for et mindretall, hvor grad av konflikt mellom foreldrene har sammenheng med hvordan det går med barna. Et samlivsbrudd kan både utløse og forsterke omsorgssvikt. Barnevernet har historisk sett blitt kritisert for å blande seg for mye inn i disse sakene. Nå er de politiske føringene at barnevernet skal på banen. Både barnevernet, familievernet og domstolene kan være involvert i familier der barn har skilte foreldre i vedvarende konflikt. Dette er et fagfelt som byr på faglige utfordringer ved at sakene utspiller seg i skjæringspunktet mellom flere lovverk, og at de ulike offentlige instansenes ansvarsområde til en viss grad er overlappende. Den sentrale målsetningen med undersøkelsen var å få mer kunnskap om hvordan barnevernet arbeider med saker hvor foreldre er i vedvarende konflikt etter et samlivsbrudd. "God praksis" har vært en tilnærming til feltet. Ut fra at barnevernet er en del av et offentlig system er det også interessant å se på hvordan samhandlingen mellom etatene utspiller seg. Derfor er også familievernets perspektiv inkludert. Spørsmål jeg ønsket å få belyst var: Hvilke rammebetingelser har den enkelte fagarbeider å operere innenfor, og hva styrer beslutningene. Hva anser barnevernet og familievernet som god praksis i disse sakene, og hvilke muligheter sees innenfor eksisterende rammer. Ønsket er å få innblikk i en komplisert arbeidshverdag, belyse dilemmaer og finne gode måter å håndtere denne type problematikk på, hvor eksempler på god praksis kan vise vei og fungere som forslag i dette kompliserte fagfeltet. Studien har en kvalitativ tilnærming. Jeg har foretatt til sammen ti dybdeintervju og et gruppefokusintervju. Informantene er fra ti ulike kontorer, i fire ulike kommuner. Fem av dybdeintervjuene ble foretatt i 2009, de resterende i 2012. Jeg har intervjuet fagarbeidere både i barnevernet og i familievernet. Familievernets stemme ble interessant etter at det kom fram at barnevernets praksis i en del sammenhenger så ut til være farget av familievernets praksis. Fokus på det offentlige systemet som skal betjene skilsmisseproblematikk ble vesentlig. "God praksis" relateres i første rekke til å ha et sterkt barneperspektiv. Noe av det mest framtredende ved denne studien er imidlertid hvordan de ulike aktørene behandler barneperspektivet og vurderinger omkring barnets beste ulikt. Dette har konsekvenser for praksis og samhandling. Skilsmissebarnet kan sies å være marginalisert, ved at barnet er lite deltakende i sin egen skilsmisseprosess. Dette bestemmes både av juridiske rammer og av faglig skjønn. Når samlivsbruddet blir barnevernets anliggende viser undersøkelsen at barnet i barnevernssaken blir løftet fram som en selvstendig aktør. Barnevernet opplever ofte å komme på kollisjonskurs med domstolene ved at vurderingene rundt barnets beste er sprikende. Avgjørelser i domstolen krymper barnevernets handlingsrom. "God praksis" er forbundet med et godt samarbeid mellom barnevernet og familievernet. Undersøkelsen viser likevel at det er stor variasjon på samhandlingen mellom barnevernet og familievernet. De store variasjonene gir et uforutsigbart hjelpeapparat for både brukerne og fagarbeiderne. Samtidig betyr dette at det finnes et handlingsrom innenfor eksisterende rammebetingelser. Oppgaven reiser spørsmål ved om det er behov for å organisere samhandlingen mellom de ulike etatene for å forebygge at barn og familier havner i gråsonen. Videre stilles det spørsmål til om dagens system er med på å opprettholde barnevernets stigma. Samværsproblematikk kan betegnes som en moderne form for omsorgssvikt i barnevernet. Den synes å ha en lavere status enn for eksempel problematikk knyttet til rus, vold eller psykiatri. Selv om barnevernet er gitt føringer om å jobbe i disse sakene, etterspørres ikke arbeidet politisk. Barnevernet fører ikke statistikk på disse sakene. Barnevernet er heller ikke tilført ekstra økonomiske ressurser eller økt kompetanse. Barnevernet beskriver en maktesløshet knyttet til å betjene skilsmisseproblematikk. Det offentlige systemet som skal betjene skilsmisseproblematikk står under press. Man kan stille spørsmål ved hvor mye omsorgsbyråkratiet skal betjene. Konsekvensene av samlivsbrudd kan betegnes som et folkehelseproblem, hvor det i første rekke er en politisk oppgave å snu den negative utviklingen. / The theme of this study is the Child Welfare Service dealing with problems related to parental divorce, specifically children who have parents in an persistent conflict after a breakup. Although most children manage ok after the divorce, it has significant negative consequences for a minority. The child’s development is related to the degree of conflict between parents. A divorce can both trigger and enhance child neglect. Historically the Child Welfare Service has been criticized for interfering too much into these cases. Now, the political guidelines says the opposite. Both child welfare, family counseling and the courts may be involved in families where children have divorced parents in persistent conflict. This is a field that offers professional challenges. The cases take place at the intersection of multiple laws, and that the various public agency's responsibility to some extent overlapping. The main objective of this study was to gain more knowledge about how the child welfare deal with cases where parents are in persistent conflict after a breakup. The approach has been "god practice". Based on that the child welfare is part of a public system, it is also interesting to see how the interaction between agencies takes place. The family counseling perspective is therefore also included. Questions I wanted to get covered were: What are the frameworks the workers have to operate within, what controls the professional decisions. What do the child welfare and family counseling define as good practice, and do they see any opportunities within the existing framework. I wanted to find out how the child welfare defines cases falling into the category "divorce cases", and how often and how the child welfare get involved with the cases. What does the child welfare considers as good practice in these cases, and what opportunities does the child welfare see within the existing framework. The desire was to gain insight into the complicated work, illuminating dilemmas and find good ways to handle this type of problem, where examples of good practice can lead the way and act as proposed in this complex field. The study has a qualitative approach. I have made a total of ten depth interviews and one focus group interview, from nine offices in four different communes. Five in-depth interviews were conducted in 2009, remaining in 2012. I have interviewed both workers in child welfare and family counseling. The family counseling cought my interest after it was revealed that child welfare practice in certain contexts seemed to be colored by family counseling practice. Focus on the public system to serve the divorce issues got significant. "Good practice" is first of all related to having a strong child perspective. One of the most prominent of this study is how the various public actors treat the child perspective and concerns about the child differently. This has implications for practice and interaction. The children of divorced parents are marginalized in these matters. Their level of participation in the divorce process is fairly low. This is determined by both the legal framework and professional judgment. When the divorce becomes the concern of the child welfare it is different. The study shows that children in child welfare cases are treated as independent actors. The child welfare often find to be on a collision course with the courts by the reviews around the child's best interests are divergent. Decisions of the court limit the child welfare action. "Good practice" is also associated with a good collaboration between child welfare and family counseling. The study shows that there is considerable variation in the interaction between the different child welfare offices and the different family counseling offices. The large variation provides an unpredictable support system for both users and professionals. At the same time, this means that there are possibilities to develop a better practice within the existing framework. The task raises the question whether there is a need to organize the interaction between the various services to contribute to children and families getting necessary help. Furthermore, it must be questioned whether the current system helps to maintain the stigma of the child welfare. Custody Problems can be described as a modern form of neglect in child welfare. It seems to have a lower status than, for example, issues related to substance abuse, violence or psychiatry. Although child welfare is given guidelines to go into these cases, the politicians do not demand results. Child Welfare Services are not provided additional financial resources and greater competence. Child Welfare describes a powerlessness related to serving divorce issues. The public system to serve the divorce issues are under pressure. One can question how much the care bureaucracy is going to serve. The consequences of divorce can be described as a public health problem. To reverse the negative trend is primarily a political.