<p>Den franske kunstneren Eugène Carrière virket i 1800-tallets slutt og har hovedsakelig blitt omtalt og definert som del av den symbolistiske retningen både i hans samtid og i ettertiden. I litteraturen jeg har studert, omhandlende symbolismen og dens virkende aktører,omtales Carrière gjennomgående nokså generelt og mer eller mindre med lignende beskrivelser av hans kunst: Hans bilders motiv utgikk til størst del fra familielivet og moderskapet, inspirert av hans hustru og deres barn på en måte som samtidig kunne koples til drømmene. Fra den tidlige perioden av hans kunstnerskap fantes det i større grad innflytelser fra det naturalistiske maleriet, men hans stil utvikledes deretter til en mer personlig og beveget seg dermed mer vekk fra den direkte avbildningen og mot hva som altså omtales som symbolistisk. Hans teknikk var dog nokså unik i hans fargebruk som var minimert til hovedsakelig brune og gråe toner påført i tynne, synlige penselstrøk, men for øvrig opplevdes hans verk som mindre utfordrende og heller nokså sentimentale, og sees som en mulig grunn</p><p>til at han til dels har blitt ”bortglemt” gjennom historien, noe Pierre-Louis Mathieus</p><p>introduksjon til avsnittet om Eugène Carrière i boken The Symbolist Generation kan vise på: ”A fairly neglected artist today, owing perhaps to the repetitive and somewhat old-fashioned sentimentality of his favorite subjects”. Uti fra dette resonnementet kan dermed Carrière oppfattes som en middelmådig, allmenndaglig kunstner i sin tid uten det mest banebrytende kunstnerskap. Er det kun slik man har ønsket å omhandle ham? Gir hans motiv og hans</p><p>teknikk kun muligheten til denne tolkningen eller finnes det flere muligheter? Dette er hva jeg ønsker å ta rede på i denne uppsatsen.</p><p>Gjennom inngående billedanalyser av utvalgte verk ønsker jeg å belyse andre aspekter,</p><p>som genus og hvordan bildene eventuelt kan si noe om de sosiale omstendigheter i tiden, men videre også gjennom vår persepsjon utforske bildenes innhold avskilt fra den øvrige virkelighet og se hvilket inntrykk de kan gi av Carrière som del av såkalte fin de siecle og den pågående utvikling i modernismens retning mot det autonome maleri.</p><p>Jeg har valgt å ta for meg tre verk som hver og ett vil bli beskrevet, analysert</p><p>formalistisk og gitt mulige tolkninger: Alphonse Daudet et sa fille 1891 (Musée d’Orsay), Aprés le bain 1887 (Musée d’Orsay) og Le Théatre de Belleville 1886-1895 (Le Musée Rodin). Jeg mener dette er tre verk som på ulike måter kan vise på sider av Carrières kunst der fokuset kan legges et annet sted enn kun hos hans bruk av sin egen familie som modeller, noe som til dels ellers kan se ut til å ha vært en gjennomgående generell oppfatning.</p>

Den franske kunstneren Eugène Carrière virket i 1800-tallets slutt og har hovedsakelig blitt omtalt og definert som del av den symbolistiske retningen både i hans samtid og i ettertiden. I litteraturen jeg har studert, omhandlende symbolismen og dens virkende aktører,omtales Carrière gjennomgående nokså generelt og mer eller mindre med lignende beskrivelser av hans kunst: Hans bilders motiv utgikk til størst del fra familielivet og moderskapet, inspirert av hans hustru og deres barn på en måte som samtidig kunne koples til drømmene. Fra den tidlige perioden av hans kunstnerskap fantes det i større grad innflytelser fra det naturalistiske maleriet, men hans stil utvikledes deretter til en mer personlig og beveget seg dermed mer vekk fra den direkte avbildningen og mot hva som altså omtales som symbolistisk. Hans teknikk var dog nokså unik i hans fargebruk som var minimert til hovedsakelig brune og gråe toner påført i tynne, synlige penselstrøk, men for øvrig opplevdes hans verk som mindre utfordrende og heller nokså sentimentale, og sees som en mulig grunn til at han til dels har blitt ”bortglemt” gjennom historien, noe Pierre-Louis Mathieus introduksjon til avsnittet om Eugène Carrière i boken The Symbolist Generation kan vise på: ”A fairly neglected artist today, owing perhaps to the repetitive and somewhat old-fashioned sentimentality of his favorite subjects”. Uti fra dette resonnementet kan dermed Carrière oppfattes som en middelmådig, allmenndaglig kunstner i sin tid uten det mest banebrytende kunstnerskap. Er det kun slik man har ønsket å omhandle ham? Gir hans motiv og hans teknikk kun muligheten til denne tolkningen eller finnes det flere muligheter? Dette er hva jeg ønsker å ta rede på i denne uppsatsen. Gjennom inngående billedanalyser av utvalgte verk ønsker jeg å belyse andre aspekter, som genus og hvordan bildene eventuelt kan si noe om de sosiale omstendigheter i tiden, men videre også gjennom vår persepsjon utforske bildenes innhold avskilt fra den øvrige virkelighet og se hvilket inntrykk de kan gi av Carrière som del av såkalte fin de siecle og den pågående utvikling i modernismens retning mot det autonome maleri. Jeg har valgt å ta for meg tre verk som hver og ett vil bli beskrevet, analysert formalistisk og gitt mulige tolkninger: Alphonse Daudet et sa fille 1891 (Musée d’Orsay), Aprés le bain 1887 (Musée d’Orsay) og Le Théatre de Belleville 1886-1895 (Le Musée Rodin). Jeg mener dette er tre verk som på ulike måter kan vise på sider av Carrières kunst der fokuset kan legges et annet sted enn kun hos hans bruk av sin egen familie som modeller, noe som til dels ellers kan se ut til å ha vært en gjennomgående generell oppfatning.

A la charnière des XIXe et XXe siècles, Berta Zuckerkandl (1864-1945), salonnière et journaliste autrichienne, participa activement à établir des échanges artistiques, culturels et politiques entre la France et l'Empire austro-hongrois. Alors que ses liens familiaux avec Georges Clemenceau lui permirent d'entrer en contact avec les artistes et intellectuels parisiens qu'il fréquentait - Rodin, Carrière, Raffelli, Geffroy..., son salon rassemblait à Vienne quelques-uns des acteurs emblématiques de la Wiener Moderne - Bahr, Klimt, Wagner, Mahler...-, formant le noyau d'un vaste réseau social européen. Porte-parole de la Sécession viennoise, Zuckerkandl s'imposa également comme l'une des critiques d'art les plus productives de son temps, guidant les artistes et initiant le public à l'art moderne, en s'appuyant sur les initiatives françaises pour orienter le développement de l'art. Cette étude vise ainsi à mettre en lumière son rôle dans la dynamique des échanges artistiques entre Vienne et Paris. Elle apporte d'abord des éléments biographiques éclairant la place privilégiée de Zuckerkandl à la rencontre des cultures française et autrichienne. Elle montre ensuite son implication au sein des cercles artistiques autrichiens et offre une analyse détaillée d'un corpus d'écrits sur l'art moderne. Elle expose enfin les résultats de ses interventions en faveur de la promotion des artistes français et de la réception de leurs oeuvres en Autriche, mettant en lumière les objectifs artistiques, culturels et politiques poursuivis par Zuckerkandl, décidé à préserver la culture autrichienne à l'épreuve de la guerre et de la chute de l'Empire austro-hongrois. / At the end of the 19th and beginning of the 20th century, Berta Zuckerkandl (1864-1945), Austrian salonnière and journalist, engaged actively in artistic, cultural and political exchanges between France and the Austro-Hungarian Empire. Being on familiar terms with Georges Clemenceau gave her the opportunity to exchange ideas with artists and intellectuals in Paris, including Rodin, Carriere, Raffaelli, and Geffroy. Her salon in Vienna gathered some of the most pioneering personalities of the Wiener Moderne...- Bahr, Klimt, Wagner, Mahler...- and thus formed the centre of a vast social network within Europe. Being a spokeswoman of the Vienna Secession, Zuckerkandl established herself as one of the most active contemporary art critics. She guided artists and introduced the public into modern art by drawing on French initiatives to influence the art's development. The present study thus aims at highlighting her role in the dynamic artistic exchange between Vienna and Paris. It will first present Zuckerkandl's biography in order to draw attention to her privileged position in the exchange of the French and Austrian cultures. Secondly, it will show her impact on artistic Austrian groups and provide a detailed analysis of a corpus of selected documents dealing with modern art. It will finally discuss her interventions in favour of French artists and the reception of their works in Austria by highlighting the artistic, cultural and political aims pursued by Zuckerkandl, who was determined to preserve the Austrian culture despite the war and the collapse of the Austro-Hungarian Empire.