Hellemyrsfolket blir i litteraturhistorien betegnet som hovedverket innenfor den naturalistiske fortellertradisjonen i Norge. Tradisjonen kan forenklet karakteriseres gjennom et ønske om å skildre virkeligheten slik den er med utgangspunkt i samfunnets lavere klasser. En sentral faktor i den naturalistiske litteraturen er synet på mennesket som et produkt av arv og miljø, noe som gjør at tanken om sosial mobilitet virker fjern og uoppnåelig. Oppgaven forsøker å problematisere og nyansere tolkningen av Hellemyrsfolket som gjennomført naturalistisk og deterministisk, og vektlegger hvordan karakterenes psykologi er sentral for verkets plotstruktur. Med mål om å undersøke skammens funksjon i romanserien, legges det vekt på karakterene Sivert, Lydia, Petra og Andrea, og hvordan skamfølelsen (eller mangelen på denne) har innvirkning på livene deres. I analysen av Sivert legges det vekt på hvordan han lar handlingene sine styre av skammen og hvordan livet hans tar en uheldig vending som følge av en individuell brist ved ham selv. For Sivert er skammen i hovedsak knyttet opp mot familiearven som han mener står i veien for hans mål om sosial oppdrift. Også for Lydia og Petra blir skammen sentral, da den virker negativt inn på selvbildet deres og etablerer oppfatningen om at de ikke fortjener å gifte seg av kjærlighet. For Andrea er det derimot den overveldende skamløsheten som er sentral, og gjennom henne ser man hvordan fraværet av skam kan være like ødeleggende som selve skammen. Prosjektet gjennomføres med utgangspunkt i relevant litteratur- og skamteori. Med støtte i analyser gjort av blant annet av Irene Engelstad, Anne-Kristin Strøm og Åsfrid Hegdal legges det vekt på hvordan spenningen mellom psykologi og determinisme er en sentral faktor i verket. Analysen av skammen tar utgangspunkt i psykologiske framstillinger av skamaffekten. Dette blir gjort med utgangspunkt i psykologer som Finn Skårderud og Leon Wurmser. Også filosofen Knut Inge Riksen blir sentral for å forklare hvordan en viss grad av skam er nødvendig i opprettholdelsen av samfunnet. Ettersom skamforskningen har sin opprinnelse i siste halvdel av 1900-tallet, og skammen betegnes som både historisk og sosialt betinget, har dette lagt enkelte føringer for hvordan teorien kan benyttes i dette tilfellet. Som en løsning har generelle beskrivelser av fysiske og psykiske skamreaksjoner blitt vektlagt framfor konkrete skamårsaker.