<p>Rekonfigurerbar maskinvare har i den siste tiden vist seg å være et særdeles nyttig verktøy i forbindelse med akselerasjon av forskjellige algoritmer. Spesielt gjelder dette algoritmer som enkelt lar seg parallellisere. Et av hovedproblemene med bruk av rekonfigurerbar maskinvare er at det tar relativt lang tid å rekonfigurere selve maskinvaren for en gitt algoritme-implementasjon (modul). Hvis en bruker flere forskjellige slike implementasjoner etter hverandre kan dette bli et veldig stort problem. Partiell rekonfigurering har lettet litt på dette problemet. Dette fordi partiell rekonfigurering gjør det enkelt å ha flere moduler lastet inn i maskinvaren samtidig. I tillegg er det mulig å ''skjule'' rekonfigureringstiden ved å rekonfigurere deler av maskinvaren mens resten jobber med en oppgave. Flere moduler på samme brikke betyr også at det er større sjanse for at en ikke trenger å rekonfigurerer maskinvaren før en gitt oppgave, siden det er en sjanse for at modulen allerede ligger konfigurert. I denne oppgaven presenterer vi et system som har mulighet til å ha 4 forskjellige moduler konfigurert til enhver tid. Denne oppgaven ser på muligheten til å benytte temporær lokalitet i bruksmønstret til de forskjellige modulene, til å avgjøre hvor i maskinvaren en ny modul skal lagres. Med dette mener vi å implementere et system som holder rede på hvor ofte de forskjellige modulene blir brukt. Denne informasjonen blir så benyttet til å bestemme hvilke moduler som skal få ligge i maskinvaren og hvilke som skal kastes ut når det blir nødvendig å laste inn en ny modul. Til dette benyttes en enkel LRU- (least recently used) algoritme, og systemets virkemåte har mange likhetstrekk med hvordan hurtig-buffer for minne fungerer på en vanlig PC. Med dette håper en å redusere antall rekonfigureringer og på denne måten redusere den totale rekonfigurasjonsforsinkelsen. Vi ser også på muligheten til å stokke om på rekkefølgen oppgavene blir sendt inn i, for å prøve å minimere antall rekonfigureringer. Systemet består av en programvaredel som holder rede på bruksmønsteret og tar avgjørelse om fordelingen av modulene. I tillegg så inneholder systemet også en maskinvaredel som tar seg av kommunikasjon mellom modulene og programvaren. Modulene ligger på egne datafiler som blir lest inn ved behov av brukerprogrammet. Brukeren sender inn oppgaver til systemet ved å spesifisere hvilken modul han/hun ønsker å benytte og hvilke data som skal sendes inn til den.</p>

<p>I denne masteroppgaven har jeg tatt for meg hvilken betydning det har å integrere lovverket i IT-systemer, og sett dette i sammenheng med endrings- og moderniseringsprosesser i offentlig velferdsforvaltning. Spørsmålet som har stått sentralt for oppgven er hvilke konsekvenser og føringer en integrasjon av lovverket i IT-systemer får. I en saksbehandlingshverdag er en av konsekvensene av å integrere lovverket, at man får en saksbehandlingsprosess som i større grad er styrt. I en teknologi støttet saksbehandling hvor teknologien har en helt sentral rolle i hverdagen, vil dette knytte lovverket sterkere til teknologien, noe som vil føre til en definering av hvordan saksbehandling kan gjøres. En integrasjon vil derimot ikke få noen betydning for utøvelse av skjønn i forhold til lovverket. For etatene er det i en hverdag med krav til kvalitet og effektivitet, og hvor det samtidig eksisterer et stort press på hver enkelt saksbehandler, krevende å forholde seg til teknologien og lovverket. Det teoretiske perspektivet har vist at en integrasjon av lovverket ikke er uproblematisk å gjennomføre. Endring av teknologien vil med bakgrunn i dette være et sammensatt fenomen. Dette fordi det er viktig å forstå at en endringer skjer som en konsekvens av et samspill mellom organisasjon, teknologien og lovverket. Dette har belyst en gjensidig sammensatt situasjon, hvor samspillet mellom teknologi, organisasjon og lovverk definerer mulighetene for endring. Samtidig skaper dette en større kompleksitet, hvor endringsprosesser som et resultat av dette blir vanskeligere å styre, og det kan dermed oppstå uventede sideeffekter som resultat av en prosess som er ute av kontroll. Det er derfor slik at selv om det er ønskelig med økende integrasjon for å drive fram effektivitet, er det viktig å være klar over at dette skaper nye typer former for risiko forskjellig fra de som gjelder når man snakker om tradisjonelle uavhengige informasjonssystemer.</p>

No description available.

<p>"Open Source"-utvikling kan sees på som elektroniske praksisnettverk, der ulike mekanismer for overføring av taus kunnskap er en viktig del av utviklingsarbeidet – samt bidrar til å holde nettverket samlet. For at nettverket skal kunne balansere godt mellom anarki og kontroll, bør man ta i bruk både de uformelle og de mer formelle kanalene for kommunikasjon, ettersom disse understøtter ulike former for kunnskapsoverføring. Her er det viktig at de mest aktive bidragsyterne går foran med et godt eksempel i den reelle bruken av kanalene.</p>

<p>Med stadig økende krav til innovasjon og konkurransedyktighet, vil organisasjoners evne til å utnytte kunnskap bli en viktig egenskap for å overleve. Kunnskap ''flyter'' rundt i organisasjonen og er en viktig kilde til at arbeid blir utført. Derfor vil det å kunne utnytte intellektuell kapital til vekst og utvikling bli sett på som et konkurransefortrinn. I dag forsøker en rekke organisasjoner å få oversikt over sine kunnskapsressurser, slik at de raskere kan lære og utnytte sin kunnskap enn sine konkurrenter. I lys av dette satses det på IT-systemer som kan hjelpe bedriftene å samle inn og ta vare på kunnskapsressursene. Kunnskapssystemer er avhengig av at riktig og nøyaktige data blir samlet inn slik at de fremstår som komplette og nyttige. Utfordringen er å forstå bedriftens egentlige behov for kunnskap og kunnskapsoverføring viktig. Ettersom det i mange tilfeller ikke er overensstemmelse mellom rutiner og det faktiske arbeidet, er det essensielt å skjønne hvordan arbeid blir utført for å kunne beskrive behovet. Masteroppgaven bygger på en casestudie ved Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk for å bedre forstå deres behov for kunnskap og kunnskapsoverføring ved innføring av et NIS-system. Caset belyser hvordan informasjon blir til praktisk anvendelig kunnskap gjennom arbeid og interaksjon med omgivelser, og hvilke utfordringer man møter ved innføring av et slikt system. Det legges vekt på at det er viktig å ta hensyn til menneskelige behov så vel som tekniske funksjoner. %Teori legges til grunn for å vurdere ulike faktorer og aspekt ved dette. Mine funn og observasjoner tilsier at det bør fokuseres på bruk og brukernes behov i en innføringsfase mer enn det som ofte gjøres. I mange tilfeller legges det for mye vekt på tekniske funksjoner. Dersom brukere involveres mer skapes motivasjon og forståelse for teknologien, samtidig som det øker mulighet til å kartlegge hvilke arbeidsprosesser som må støttes i brukernes arbeid og hvilke behov de har. Dette er nødvendig for å forstå hvordan informasjon blir til praktisk anvendelig kunnskap.</p>

<p>Oljereservene på den norske sokkelen begynner å tørke ut, og spesielle tiltak som sørger for at oljefelt skal være utnyttbare også etter år 2020 er satt i gang. Nye måter å lete og produsere olje på må bli funnet for å utvide levetiden til oljefeltene. Det å forvalte kunnskap blir viktigere og viktigere for å få mer olje ut av hver brønn. Denne oppgaven beskriver og evaluerer en prototyp som skal hjelpe til med erfaringsoverfø-ring fra boring til planlegging av nye brønner. Gjennom en sammenlikning av teori og beskrivelse av prototypen i Statoil, konkluderes det med at det er viktig å se på orga-nisasjonskontekst når erfaringer skal overføres fra et fagområde til et annet.</p>

<p>Standardisering av forretningsprosesser som et middel for å kutte kostnader og oppnå best practice sharing er nå en velkjent strategi i internasjonalt orienterte forretningsorganisasjoner. Spiridon er et globalt harmoniseringsprosjekt i Siemens hvor denne strategien settes på prøve. SAP R/3 er valgt som felles it-verktøy. Studiet skisserer et tydelig behov for fleksibilitet i standardiseringensarbeidet, hvor standarden må betraktes som en lokal universal, og dermed fungerer som et kompromiss mellom lokal praksis og ønsket om én universell løsning. Fra et endringsperspektiv ser vi dessuten et behov for en improvisasjonell modell, hvor planen i prosjektet betraktes som et sett med retningslinjer heller enn strengt regulerende.</p>

<p>Innenfor tradisjonell systemutvikling, der hovedfokuset har ligget på systemenes funksjonalitet, har UML og andre modellbaserte utviklingsmetoder hatt stor suksess. Til tross for mye forskning de siste to tiårene, har slike metoder imidlertid ikke fått særlig aksept som et verktøy for å designe systemenes brukergrensesnitt. [Myers, et. al., 2000] En av grunnene til dette er at de har vært vanskelige å benytte i kombinasjon med bruker-sentrerte designmetoder. De fleste konstruksjonsmetoder har, ved å kreve interaksjonsmodeller før den konkrete designutviklingen tar til, en ovenfra og ned tilnærming til brukergrensesnittdesign. Iterative designmetoder nærmer seg som regel problemet fra den andre retningen, ved å ta utgangspunkt i en designide som så prototypes. [Trætteberg, 2002:1] Innenfor brukersentrert design er det lagt stor vekt på utvikling av prototyper, spesielt tidlig i designprosessen. Slike utforskende prototyper er billige, raske å lage og gir mye informasjon om den foreslåtte designløsningen, brukerens aksept av denne, og hvilke feil og mangler som må utbedres i en senere iterasjon. [Beaudouin-Lafon et. al., 2003] En prototyp er en uformell og konkret artefakt, og i det ligger både dens styrke og svakheter. Interaksjonsprototyper kommuniserer sin hensikt på en intuitiv måte, men dette gjør det også vanskelig å dokumentere hvordan den interne interaksjonen foregår i brukergrensesnittet, og hvordan dette påvirker samhandlingen mellom brukeren og systemet. Denne oppgaven adresserer disse problemene ved å utvikle en hybrid notasjon kalt ProtoMODL, basert på dialogmodellen DiaMODL og den kanonisk abstrakte prototypen. ProtoMODL gjør det mulig å kombinere, i en og samme representasjon, DiaMODL sin evne til å fremheve den underliggende interaksjonen i et brukergrensesnitt med den abstrakte prototypens evne til å presentere interaksjonen på en lettfattelig måte. Brukskvaliteten til ProtoMODL har så blitt testet og sammenlignet med tre andre interaksjonsrepresentasjoner i et empirisk, kvalitativt eksperiment. Eksperimentet indikerer at notasjonen er rask å sette seg inn i og har relativt lav bruksterskel, men potensielt høy brukshøyde. Diagrammene ser ut til å ha høy dekningsgrad, fremstår som ryddige og lettleste og interaksjonen virker relativt presist beskrevet. Ved å kombinere tankegangen bak tradisjonell systemutvikling med kreativ design åpnes det for en ny måte å betrakte designprosessen. Oppgaven viser at det er mulig å dra veksel på begge de to tilnærmingene når man skal utforske et designrom, spesifisere eller dokumentere interaksjonen som skjer innad i et brukergrensesnitt eller mellom et system og en bruker, eller kommunisere med andre interessenter sine tanker, ideer og forslag til interaksjonsløsninger.</p>

<p>DiaMODL er et hybrid modelleringsspråk, delvis basert på UML Statecharts, og kan dermed brukes som en ren abstrakt notasjon for å modellere interaksjon samtidig som det er mulig å modellere konkrete interaksjonsobjekter. En editor er utviklet for DiaMODL, men den mangler funksjonalitet for å presentere det modellerte brukergrensesnittet på en konkret måte. Denne oppgaven vil presentere en utvidelse til editoren som tilfører konkretisering i form av kodegenerering. Utvidelsen gjør det mulig å sørge for at oppførselen til modellerte interaksjonsobjekter blir realisert i form av kjørbar javakode. På den måten tilføres merverdi til både editoren og mellom roller i en systemutviklingsprosess. Basert på funn i genereringskoden vil det bli utledet regler som ligger til grunn for en generell metode for DiaMODL-kodegenerering. Genereringskoden er implementert i et rammeverk, og har fått navnet DiaModlGen.</p>

No description available.