<p>Dette er en hovedfagsoppgave basert på data fra intervju av lærere. Problemstillingen er: ”<i>Problematferd i skolen – læreres syn på årsaker og tiltak</i>”. Basil Bernsteins kodeteori danner basis for kategoriene, som er fremstilt ved hjelp av såkalte nettverkskart. I fremstillingen av lærernes forståelse av årsaker til problematferd, har jeg delt nettverkskartet i to hovedkategorier: problemer relatert til skolen, og problemer relatert til eleven. Lærernes forståelse av årsaker til problematferd (relatert til skolen) preges av mangelen på felles regler i skolen for hvilken atferd som kan godtas eller ikke, at skolen ikke tar tak i elevenes problemer, manglende kompetanse i skolen om problemfeltet, ikke ressurser til å kunne differensiere undervisningen, og en sliten personalgruppe. Skolesystemet og læreplanen legger også pedagogiske føringer som gjør at undervisningsmetodene blir feil, og tempoet for høyt, både for lærerne og mange av elevene.</p><p>Problemer relatert til eleven mener informantene eksempelvis er manglende motivasjon og selvtillit, elevenes forsøk på å beskytte sitt selvverd når de opplever å mislykkes på skolen, forskjellige fag-, lese- og skrivevansker, samspillvansker, og en rekke problematiske forhold i hjemmet.</p><p>Tiltakene som informantene nevnte (relatert til skolen) var blant annet å øke samarbeidet mellom skole og hjem, forberede skoleårene bedre (i forhold til sammensetningen av klasser og lærere) ta vare på hverandre i kollegiet, få hjelp fra hjelpeapparatet, mer ressurser for å kunne differensiere undervisningen, og forsøke å knytte kontakt med andre skoler for å utveksle erfaringer og kunnskap. I tillegg mente nærmest samtlige informanter at lærerutdanningen burde bli bedre for å i større grad forberede studentene på hva som ventet dem i skolen. For lite, og i tillegg en urealistisk praksis ble nevnt, samt at flere av informantene savnet et teoretisk grunnlag om problematikken fra utdannelsen. Pedagogisk, mente også mange informanter, at man i større grad måtte involvere elevene ved å gi dem mer medbestemmelse i skoledagen. Læreplanen ble nevnt som hinder for realisering av å kunne gi et fullgodt tilbud til alle elevene. Tiltak rettet direkte mot elevene var for eksempel tett oppfølging, ansvarliggjøring ved regelbrudd, skape forutsigbarhet, samt styrke elevenes positive/sterke sider.</p><p>I oppgavens avsluttende drøfting blir blant annet en rekke viktige funn fra evalueringen av Reform 97 presentert. Viktigst i den sammenhengen er at visse elevgrupper systematisk kommer til kort i den norske skolen. Gutter gjør det blant annet dårligere enn jentene i de fleste fagene. Elever med annet morsmål enn norsk, og elever med bakgrunn i familier med lav utdannelse, er andre slike grupper som gjør det markert dårligere. Skolen tilpasser seg med andre ord ikke ulikhetene blant elevene, noe som egentlig er hele mitt poeng og motivasjon for denne hovedfagsoppgaven. Hele skolesystemet er nødt til å tenke mer system enn individ, når det gjelder årsaksforklaringer og tiltak mot problematferd.</p>

Dette er en hovedfagsoppgave basert på data fra intervju av lærere. Problemstillingen er: ”Problematferd i skolen – læreres syn på årsaker og tiltak”. Basil Bernsteins kodeteori danner basis for kategoriene, som er fremstilt ved hjelp av såkalte nettverkskart. I fremstillingen av lærernes forståelse av årsaker til problematferd, har jeg delt nettverkskartet i to hovedkategorier: problemer relatert til skolen, og problemer relatert til eleven. Lærernes forståelse av årsaker til problematferd (relatert til skolen) preges av mangelen på felles regler i skolen for hvilken atferd som kan godtas eller ikke, at skolen ikke tar tak i elevenes problemer, manglende kompetanse i skolen om problemfeltet, ikke ressurser til å kunne differensiere undervisningen, og en sliten personalgruppe. Skolesystemet og læreplanen legger også pedagogiske føringer som gjør at undervisningsmetodene blir feil, og tempoet for høyt, både for lærerne og mange av elevene. Problemer relatert til eleven mener informantene eksempelvis er manglende motivasjon og selvtillit, elevenes forsøk på å beskytte sitt selvverd når de opplever å mislykkes på skolen, forskjellige fag-, lese- og skrivevansker, samspillvansker, og en rekke problematiske forhold i hjemmet. Tiltakene som informantene nevnte (relatert til skolen) var blant annet å øke samarbeidet mellom skole og hjem, forberede skoleårene bedre (i forhold til sammensetningen av klasser og lærere) ta vare på hverandre i kollegiet, få hjelp fra hjelpeapparatet, mer ressurser for å kunne differensiere undervisningen, og forsøke å knytte kontakt med andre skoler for å utveksle erfaringer og kunnskap. I tillegg mente nærmest samtlige informanter at lærerutdanningen burde bli bedre for å i større grad forberede studentene på hva som ventet dem i skolen. For lite, og i tillegg en urealistisk praksis ble nevnt, samt at flere av informantene savnet et teoretisk grunnlag om problematikken fra utdannelsen. Pedagogisk, mente også mange informanter, at man i større grad måtte involvere elevene ved å gi dem mer medbestemmelse i skoledagen. Læreplanen ble nevnt som hinder for realisering av å kunne gi et fullgodt tilbud til alle elevene. Tiltak rettet direkte mot elevene var for eksempel tett oppfølging, ansvarliggjøring ved regelbrudd, skape forutsigbarhet, samt styrke elevenes positive/sterke sider. I oppgavens avsluttende drøfting blir blant annet en rekke viktige funn fra evalueringen av Reform 97 presentert. Viktigst i den sammenhengen er at visse elevgrupper systematisk kommer til kort i den norske skolen. Gutter gjør det blant annet dårligere enn jentene i de fleste fagene. Elever med annet morsmål enn norsk, og elever med bakgrunn i familier med lav utdannelse, er andre slike grupper som gjør det markert dårligere. Skolen tilpasser seg med andre ord ikke ulikhetene blant elevene, noe som egentlig er hele mitt poeng og motivasjon for denne hovedfagsoppgaven. Hele skolesystemet er nødt til å tenke mer system enn individ, når det gjelder årsaksforklaringer og tiltak mot problematferd.

Denne studien tar for seg spesialpedagogens opplevelse av egen rolle i møte med føringer for profesjonsutøvelsen. I tillegg til at spesialpedagogikk er et sammensatt fagfelt, eksisterer det få konkrete føringer for hvem spesialpedagogen er og hva spesialpedagoger skal gjøre. Formålet med studien er derfor å sette fokus på hvordan dette oppleves for spesialpedagogen i barnehagen. I studien blir det individuelle perspektivet på profesjonsutøvelsen synliggjort i lys av en samfunnsmessig kontekst. For å få innsikt i spesialpedagogenes opplevelse av egen rolle benyttes kvalitativ forskningsmetode med semistrukturerte intervju av tre spesialpedagoger ansatt i barnehage. Spesialpedagogene opplever egen rolle, i likhet med feltet for øvrig, som spenningsfylt, og både samfunnsmessige strukturer og individet selv spiller viktige roller i profesjonsutøvelsen. Føringene for spesialpedagoger oppleves å være noe diffus, men til tross for dette synliggjøres en viss forutsigbarhet i spesialpedagogenes arbeid. Selv opplever de rollen som relativt tydelig, men har samtidig forståelse for at den kan oppleves noe utydelig utenfra. Spesialpedagogene opplever på en side et behov for en tydeliggjøring av profesjonen i form av tydeligere føringer. Imidlertid ser de at dette kan komme i konflikt med arbeidet som tar utgangspunkt i det enkelte barns behov. I studien synliggjøres i tillegg en spenning i forhold til hvem som skal utføre de spesialpedagogiske oppgavene, med bakgrunn i om de har spesialpedagogisk utdanning eller ikke, som kan føre til en sterkere eller svakere jurisdiksjon for profesjonen. Forholdet mellom profesjonens selvforståelse og forventninger fra omgivelsene oppleves ofte å samsvare, mens det eksisterer en spenning mellom idealer og realitet innenfor profesjonsutøvelsen. Med bakgrunn i noe vage føringer for profesjonsutøvelsen, blir personen i rollen og erfaring av stor betydning for hvordan deltakerne utøver sin rolle. Med utgangspunkt i spesialpedagogikk som et komplekst felt, kan profesjonen stå overfor et veiskille i forhold til om myndighetenes inkluderingsambisjoner fører til en overflødiggjøring av spesialpedagoger, eller om det skal stilles krav til autorisasjon for spesialpedagoger.

The aim of this study has been to survey what kind of view primary school teachers have on the dyscalculia diagnosis, and which learning methods they believe are important for pupils with mathematic difficulties and dyscalculia. The study will also clarify what they believe is important in the development of the pupils’ self-perception. The following questions have been covered What is the primary school teachers view on the diagnosis dyscalculia? Which learning methods do the teachers consider to be the best for pupils with mathematic difficulties and dyscalculia? How are teachers in primary school reasoning over the identity of pupils with mathematic difficulties and dyscalculia? The method used to answer these questions has been the qualitative research method. This method goes in-depth with the goal of producing coherence and entirety. It aims to convey understanding (Larsen, 2009). The empirical material has been analyzed and discussed based on various theories as starting point. The theoretical starting points have been the sociocultural perspective, the concept of integration, the special education perspective and the concept of identity. The study shows that the teachers have rich, but different reasonings regarding dyscalculia as a diagnosis. They have different perceptions of how the teaching should be organized for pu-pils with mathematic difficulties and dyscalculia. The teachers believe that the school is playing a role in the self-perception of the pupils, but they are divided in their opinions re-garding whether it is decisive or not. They consider that there are various factors in the pupils‘ school life that has great influence on the pupils’ self-perception.