<p>-</p>

<p>Internettdekningen her i landet blir stadig bedre, og mange velger å ta i bruk nettbaserte tjenester. Dette er i tråd med regjeringens ønske om å effektivisere offentlig og privat sektor ved å anvende IKT der det er mulig. Flere og flere tjenester legges på nett, og en økende mengde av disse er knyttet til brukerens identitet. Personaliserte tjenester stiller krav til en god elektronisk identitetsforvaltning, som innebærer autentisering av brukeren og autorisasjon for spesifikke ressurser. Med en god identitetsforvaltning kan den som tilbyr tjenestene være sikker på at man har med riktig person å gjøre. Noen mulige former for autentisering er brukernavn og passord, digitale sertifikater og biometri. Brukernavn og passord er en mye brukt løsning, men mange tjenester foretrekker også digitale sertifikater. Denne rapporten ser på to systemer for storskala identitetsforvaltning, nemlig Sikkerhetsportalen og FEIDE. Begge systemene autentiserer sine brukere med utgangspunkt i brukernes elektroniske identitet, og gjør det mulig å tilby sikre tjenester på nett. Oppgaveteksten nevner en rekke aspekter systemene kan sammenlignes med hensyn til, en viktig del av denne rapporten er derfor å avgrense aspektene og å utarbeide analysekriterier i form av spørsmål som besvares for hvert av de to systemene. De aspektene som særlig vektlegges i rapporten er organisering og sikkerhetsantakelser, meldingskompleksitet og robusthet. Til sammen beskriver disse aspektene systemenes oppbygning og virkemåte, hvor systemene brukes og hvilke tjenester de tilbyr, hvordan meldingene går og hvordan disse er sikret, hva systemene gjør for å sikre robusthet mot feilsituasjoner, og mye mer. Kriteriene gir informasjon som er nødvendig for å forstå systemene, og de danner grunnlag for en evaluering og sammenligning av systemene. De mindre tekniske aspektene kostnadsfaktorer og brukervennlighet er inkludert for å gjøre analysen mest mulig komplett, men disse vies liten oppmerksomhet i diskusjonsdelen. I forbindelse med oppgaven er en eksperimentell del utført. Sertifikater som utstedes for bruk med Sikkerhetsportalen studeres i det første av to eksperimenter, et eksperiment som er ment å skulle bidra til forståelse av sertifikatenes sentrale funksjon i Sikkerhetsportalsystemet, og til å se hvor brukervennlig Sikkerhetsportalen er for sine sluttbrukere. I et andre eksperiment foretas en integrasjon mot FEIDE, som illustrerer hvordan man kan integrere FEIDE-innlogging i egne tjenester. Eksperimentet er ment å bidra til forståelse rundt hvilke integrasjonsmuligheter som finnes, hvordan kommunikasjonen går i FEIDE og hvordan bruk av billetter gjør autentisering og attributthenting mulig på en sikker måte. Sikkerhetsportalen tilbyr et sett av sikkerhetstjenester, og skal gjøre det lettere for det offentlige å tilby sikre elektroniske tjenester. Bruk av Sikkerhetsportalen vil være obligatorisk for alle statlige virksomheter med behov for elektronisk ID og signatur, og anbefalt også for kommunene. Sikkerhetsportalen bygger på PKI, og bruker offentlig-nøkkel sertifikater for identifisering av sine brukere. Hvert brukersted tilknyttet Sikkerhetsportalen har et grensesnitt mot en sentral sikkerhetsserver, som tar seg av all kommunikasjon mot Sikkerhetsportalen. Sluttbrukere trenger derfor kun å forholde seg til brukerstedet de ønsker å benytte en tjeneste fra, og ikke til selve Sikkerhetsportalen. Sikkerhetsportalen på sin side bruker tjenester fra ulike leverandører av PKI-tjenester, og skjuler disse leverandørene for brukerstedene. Sluttbrukere av Sikkerhetsportalen har et sertifikat, som i tillegg til å brukes for autentisering også kan brukes for signering og kryptering. Utdanningssektoren har òg et økende behov for å kunne identifisere sine studenter og ansatte på en sikker elektronisk måte. FEIDE er et system som autentiserer brukere tilknyttet norske utdanningsinstitusjoner via en sentral innloggingstjeneste, med en målsetning om å få organisasjonenes lokale identitetsforvaltning på en felles form. I likhet med Sikkerhetsportalen er FEIDE et desentralisert system, informasjonen om FEIDEs brukere ligger ikke i den sentrale delen av systemet, men ute hos den enkelte organisasjon. I Sikkerhetsportalen ligger informasjon om brukere derimot i brukernes egne sertifikater. Når en FEIDE-bruker ønsker å logge på en FEIDE-tjeneste sendes han til den sentrale innloggingstjenesten hvor han oppgir brukernavn og passord. Opplysningene sjekkes mot brukerens lokale organisasjon, og hvis de stemmer autentiseres brukeren. Den sentrale innloggingstjeneren utfører altså autentiseringen via brukerens lokale FEIDE-løsning, og kan på forespørsel hente ut nødvendig informasjon om brukeren. Mens Sikkerhetsportalen er knyttet til bruk av offentlig-nøkkel sertifikater, er FEIDE uavhengig av autentiseringsløsning. For FEIDE er PKI en av flere muligheter, men i dag er det brukernavn og passord som er utbredt. Begge systemene har rutiner og mekanismer på plass som ivaretar et godt personvern, og i begge systemene er personlig og sikkerhetsrelatert informasjon sikret under sending. Systemene er designet for å være robuste og motstandsdyktige mot at utenforstående skal kunne utilgjengeliggjøre tjenesten eller skaffe seg uautorisert tilgang til informasjon eller utstyr.</p>

<p>Session Initiation Protocol(SIP) er i ferd med å bli den ledende signaleringsprotokollen i forbindelse med IP-telefoni. SIP benyttes til å initiere, modifisere og terminere interaktive sesjoner. Arkitekturens to hovedkomponenter er servere og brukeragenter. De ulike brukeragentene utveksler forespørsler og tilhørende responsmeldinger. Etter at en sesjon er satt opp av SIP benyttes Real Time Protocol(RTP) til å overføre data i forbindelse med selve samtalen. RTP benytter dynamisk valgte portnumre. Disse utveksles på forhånd mellom brukeragentene ved hjelp av Session Description Protocol(SDP) i meldingskroppen til SIP-meldingene. Når brannmurer eller Network Address Translation(NAT) benyttes sammen med IP-telefoni er det et som regel et problem at IP-adresser og portnumrene som skal benyttes av brukeragentene omskrives. Adresseinformasjonen som er utvekslet på forhånd vil derfor bli ugyldig. Det finnes flere ulike metoder for å tilnærme seg disse problemene. To metoder fra IETF er Simpel Traversal of UDP through NAT(STUN) og Traversal using Relay NAT(TURN). Session Border Controllers(SBC) er lukkede kommersielle nettverksløsninger som benyttes til å løse mange av de samme problemene. Ulempen med SBC er at dette er kostbare løsninger og at prinsippet om at SIP skal være en åpen protokoll brytes. Innefor IP-telefoni ser en utvikling der tilbydere eller organisasjoner har infrastrukturen på plass for å realisere en IP-telefonitjeneste på vegne av sine egne brukere, mens samtrafikk med andre er nødt til å foregå ved hjelp av PSTN-nettet. For å realisere en slik samtrafikk er en nødt til å benytte en Gateway. En slik Gateway har oftest en todelt funksjonalitet. Først må det oversettes mellom signaleringen i IP-telefoni(SIP) og signaleringen i PSTN(som regel ISUP). Dette utføres av en signaliseringsgsgateway(SG). Deretter må mediastrømmen oversettes av en mediagateway(MG) fra RTP til det aktuelle formatet som benyttes av det linjesvitsjede nettverket. En Media Gateway Controller(MGC) benyttes for å samkjøre MG og SG. Telephony Routing over IP(TRIP) er en protokoll som kan benyttes av tjenestetilbydere eller organisasjoner for å utveksle rutingtabeller for sine respektive gatewayer. En annen mekanisme for PSTN til IP samtrafikk er SIP for Telephones(SIP-T). Her kan PSTN-signaleringen enten oversettes til SIP eller pakkes inn i SIP-meldinger. En av hovedgrunnene til at PSTN benyttes til ruting i IP-telefon skyldes at det ikke har eksistert noen fullgod erstatter for Signaleringssystem nummer syv(SS7) i forbindelse med IP-telefoni. E.164 Number Mapping(ENUM) er en metode for å oversette E.164-numre til domenenavn ved hjelp av DNS. Ved en slik løsning vil en være i stand til å realisere samtrafikk mellom ulike typer IP-telefoninettverk uten å benytte PSTN. I motsetning til tradisjonelle løsninger der mange i dag benytter to ulike nettverk for data- og taletjenester vil en fremover kunne se en utvikling der alle tjenester er basert på IP og PSTN vil bli overflødig. Samtidig ser en utvikling der Internett løsninger som Skype blir stadig mer populære. Det er også muligheter for å benytte SIP til tilsvarende løsninger, men her er det fortsatt en del uenighet i om hvordan slike løsninger konkret skal realiseres. The IP Multimedia Subsystem(IMS) er et rammeverk som skal sørge for ytterligere konvergens mellom telefoni- og datatjenester. Telefonikunder skal tilbys nye multimediatjenester på apllikasjonsnivå. Kjernenettverket i IMS skal benytte SIP-baserte løsninger. IMS omtales ofte som neste generasjons nettverk. Etter hvert som 802.11 nettverk er blitt mer utbredt er det et voksende marked for IP-telefoni over 802.11. Unlicensed Mobile Access(UMA) er en teknologi som lar brukeren benytte mobiltelefonen over 802.11 eller Bluetooth. Samtidig tillates det handover mot det mobile nettverket når dette er nødvendig. Sikkerhet i trådløse nettverk er et område under stadig utvikling. Ved innføring av 802.11i vil en få sterkere mekanismer for sikkerhet i form av Extended Authentication Protocol(EAP) for autentisering og Advanced Encryption Standard(AES) for kryptering. Ved introduksjonen av ENUM oppstår det nye sikkerhetsutfordringer. Et system med billigere telefoni og enkel tilgangs til brukerlokasjoner vil potensielt kunne føre til mer Spam over IP-telefoni(SPIT). Ellers er DNS systemet utsatt for mange potensielle trusler.</p>

<p>Det siste tiåret har det vært lagt stadig mer vekt på elektronisk samhandling i helsesektoren. Som en del av eNorgestrategien er elektroniske resepter planlag innført innen utgangen av 2008. Arbeidet med eResept har begynt og består av seks delprosjekter. Alle aktørene med unntak av pasientene har sine delprosjekter som skal knyttes opp mot den sentrale eReseptløsningen. Det er naturlig at sterke aktører med kommersielle og politiske interesser ønsker å verne om sine behov, men for pasientene blir det umulig å organisere seg i samme grad. Jeg har i denne oppgaven satt fokus på pasientene og sett på hvordan denne gruppens behov best kan ivaretaes i forhold til bruk av elektroniske resepter. Teorien om digitale skiller peker på at det med den sterke digitaliseringen av samfunnet vokser frem et skille mellom de med og de uten adgang til den nye teknologien samt mellom de med digital kompetanse og de uten. Digitaliseringen av samfunnet påvirker også helsevesenet og det blir naturlig å snakke om den digitale pasient. Vi ser et nytt skille mellom paisenter som bruker Internett til å finne informasjon om sin helsesituasjon og behandlingstilbud samt til å kommunisere med helsevesenet og pasienter som ikke makter nyttegjøre seg av denne muligheten. For å undersøke befolkningens holdninger til eResept har jeg valgt å gjennomføre en rekke intervjuer med personer i ulike aldersgrupper samt ett par sykepleiere fra hjemmesykepleien. Intervjuene gav meg muligheten til å gå i dybden og undersøke hvilke holdninger vanlige mennesker har rundt innføringen av eResept. Intervjuene gav også en bedre forutsetning for å gjennomføre en kvantitativ undersøkelse hvor jeg spurte over 300 personer en rekke spørsmål knyttet til eResept. Undersøkelsene viser at kun 1/5 av respondentene bruker ett fast apotek. Et klart flertall ser en fordel ved å slippe å ta med en papirresept til apoteket samtidig som flertallet allikevel ønsker å få med en huske-/kontrollapp fra legen. Den digitale kompetansen er høy blant respondentene, i alle fall når det kommer til å nyttiggjøre seg av informasjon og tjenester på Internett. De aller fleste har tilgang til Internett og nesten 100 % eier en mobiltelefon. Andelen synker for dem over 70 år. En overveiende stor andel ønsker tilgang til innsyn i sine gyldige resepter og blant alternativene for innsyn var Internett det klart mest populære alternativet Historikk var også ønsket av et flertall av respondentene. Både intervjuobjekter og respondenter av spørreundersøkelsen viste stor tillitt til apotekansatte og trygdeetaten og var ikke bekymret for at informasjon om dem kunne misbrukes. Oppgaven foreslår en løsning som bygger på disse funnene. Jeg har valgt en løsning med en sentral, nasjonal reseptbank slik som i det foreslåtte eReseptsystemet fra forprosjektet. Pasientene vil i begynnelsen få med en papirblankett selv om denne ikke er nødvendig for å hente ut resepter. Pasient/fullmektig kan hente ut varene på et hvilket som helst apotek/bandagist ved å oppgi personnummer og fremvise legitimasjon. Av hensyn til personvern skal det også være mulig å beskytte resepten med et referansenummer. Innsyn skal hovedsakelig forgå via Internett. For dem som ikke har tilgang til Internett vil det være en døgnåpen taleportal og ett gratis nummer som kan ringes på dagtid. I oppgaven presenteres webgrensesnitt for hvordan innsyn via Internett kan realiseres. Nettsiden skal oppfylle kvalitetskravene til offentlige nettsider og ta spesielt hensyn til dem med funksjonshemninger.</p>

<p>Den økte utbredelsen av trådløse datanettverk har ført til en rekke forskjellig trådløst nettverksutstyr på markedet. Det blir produsert utstyr både til hjemmemarkedet og bedriftsmarkedet, og utstyret er tilpasset og utviklet med forskjellig kompleksitet og til forskjellige nettverksstørrelser. For at brukere skal kunne velge det mest egnede utstyret til sitt nettverk, trengs det en felles test- og målemetode for utstyrsegenskaper. For trådløse nettverk finnes det ingen standard for slik testing. Sammenlignet med trådbundne nettverk er testing av utstyr for trådløse nettverk mer kompleks og involverer flere faktorer som det må tas hensyn til. Fordi signalutvekslingen utføres over luftmediet, kan utenforliggende faktorer og støy forstyrre kommunikasjonen. Derfor trengs det andre evaluerings- og testmetoder for trådløse nettverk enn det gjør for trådbundne nettverk. Utviklingen av trådløse nettverk har gått fra sammenkoblinger av enkeltstående klienter som sendte radiosignaler mellom hverandre, til store city-wide trådløse nettverk med sentrale kontrollere som styrer kommunikasjonen. Kontrollerne innehar mye av den kompleksiteten som autonome aksesspunkt har. Den nye typen nettverk kan betjene større og flere brukergrupper, og har et stort geografisk dekningsområde. De nye funksjonalitetene og skaleringsegenskapene gjør at det stilles andre krav til nettverkene enn det som er tilfelle for tidligere trådløse nettverk. Det trengs derfor nye måleparametre og nye evalueringsmetoder for utstyr som er utviklet for den nye typen nettverk. Gjennom testing av nettverksutstyr i laboratorium og evalueringer i piloten til Trådløse Trondheim på Solsiden i Trondheim, har en kunnet finne ut hva som kreves av nettverksutstyret og hvilke kriterier som må ligge til grunn for et city-wide trådløst nettverk. På grunnlag av slik testing er det mulig å finne generelle parametre som kan brukes for å beskrive utstyr fra forskjellige produsenter. Cisco Systems og Meru Networks leverer nettverksutstyr som egner seg for city-wide trådløse nettverk. I piloten til Trådløse Trondheim er det benyttet utstyrsløsningen Airespace fra Cisco, og i laboratorium har det vært mulig å teste egenskapene til dette nettverksutstyret opp mot nettverksutstyret fra Meru Networks. Sammenligningen mellom utstyret fra de to produsentene har vært utført ved å måle grunnleggende egenskaper og innebygd funksjonalitet. For å kunne utføre slike tester og målinger er det avgjørende å ha gode testverktøyer og gode testplaner. Under laboratorietestene har programvaren IxChariot fra Ixia, som er utviklet for testing av nettverkskomponenter, vært benyttet. Resultatet av testingen viser hvilket av de to aktuelle produktene som best støtter de egenskapene som et city-wide trådløst nettverk krever. For å kunne vite hva som kan forventes av trådløst nettverksutstyr, må en før testingen ha klart hva som teoretisk er mulig for utstyret. De forskjellige standardene for trådløse nettverk støtter ulike overføringshastigheter og har forskjellig maksimal overføringskapasitet. Utregninger viser en teoretisk forskjell på 21,7 Mbit/s for standarden med størst overføringskapasitet av nyttedata i forhold til standarden med minst overføringskapasitet. Testresultater viser derimot at denne forskjellen er noe mindre i praksis. Det er likevel nyttig å vite hva en kan forvente av utstyret tatt i betraktning teoretiske hindringer. For å finne nødvendige kriterier for en bestemt type nettverk, er det også nødvendig å vite hvilken type tjenester som skal tilbys brukerne av nettverket. Kravet til nettverksegenskapene må samsvare med tjenestebehov til for eksempel overføringskapasitet, roaming og posisjonering. I denne oppgaven brukes testresultatet og målingene som er gjort i laboratorium og i piloten til å foreslå generelle parametre som kan brukes for å beskrive nettverksutstyr. Dette kan benyttes til å sammenligne ulike produkter ut i fra hva som kreves i city-wide trådløse nettverk. Målet er at disse parametrene skal kunne brukes under testing for å gi nyttig informasjon om egenskapene til nettverksutstyr fra forskjellige produsent. Teorien bak den trådløse nettverksteknologien er grunnleggende for å konfigurere riktige tester, og er grunnlaget for å kunne bruke testverktøyet. Resultatene av testene benyttes for å finne grunnleggene beskrivelsesparametre og for å finne hvilke krav og funksjonaliteter som er ønskelig i trådløse city-wide datanettverk.</p>

<p>Mediauavhengig handover skal gjera det mogleg for brukaren å nytte det beste tilkoplingspunktet uavhengig av aksessteknologi. Det kan vere å flytte ein telefonsamtale frå GSM til sitt eige heimenettverk og heilt generelt mellom heterogene nettverk. Det kan vere mange grunnar til at ein brukar ynskjer handover mellom forskjellige nettverk. Det kan vere endring i brukarbehov, ynskje om lågast mogleg kostnad, fysisk forflytting eller at terminalen har lite straum og vil nytte det minst energikrevjande grensesnittet. Eksisterande løysingar lir under at det ikkje er noko uniform tilgang til nettverksintelligens og nettverksinformasjon på tvers av aksessteknologiar. Arbeidsgruppa IEEE 802.21 arbeider med eit forslag til ein standard som skal løyse dette. Standarden inneheld eit rammeverk som gjer at brukaren får eit grensesnitt å forholde seg til med tanke på å sende konfigurerande og utførande kommandoar til linklaga. Brukaren kan abonnere på hendingar som varsling av låg signalstyrke og varskuing om nye nettverk. Det er ogso ei omfattande informasjonsteneste i IEEE 802.21. Informasjonstenesta gir brukaren informasjon om tilkoplingspunkt som er registert som naboar til det den no er kopla til. Standarden har som mål å assistere L3MP ved handover. For å studere korleis IEEE 802.21 kan assistere L3MP ved horisontal handover har eg gjort ein studie av handovertida. Eg har lagt fram to forslag til forbetringar til L3MP. Desse forbetringane nyttar informasjon som vert tilgjengeleg gjennom IEEE 802.21 og omhandlar førhandskonfigurering av IP-adresse og registrere ny IP-adresse før terminalen skiftar tilkoplingspunkt. Resultata av å nytte informasjonen som er tilgjengeleg gjennom IEEE 802.21 er signifikant forbetring av handovertida til MIPv6 og SIP. FMIPv6 som allereie har denne informasjonen og derfor desse eigenskapane i tillegg til at den set opp tunnel mellom den gamle og den nye ruteren, vert påverka. GAN er ein standard tatt opp i 3GPP. GAN gjer at terminalar kan ta handover mellom GERAN/UTRAN og dei IP-baserte nettverka terminalen er kopla til. GAN tilbyr både linjesvitsja og pakkebaserte tenester. Gjennom det har GAN ein lett tilgjengeleg brukarmasse i alle dei som er mobilabonnentar. GAN tilbyr ikkje nabokart på tvers av teknologiar, so for å kunne nyttiggjere seg dei potensielle tilkoplingspunkta lyt grensesnitta søke heile tida. Kostnaden kjem i form av unødig høgt energiforbruk og nettverkskostnad. IEEE 802.21 inneheld denne informasjonen i tillegg er det informasjon om kva forskjellige PoA kostar å nytte og kva bandbreidd ein kan vente å få. På den måten kan terminalen ha relevante grensesnitt aktive og på eit godt datagrunnlag ta handover til det rimelegaste nettverket eller på andre grunnlag som for eksempel bandbreidde. Dei eigenskapane eg leita etter i IEEE 802.21 var tilgjengelege og løyser IEEE 802.21 si oppgåve på ein god måte. Det er ingen andre teknologiar som på samme måte er retta mot mobile einingar og ikkje er retta mot bestemte teknologiar på høgare eller lågare lag.</p>

<p>Within certain critical situations, as emergency and preparedness, access to communication resources may be needed by a selection of authorized people. The paper is based on that communication resources are often pushed beyond their capability in critical situations. To solve scenarios like this, people of higher positions in society may need to communicate with others. Such people could be mayors, head of water commission or other important people, which would be authorized by their position of society. Another example is when no other communication networks are present, like the September 9/11. NYCWireless proved then to be a useful alternative providing communication for the rescue teams. This master thesis studies and discusses different solutions for assuring access to Wireless Networks based on IEEE 802.11. The paper states three objectives: I. If or how it is possible to assure such access in WLAN. II. If IEEE 802.11 is suitable for such an application III. How this could be implemented in a Wireless Network like “Trådløse Trondheim” or other Community Networks. Furthermore, the paper introduces the basics of IEEE 802.11, MAC layer, different frame types and security in the objective of assuring access. As for assuring only authenticated people, different methods of solving authentication for such use is discussed in addition to those existing methods. This is needed because IEEE 802.11 does not provide any authentication on the first phases of association to an access point. The IEEE 802.11 also lacks an amount of security mechanisms for assuring availability of the network on both PHY and MAC layer. This leads to a vulnerability to Denial of Service attacks. Since a service of assured access is of no value when not available, this also must be addressed.</p>

<p>Overgangen fra papirbaserte til elektroniske systemer i helsevesenet er en sentral helsepolitisk målsetning. Denne oppgaven analyserer overgangen fra papirbasert til elektronisk kommunikasjon av reseptinformasjon, kalt eResept, med fokus på innføring av systemet hos allmennlegen. I og med systemet innføres uten at det papirbaserte reseptsystemet slik vi kjenner det i dag fjernes, vil legene som skriver ut resepter være drivende kraft i en slik endringsprosess. Allmennlegene står for ca 80 prosent av forskrivningen og vil således i stor grad styre utbredelsen av elektroniske resepter. Endring er imidlertid ressurskrevende, allmennlegene er en sterk gruppe som kan være vanskelig å styre og det nye reseptsystemet reiser vanskelige spørsmål rundt personvern. I forbindelse med studien ble 6 allmennleger dybdeintervjuet og 27 allmennleger deltok i en spørreundersøkelse. Oppgaven inkluderer en diskusjon av prinsipper og kvalitetsmål i reseptsystemet, en grundig funksjonell gjennomgang av eRespt og diskusjon av i hvilken grad allmennlegene vil ta i bruk eResept. I eResept vil det opprettes en sentralisert nasjonal Reseptbank hvor rekvirenter av legemidler sender resepter. Apoteker og bandasjister kan hente ut reseptene fra denne Reseptbanken og lever ut legemidler til kundene på bakgrunn av reseptinformasjon. Løsningen bygger på meldingsbasert kommunikasjon over Norsk helsenett og stiller krav til oppgradering av en rekke systemer. Innføring av eResept hos allmennlegen er betraktet ut fra dimensjonene i et rammeverk kalt USE IT. I modellen fokuseres det på at motstand mot nyvinning, relevans av nyvinningen, krav til produktet og ressurser til innføringen må balanseres for at innføringen skal være vellykket. Gjennom intervjuer og en spørreundersøkelse blant allmennlegene i Trondheim kommer det frem at innføringsprosessen støttes av høy digital kompetanse og teknologisk endringsvilje blant legene. eResept møter imidlertid motstand i forhold til at innføringsprosessen kan være tidkrevende og medføre merarbeid for legene. 80 prosent av allmennlegene oppgir økonomiske kostnader som en av de viktigste faktorene for å ta i bruk eResept, samtidig tror bare i overkant av 10 prosent av allmennlegene at eResept vil bidra til reduserte kostnader for legene selv. Allmennlegene er generelt veldig positivt innstilt til dagens reseptsystem og har problemer med å se den direkte relevansen av eResept. På sikt oppfyller allikevel systemegenskapene til eResept i så stor grad kravene til utvikling av informasjonsbehandling i helsesektoren, at allmennlegen vil ta systemet i når referanser på at systemet virker er tilstedet. Innføringsprosessen kan lettes ved å møte allmennlegenes motstand mot kontroll av forskrivning, gjennom informasjon om Reseptbanken og Rikstrygdeverkets hjemmel. Tidsriktigheten i integrasjonen av eResept er også sentral for å møte allmennlegenes bekymring rundt tap av konsultasjonstid. Allmennlegene tror også at eResept først og fremt bidrar til offentlige kostnadsbesparelser, så informasjon om fordeling av kostnader og gevinster som en følge av innføringen er viktig for allmennlegene.</p>

<p>Utgangspunktet for denne oppgaven var å bygge videre på en casestudie for lokasjonstjenester og nødanrop [Hausken, 2005). Casestudien illustrerer et assistansesenter for reisende i utlandet med mobiltelefon, Scandinavian Information Central (SIC). I denne oppgaven benevnes SIC som Traveler Assistance Center (TAC). TAC består av en informasjonstjeneste og en SOS-tjeneste, og benytter geografisk lokalisering av bruker samt brukerprofil for å tilpasse tjenestene brukers behov. Målsettingen for denne oppgaven var å avdekke hvorvidt det eksisterer et behov eller et potensielt marked for et assistansesenter som TAC. Det ble utført flere mindre empiriske undersøkelser for å kartlegge hvilke egenskaper og attributter både konsumentene og potensielle tjenestetilbydere ønsker at systemet skal omfavne. For å illustrere TAC-tjenestene for respondentene i de empiriske undersøkelsene ble det utarbeidet en presentasjon av senteret og dets tjenester. En viktig forutsetning for TAC er å nå frem til et så stort potensielt marked som mulig – uavhengig av teknologien som anvendes av brukeren. TAC må kunne tilby et differensiert tjenestespekter tilpasset teknologien som benyttes av brukeren Trenden i dag er brukerorienterte tjenester og det er spesielt viktig ved introduksjonen av en ny tjeneste å følge denne trenden. Teknologi kan brukes som middel for å lage brukerorienterte tjenester ved å benytte brukerprofil og lokalisering. Dette ble av respondentene ansett som attraktive tjenesteattributter. De utførte emiriske undersøkelsene omfattet relativt få respondenter og på den bakgrunn oppfordrer forfatteren at det foretas flere empiriske studier i den videre utviklingen av tjenestene TAC representerer. Det vil være viktig ved videre studier å segmentere markedet etter alder. Forfatteren mener den voksende gruppen med pensjonister utgjør en stor og viktig potensiell brukergruppe for TAC. Derfor oppfordres det spesielt til videre studier rettet mot dette markedssegmentet. Hovedtilbyder av et slikt senter må sannsynligvis samarbeide med flere andre tilbydere for å oppnå en mest mulig optimal tjeneste. Det antas at flere virksomheter må samarbeide for å realisere TAC-tjenestene. Forfatteren foreslår å inngå allianser med forsikringsselskap og andre assistansetilbydere for å differensiere de eksisterende produktene med TAC-tjenesten. Ved introduksjonen av nye innovative produkter og tjenester må det normalt skapes et behov blant forbrukerne noe som også gjelder for TAC-tjenesten. Studiet viser at det eksisterer et potensielt marked for assistansetjenester som de TAC illustrerer på trass av at resultatene fra undersøkelsene i noen tilfeller indikerte det motsatte. Det er svært viktig at det satses på riktig, fremtidig teknologi og timing. I tillegg vil TAC være svært avhengig av velfungerende, forretningsmessige allianser.</p>

<p>Målet med denne masteroppgaven var å komme med forslag til en organisatorisk og teknologisk løsning som kan bidra til å bedre ressursutnyttelse for offentlige helsetjenester som krever fysisk oppmøte og forhåndsbestilling av timer. Ved hjelp av kvalitative intervjuer med informanter ved casene Risvollan Legesenter (RLS) og St. Olavs Hospital HF klinikk for Bildediagnose (SO) ble det identifisert hvilke faktorer som påvirket ventetiden ved de ulike casene. RLS tok i mai 2006 i bruk en timetildelingsmodell som ingen andre primærhelsetilbydere i Norge benytter seg av; time samme dag-modellen. Denne innebærer at alle pasienter som har fastlege ved RLS får tilbud om time på dagen uansett hva det gjelder. SO derimot er en spesialisthelsetilbyder som har lange ventetider forbundet med undersøkelsene de tilbyr. RLS har også tatt i bruk et SMS-basert kommunikasjonssystem, Helserespons, som pasientene kan benytte for å bestille legetimer, resepter på faste medisiner, sykmeldinger og lignende fra sin fastlege. Ved SO derimot skjer all kommunikasjon mellom SO og pasient fortrinnsvis via brev, og i enkelttilfeller via telefon. I oppgaven blir det med utgangspunkt i funnene fra de kvalitative intervjuene og teori om time samme dag-modellen drøftet hvorvidt en innføring av modellen er mulig å gjennomføre i primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten representert ved fastlegene og de somatiske sykehusene. Det konkluderes med at en innføring av time samme dag-modellen vil kunne bidra til å reformere fastlegeordningen og over sikt bidra til å fjerne all ventetid forbundet med legetimer hos fastlegene. Ved de somatiske sykehusene er derimot konklusjonen mer tvetydig. Modellen er nok anvendbar ved enkelte undersøkelser/behandlinger, men den vil for eksempel ikke kunne benyttes ved undersøkelser hvor det kreves forberedelser. For å bedre ressursutnyttelsen i den offentlige helsesektoren argumenteres det i oppgaven for å innføre elektroniske kommunikasjonsløsninger mellom helsetilbyderen og pasientene. Det blir også drøftet hvorvidt SMS-baserte timebestillingsløsninger kan bidra til å frigjøre telefonkapasitet ved helsetilbyderne. Samtidig som at det drøftes hvorvidt SMS-meldinger kan brukes for å gi pasienter påminnelser på time, beskjed ved forsinkelser og hente inn pasienter ved ledig kapasitet. Konklusjonen er at alle er løsninger som kan bidra til å bedre ressursutnyttelsen i helsesektoren, og i samfunnet som helhet. Det stilles vel å merke spørsmålstegn til om det er mulig å forutsi hvor forsinket man er med stor nok nøyaktighet til at en slik løsning kan benyttes.</p>