Å arbeide som miljøarbeider i psykisk helsevern er krevende, og kan føre til utmattelse, utbrenthet og sykemeldinger. Dette forskningsarbeidet har som tema hvordan veiledning kan være helsefremmende for de som deltar. Med utgangspunkt i Aaron Antonovskys teori om salutogenese og sense of coherence, på norsk opplevelse av sammenheng, har jeg undersøkt hvordan veiledning kan bidra til en slik opplevelse av sammenheng. Gjennom en kvalitativ studie med dybdeintervju av tre miljøarbeidere som arbeider i psykisk helsevern, har jeg sett på hvordan elementer i veiledning bidrar til opplevelse av begripelighet, håndterbarhet og mening. Jeg har hatt et spesielt fokus på narrativer og nyskriving av historien, som en måte å skape sammenheng i tilværelsen. For analysering av datamaterialet har jeg brukt både en Voice Centred Relational- metode og Interpretativ Phenomenological Analysis (IPA). Studien viser at det er betydningsfullt for opplevelse av sammenheng å få hjelp til å sette ord på erfaringer og å reflektere over egen person og praksis. Det er også betydningsfullt å være i deltager i en gruppe. Forskningen min viste at i tillegg til veiledningsgrupper var det et viktig supplement at miljøarbeiderne også får kollegaveiledning og kollegial bistand i avdelingen der de jobber. Forskning som kunne vært interessant i kjølvannet av denne studien, men som det ikke har vært mulighet for å gjøre innenfor oppgavens rammer er om kjønn har betydning for hvordan veiledning oppleves, og veiledning som kompetansehevende verktøy. / Working as a social worker in mental health care is demanding, and can lead to exhaustion, burnout and sick leave. This thesis is based on a qualitative research project where the main topic is how counseling can be health enhancing for those who participate. Empirical basis are in-depth interviews with three social workers working in mental health care. The research material is viewed through the lenses of Aaron Antonovsky’s theory on salutogenesis and sense of coherence. Analysis the data I have used both Voice Centred Relational method and Interpretative Phenomenological Analysis (IPA). The aim has been to examine how counseling can contribute to a sense of coherence. More specifically I have looked at how elements in counseling contribute to experience of comprehensibility, manageability and meaningfulness. I have had a special focus on narratives and rewriting of one's history as a way to create coherence in the existence. The study shows that to articulate experiences and reflect on own person and practice is an important contribution in creating and maintaining sense of coherence. It is also significant to participate in a group. My research showed that in addition to counseling groups, colleague counseling and collegial assistance in the department where they work, is an important supplement for the social workers that participated in the study. In the wake of this study I find it would be both interesting and useful to do research into the role of gender in counseling: to take a look at how men and women experience counseling, and its use as a tool for increasing competency. This lies outside of this project and cannot be investigated at this time.

Norge begynte i 1952 sin bistandshistorie da de opprettet et teknisk bilateral bistandsprosjekt til utviklingslandet India. Da var Norge det andre landet i verden, etter USA, med et eget nasjonalt bilateralt bistandsprogram til et utviklingsland. 11 år senere tok Norge enda et nytt steg innen bistand til utviklingsland, da det norske Fredskorpset ble opprettet i 1963. På verdensbasis var Norge, som med Indiahjelpen, raskt ute til å lansere Fredskorpset. Fant Norge inspirasjon fra USA til å lansere de to forskjellige bistandsprosjektene? Da den amerikanske presidenten Harry S. Truman i 1949 lanserte det første nasjonale bilaterale bistandsprogrammet med Point 4, skulle det løfte folk i utviklingsland ut av fattigdom ved hjelp av teknisk bistand. Denne ideen falt i god jord hos ledende arbeiderpolitikere i Norge. En annen ide som Norge også fant tiltalende kom fra den senere amerikanske presidenten John F. Kennedy da han lanserte ideen om Fredskorps i 1960, som også skulle arbeide for å bedre levestandarden i utviklingsland. De to formene for hjelp til utviklingsland, det første som var teknisk bistand og det andre, Fredskorpset som la vekt på personlig kontakt, var noe som først ble lansert i USA, og som vi skal se, deretter også raskt ble fulgt opp i Norge. Ved å se på tidlig norsk bistandshistorie i et transnasjonalt perspektiv, skal vi undersøke det amerikanske forbildet for bistandsprosjektene, Indiahjelpen og Fredskorpset.

Diss. Umeå : Umeå universitet, 2008. / S. 366-402: Bibliografi.