Denne masteroppgaven undersøker forholdet mellom kikking, selvstudie og rollespill i Olaug Nilssens roman Vi har så korte armar (2002). Hovedpersonene Liv og Ølgjer blir spionert på av en tohodet vi-forteller gjennom hele romanen. Samtidig observerer både Liv og Ølgjer seg selv utenfra og reflekterer over hvordan de fremstår (eller ønsker å fremstå). Ved hjelp av nærlesning og tekstanalytisk arbeid ser jeg nærmere på denne blikkvekslingen og knytter den til hovedpersonenes identitetsutprøving. Jeg konsentrerer meg i hovedsak om romanens innhold, men i oppgavens andre kapittel behandles også bruddestetikken i romanen. Den kjennetegnes blant annet ved en blanding av ulike sjangre, et usammenhengende plot og en uklar fokalisering. Gjennom å analysere komposisjonen, typografien og sjangerblandingen kommer jeg frem til at romanen kan leses som bruddstykker av en fortelling om de to hovedpersonene, som små puslespillbrikker i en større fortelling om selvidentitet og sosial identitet. Kikking er gjennomgående motiv og tema i Vi har så korte armar. I kapittel 3 ser jeg nærmere på de voyeuristiske sidene ved romanen og på forholdet mellom sosialt blikk og selvblikk. Sistnevnte kan leses som en form for selvoppdagelse; som et forsøk på å forstå og realisere seg selv og finne mening i tilværelsen. Det sosiale blikket som følger hovedpersonene, sier noe om hvilke normer, forventninger og verdier Liv og Ølgjer må forholde seg til. Det kan også knyttes til moderne digital kikking og en medialisert selvforståelse. Nilssen evner slik å problematisere den ekshibisjonistiske kikkerkulturen vi lever i. Liv og Ølgjer prøver å finne seg til rette som studenter i byen, og de vurderer konstant identiteten sin knyttet til det å komme fra bygda. I det fjerde kapitlet knytter jeg denne identitetsutprøvingen til teorier om sosialt rollespill og performative selviscenesettelser. Vi har så korte armar kommenterer, går i dialog med og til tider kritiserer den også sosiologiteorien og –forskningen. Slik fungerer romanen som en annerledes utforsking av identitetsproblematikken enn den sosiologien tilbyr. Nilssens formspråk underliggjør og problematiserer ulike fremstillinger av identitetsbegrepet, narsissisme og medias innvirkning på hvordan vi samhandler og forstår oss selv.