Fosterhjem er kjernen i norsk barnevern. Det er et mål at fosterbarn skal få tilhørighet til fosterhjem, samtidig som de skal få beholde sin identitet i opprinnelsesfamilien. Jeg ønsket derfor å se nærmere på hvordan fosterforeldre tenkte rundt dette. Gjennom oppgaven ønsker jeg å belyse tilhørighet i fosterhjem, sett fra fosterforeldres perspektiv. Det er gjennomført 8 kvalitative intervju, ved hjelp av 13 informanter. Dette danner mitt datagrunnlag for oppgaven. Disse intervjuene har blitt analysert ved hjelp av fortolkende fenomenologisk analyse. Teorigrunnlaget i oppgaven tar utgangspunktet i Trygg-base-modellen som er utviklet av Schofield og Beek, samt PRIDE grunnopplæring, som er et rekrutterings- og opplæringsprogram for kommene fosterforeldre. Analysen viser at informantene var klare på at fosterbarnet har rett til tilhørighet i deres familie fra første stund. Familiene ønsket å være ”vanlige” familier. Fosterbarn har ofte behov for mer reflektert omsorg enn hva en kan forvente at biologiske barn har behov for. Det ble derfor viktig å se på behandlerrollen opp mot foreldrerollen og hvordan dette påvirket tilhørigheten til fosterhjemmet. Søskenrelasjonen og dens betydning for fosterbarnets tilhørighet ble berørt i større grad enn hva jeg gjennom problemstillingen forventet. Hvordan dette får innvirkninger på tilhørigheten i hjemmet og relasjonene innad i familien ble derfor tillagt stor vekt. Nøkkelord er; tilhørighet, familietilhørighet, fosterhjem, Trygg-base-modellen, PRIDE, søskenrelasjon i fosterhjem.