Denne masteroppgaven tar for seg to ulike sterke fortidspartisipper i nordnorsk (hovedsakelig Troms-mål), der man i intransitive verb har ei veksling mellom vanlig supinumsending -e og det som antakelig opphavlig har vært hankjønnsforma -en, uavhengig av kjønn. Disse to fortidspartisippa opptrer også med ulike hjelpeverb, henholdsvis ha og være. Vekslinga blir analysert semantisk som ei aspektuell markering av hendelsesstruktur, der være + -en koder det som blir kalt resultativt aspekt, mens ha + -e koder perfektivt aspekt. Resultativt aspekt forutsetter at hendelsesstrukturen består av to distinkte hendelser, en aktivitet og en tilstand som blir forårsaka av denne aktiviteten. Det blir også forsøksvis vist hvordan hendelsesstrukturen og aspektet oppstår i derivasjonen av ei setning, og gjennom dette framgår det dessuten hva betydningsbidraget til de to ulike morfema og til hjelpeverba er.