Denne masteroppgaven er en kvalitativ undersøkelse om coaching og faglig veiledning i sosialt arbeid. Jeg har intervjuet syv personer som har forbindelse til sosialt arbeid som arbeidsfelt. Formålet med undersøkelsen har vært å utforske hvilke forskjeller og likheter informantene har opplevd mellom coaching og faglig veiledning, samt hvilke tanker de har om bruk av coaching i sosialt arbeid. Resultatene viser at informantene er delt i synet på om coaching utgjør et eget fagfelt som har flere likheter med veiledning, eller om coaching er en del av samlebegrepet veiledning. Faglig veiledning har hovedfokuset på den faglige utviklingen og inneholder mye refleksjon, mens coaching har fokus på hele livssituasjonen og er mer handlingsorientert. Kompetansen til coachen/veilederen oppfattes som en av hovedforskjellene. En coach har ikke nødvendigvis fagkunnskap om feltet til den som blir coachet, slik som en veileder har. En del informanter opplevde at coachingprosessen derfor ikke inneholdt den samme refleksjonen rundt faglige og etiske problemstillinger. Flere merket likevel positive endringer i sin arbeidssituasjon eller på andre områder som følge av coachingen og betraktet det som en fordel at coachen bidro med et perspektiv utenfra. Coachen oppfattes som en pådriver og motivator, mens en faglig veileder er en sentral støtte i arbeidshverdagen som bidrar til å forebygge utbrenthet og sekundær traumatisering. Et fellestrekk mellom faglig veiledning og coaching er at den veiledede går gjennom en prosess. Målet er faglig eller personlig utvikling. Informantene mener at en del av virkemidlene i metodene er like, for eksempel evnen til å stille spørsmål og skape en god dialog. Samtidig brukes virkemidlene ofte på nye måter eller med et annet formål i coaching. Relasjonen oppleves som viktig innenfor begge metodene. Hvis relasjonen er god, tilegges ikke selve metoden så stor betydning. Coaching betraktes hovedsakelig som et supplement til faglig veiledning og noe man kan ta i bruk ut fra ulike behov. De fleste informantene tror at coaching kan være positivt for klienter i sosialt arbeid. For å sikre den faglige kvaliteten ved bruk av coaching i sosialt arbeid, kan en kombinasjon av en grunnkompetanse i sosialt arbeid og et kurs i coaching være en løsning. / The focus in this master thesis is coaching and supervision in social work. The empirical foundation is based on qualitative interviews with seven female social workers. I wanted to explore their experiences of the differences and similarities between coaching and supervision, and their reflections on use of coaching in social work. The results show that one group of the participants believes that coaching constitute a separate field with many similarities to supervision, while the other group see coaching just as one of many word in the concept of supervision. The main focus in supervision is professional development and reflection. Coaching is focused on development in a holistic perspective and is more action-oriented. The required expertise differs in coaching and supervision. The coach does not necessarily have competence in the field he is working in, while a supervisor does. The participants think that this is one of the differences between coaching and supervision with most impact on the experience of the method. Coaching does not include the same reflections regarding ethical and professional dilemmas as supervision. Many of the participants still experienced positive changes in their situation at work or in other life areas and saw the advantage of a perspective from another field. The coach has the role of a motivator and promoter, while the function of the supervisor is to be a support in the daily work and help the social workers prevent burnout and secondary traumatization. Both coaching and supervision means that the supervisee goes through a process. The goal is either personal or professional development. The participants believe that many of the tools are similar in coaching and supervision, for example asking questions and facilitate dialogue. However, the tools are often used in different ways or with different purposes. The relationship between the coach or supervisor and the supervisee is very important in both coaching and supervision. The method becomes less important if the relationship is good. The participants find coaching mainly as a supplement to supervision and believe that the methods can meet different needs. Most of the participants think that coaching can be a positive contribution for the clients. To ensure the professional quality and the ethical assessments using coaching in social work, a combination of a bachelor degree in social work and a course in coaching can be the solution.

Bakgrunn og hensikt: For mennesker som blir akutt/kritisk syk blir livet oftest endret på kort tid fra å værevelfungerende i hverdagen til innleggelse i intensivavdeling hvor selveste livet kan stå på spill. Tradisjonelt settblir intensivpasienter tatt vare på gjennom medisinsk kunnskap og et naturvitenskapelig kunnskapsparadigme. Åvære akutt/kritisk syk innebærer å få spesielle opplevelser og erfaringer som går ut over hverdagserfaringene, oghvordan disse erfaringene trer fram i situasjonen. Denne kunnskapen pasientene bærer i seg er ikke bareindividuell og privat kunnskap, den representerer også en form for viten som trenger å forskes fram og løftes inni det offentlige rom både folkehelsevitenskapelig og sykepleievitenskaplig, nettopp fordi den omhandler viktigeforutsetninger for at pasientene skal bli sett og møtt også eksistensielt. Denne kunnskapen representerer en annenontologi og epistemologi enn den naturvitenskapelige kunnskapen og representerer derfor et annetkunnskapsperspektiv, også når det gjelder kunnskapsformidlingen i en klinisk veiledningssammenheng. Avhandlingens overordnede mål er å øke forståelsen av det å være alvorlig syk og hvordan kunnskap ut fraerfaringer har betydning i kunnskapsformidling i en intensivkontekst. Data og metoder: Avhandlingen har en kvalitativ tilnærming. I delstudie I ble det gjort en review avartikler for å se på stress relatert til kropp, rom og relasjon. I delstudie II ble det gjennomført intervju medtidligere intensivpasienter om opplevelsen av kropp, kraft og bevegelse under kritisk sykdom. I delstudie III bletidligere intensivpasienter intervjuet angående deres opplevelse av kroppsnærværet til pårørende under kritisksykdom. I delstudie IV ble det gjort observasjoner med påfølgende intervjuer av intensivsykepleiere om deresformidling av erfart og fortolket kunnskap i en klinisk veiledningssituasjon. I alle fire delstudiene benyttes detfenomenologisk-hermeneutiske analyser. Funn: I delstudie I kommer det fram at pasientene opplever stress knyttet til kropp, rom og relasjon.Kroppen påvirkes gjennom søvnavbrudd, smerter, angst og pasientene mister kontrollen over kropp og situasjon.Stress knyttet til rom framkommer gjennom at rommet blir et speil av situasjonen ved at den både representererlivet, men også redselen for døden. Gjennom det horisontale leie opplever pasientene at situasjonen utgjør enform for makt og de selv settes i avmakt. Relasjonelt stress framkommer oftest knyttet til sammenhenger hvordet utføres observasjoner, stell og behandling. Travelhet og organisering i avdelingen påvirker det relasjonellesamværet i form av stress. I delstudie II opplever intensivpasientene at kropp kraft og bevegelse trer fram bådegjennom ”tapet” av kroppen, hvordan de handterer situasjonen og hvordan de gjenerobrer kropp, kraft ogbevegelse. De opplever kraftløshet og bevegelsesbergrensninger. Dette innvirker på avhengigheten til andre ogskaper konflikter til pårørende. Pasientene handterer det kroppslige tapet gjennom mobilisering av familiengjennom å involvere dem. Samtidig blir de selvbeskyttende og utestenger familiesammenhengene. Kampen forlivet håndterer de gjennom galgenhumoren og skriket om hjelp som siste nødrop. Gjenerobringen av kroppen erknyttet til små framskritt, gjennom personalets motivasjon og gjennom drømmen om å utrette noe i livet. Idelstudie III opplever pasientene konflikt mellom nærheten og distanse til pårørende. De kjenner seg utestengt,samtidig som de bekreftes med gaver. Pasientene opplever det konfliktfylt når de sammenligner pårørendesreaksjoner og egen situasjon. De er redd at fellesskapet med pårørende skal opphøre, samtidig må de begrensesamværet. Å ikke kunne kommunisere med pårørende i kroppsnærværet oppleves motsetningsfullt. I delstudieIV formidler sykepleierne kunnskap til intensivstudentene gjennom meningsskapende kunnskapsbevegelser. Deformidler inntrykk fra situasjonen for å skape oversikt, de formidler kunnskap om fenomenene som framtrer ogde formidler hvordan de kan hjelpe kroppens egne prosesser. De vurderer og formidler også pasienteneskroppslige uttrykk og hvordan disse kan forstås og imøtekommes. Sykepleierne er også opptatt å formidlekunnskap for at studentene skal utvikle og få egne erfaringer i kroppen. Konklusjon: Gjennom fire delstudier løfter avhandlingen fram kunnskap som står i klar kontrast til dennaturvitenskapelige kunnskapen. Pasientene utsettes for store opplevelsesmessige belastninger i situasjonen somakutt/kritisk syke som setter de i en avmaktssituasjon ved at sykepleierne ikke fanger opp og handterer kroppensegen kunnskap i situasjonen. Pasientene befinner seg ofte i en eksistensiell situasjon som er preget avmarginalitet og eksistensiell væren. Pasientene viser at de har forutsetninger for å mestre situasjonen, menhjelpes lite til slik mestring. Intensivsykepleierne formidler ulikt faglig innhold til studentene for å skapeerfaringer og forståelse i situasjonen. Erfaringskunnskapen fra intensivkonteksten må derfor sees som et viktigkunnskapssupplement til folkehelsearbeidet. / Background and purpose: Acute/critically ill patients have had their life-conditions severely altered from awell-functioning everyday situation to a situation in which they struggle to survive. Traditionally the knowledgeparadigmfrom natural sciences together with medical expertise constitutes the framework for treatment. To beacute/critically ill involves experiences and events and phenomena typical to the situation. The patients’embodied knowledge is not limited to the personal and private sphere, it refers to highly relevant preconditionsfor visibility and reception, also on an existential level; it represents knowledge which needs to be researchedand discussed openly within the public health and nursing sciences. This knowledge represents a differentontology and epistemology from the natural sciences and thus a different perspective, also with regards toclinical tutoring. The dissertation’s primary target is to increase the knowledge about how critical illness isexperienced and how experience based knowledge is significant to teaching in an intensive care context. Data and methods: The dissertation is based on qualitative methods. Sub-study I includes reviews ofarticles on stress in a perspective of body, space and relationship. Sub-study II contains interviews with formerICU patients relating to their experience of body, strength and movement during critical illness. Sub-study III isbased on former ICU patients’ experience of the physical presence of their significant others during criticalillness. Sub-study IV contains observations and interviews of ICU nurses on how they teach experience basedand interpretation based knowledge in clinical tutoring. Phenomenological-hermeneutic analysis method isapplied to all four sub-studies. Findings: Sub-study I describes how patients experience stress in a perspective of body, space andrelation. The body is influenced by sleep deprivation, pain and anxiety. Patients experience loss of control withtheir bodies as well as with the situation. The room mirrors the situation patients are in, creating stress by itsrepresentation of life as well as fear of dying. The patient’s horizontal position reflects disproportionate powerinducing a sense of disempowerment. Relational stress situations usually appear in contexts involvingobservation, care or treatment. The organizational structure and activity on the ward affects stress levels. In substudyII the ICU patients experience how power and movement is affected by a sense of loss of body, how theymanage to respond to the situation and how they eventually reclaim the body, power and movement. Theyexperience disempowerment and limitations to movement. This causes dependency and creates conflicts withtheir significant others, especially with regards to proximity and distance. The patients address their loss of bodyby drawing on resources from their significant others, yet refrain from allowing themselves involvement infamily matters. The struggle for survival is characterised by gallows humour and the cry for help as their finalcry. Reclaiming the body happens stepwise with the aid of staff combined with a need to achieve. Sub-study IIIdescribes problems related to proximity to, and distance from, the significant others. A sense of exclusion iscontradicted by being showered with gifts. It is unsettling for patients to have their situation compared to theirsignificant others’. They fear the loss of community with loved ones, yet they need to limit visits fromsignificant others. The lack of ability to communicate when others are physically present is unsettling. Sub-studyIV describes how ICU nurses tutor students in practise by demonstrating knowledge in meaningful actions. Theyconvey their impressions of situations to provide an overview, convey knowledge of observable phenomena, andteach skills to assist the body’s own processes. They also assess and evaluate physical expressions in the patientand how these can be read and addressed. Nurses are also concerned with conveying embodied knowledge totheir students. Conclusion: In four sub-studies this dissertation highlights a form of knowledge which clearly contraststhat of the natural sciences. During acute critical illness patients experience severe stress and disempowermentcaused by a lack of response and action from nurses who are unable to interpret the body’s own knowledge inthe situation. Patients are often facing life and death questions characterised by marginality and existentiality.Patients demonstrate ability to cope with the situation, but are rarely assisted with coping. Intensive care nursesdisseminate a variety of professional skills and knowledge to their students in order to provide comprehensionand understanding of situations. Experience based knowledge from an intensive care context thus becomes asignificant supplementary factor in the public health perspective