No description available.

Formålet vil være å beskrive og analysere med utgangspunkt i intervjuer av seks fagmedarbeidere fra fire nordiske land om hvilken kunnskap man har om hvordan en persons rusmiddelmisbruk kan påvirke de pårørende. Funnene diksuteres mot funn i teori og empiri fra funn i dokumenter, artikler og annen forskning. Metode: Studien er gjort med 6 kvalitative intervjuer i fire nordiske land og  underlagt en hypotesegenerende analyse ved bruk av Grounded Theory. Funnene er satt inn i en diskusjon men funn fra søk i annen teori og forskning. Resultater: Hovedfunnene viser at de fire nordiske land finnes en tydelig kunnskap om hvordan en persons rusmiddelbruk kan påvirke andre i en negativ retning. Funn her viser at for hver misbruker kan i gjennomsnittet tre personer få reaksjoner og symptomer direkte knyttet til misbrukerens atferd og problemer. Om lag 80 millioner mennesker globalt har et alvorlig rusmiddelproblem og forsiktige analyser antyder at over 200 millioner pårørende globalt berøres av en annens persons rusmiddelproblemer. Det er dokumentert at det særlig er tre grupper av problemstillinger som gjøres gjeldende på pårørende. Det er særlig skader og belastninger som i indirekte og direkte gir somatoforme symptomer hos voksne og særlig belastninger som følge av skader og vold mot ektefeller/samboere og barn. Familier som lever med rusmiddelmisbruk opplever et høyt stressnivå og har tydelige spor av å leve med et høyt stressnivå. Konklusjoner: De fire nordiske land har kunnskap om hvordan pårørende blir utsatt for store psykiske og fysiske påkjenninger. I de fire nordiske land er det beregninger som viser at om lag 150 til 200 000 barn lever i familier med rusmiddelproblem i hvert av landende. Av undersøkelser her viser funn at tre av de nordiske land alle har nasjonale prosjekter på gang i 2007 med særlig fokus på barn som lever med en misbrukende foreldrer. Det er ikke funnet tydelig kunnskap om hvilke strukturelle grep som må til for å bygge opp tjenester og funksjoner som kan hjelpe eller støtte de pårørende som påvirkes av en annens rusmiddelproblem. Av funnene her kommer det fram at det mangler et tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag for hvilke tiltak og hvilken behandling som kan ha best effekt for pårørende. / Aim: Using interviews with six professional in four Nordic countries to discuss, analyze and describe what knowledge there is about how one person’s alcohol- or drug abuse can affect others. Method: The study, using six qualitative interviews submitted with a hypothesis generating analysis, using Grounded Theory. The findings from the interviews were discussed with findings from other theory and empirical data from search in documents, articles and sciences. Results: The main finding show that in the four Nordic countries, there is an evident knowledge about how one person’s alcohol or drug abuse can affect others in a negative way. Findings show that for every person with a misuse problem, up to three others can get reactions and symptoms directly linked to the abuser’s behaviour and problems. Estimates show that more than 80 millions people globally have a serious misuse problem and cautious estimates show that more than 200 millions relatives are affected by this. There are particularly three groups of problems for affected relatives. They are harms and strains which indirectly and directly give somatoform symptoms with adults and particularly strains due to injuries and violence against spouses, partners and children. Families living with their misuse experience a high level of strains and show evident traces of living with a high level of stress. Conclusions: The four Nordic countries have knowledge about how relatives are exposed to great mental and physical strains. Estimates show that 150 to 200 000 children in each of the four Nordic countries, live in families with a misuse problem. From the search here, finding show that three out of four Nordic countries have launched a national project in 2007 with a particular focus on children living with misusing parents. There have been no evident findings of knowledge that shows what structural grip is needed in order to build services and functions that might help or support the relatives who are affected by one person’s misuse problem. From the findings here, it is also shown the lack of adequate knowledge of what efforts and treatment service that best can have effect. / <p>ISBN 978-91-85721-39-9</p>

Bakgrunn: Demens er en av hovedårsakene til sykdom i eldre år. Pårørende til personer med demenser i risikofor å få omsorgsbelastninger, og en stor andel er i yrkesaktiv alder.Undersøkelser viser at pårørende kan komme i konsekvenser for arbeidsliv. Hensikt: Studiens hensikt var å undersøke og beskrive om, og i så fall hvordan pårørendes omsorg for personer med demens kan påvirkederes fungering i arbeidslivet. Videre,å sepå sammenhengen mellom pårørendes opplevelse av påvirkning og ulike karakteristika ved omsorgssituasjonen, samt beskrive hvordan de mestrer omsorgsutfordringene i arbeidstiden. Metode: Studien baseres på datafra spørreskjemaer fra 594 yrkesaktive pårørende som svarte på spørsmålet om omsorgsoppgavene påvirket deres fungering på arbeid. Dataene ble samlet inn i forbindelse med to tidligere norske tverrsnittsstudieri henholdsvis 2002-2004 og 2008-2009,og inkluderer både kvantitative og kvalitative data. Resultat: 37.5 % av de pårørendemed gjennomsnittsalder på 51 år og signifikant flere kvinner,svarte at omsorgen påvirket deres fungering i arbeidslivet. Den største gruppen (69.2 %) var døtre til en forelder med demens. Bosted til personen med demens ga ingen signifikant forskjell med hensyn til om pårørende opplevde påvirkning, mens derimot å bo sammen med personen med demens gjorde det. Situasjonen resulterte blant annet i telefoner fra personen med demens, praktiske omsorgs-oppgaverogoppfølging i forhold til tjenestetilbudet i arbeidstiden, samt ulike former for fravær fra arbeid. Pårørende opplevde stress og å komme i tidsklemme. Tilfredshet med tjenestetilbudog hjelp og støtte fra familie og venner syntes å ha en positiv effekt. Konklusjon: Studien viser at å være omsorgsgiver for en person med demens og samtidig yrkesaktiv kan ha en negativ påvirkning på fungering i arbeidslivet. Pårørende oppleveret dilemma mellomå mestre omsorgsoppgavene og samtidig opprettholde et optimalt yrkesaktivt liv / Background: Dementia is a major cause of illness in old age. Family carers for persons with dementia are at risk of experiencing burden of care. Many carers continue to work while providing care. Studies show that "time squeeze" induced by caring for an elderly family member might have negative consequences for the carers’employment. Aim: This study aimed to examine and describe whether caring for persons with dementia affects family carers’ ability to function at work. Furthermore,the aim of the study was to examine the relationship between various characteristics of the carer’s situation and functioning at work. It also describes how they cope with obligations both as carers and employees. Methods: The study is based on data from questionnaires completed by 594 of 614 employed family carers who responded to a question about how caring for a person with dementia affected ability to function at work. Data were collected in connection with two former Norwegian cross-sectional studies, conducted in 2002-2004 and 2008-2009.The present study includes both quantitative and qualitative data. Results: Among all respondents 37.5% reported that caring for a family member with dementia affects their ability to function at work. Mean age was 51 years and significantly more women and daughters formed the largest group (69.2%). The residence to the person with dementia (own home or nursing home)revealed no significant difference regarding the carers impact at work, whereas living together with the family member with dementia did. Impact factors included phone calls from the person with dementia, practical caring tasks, followingup on healthcare services, and different types of absence from work.The family carers experienced stress and lack of time. Satisfaction with health care services, as well as help and support from family and friends seemed to have a positive effect. Conclusion: This study shows that balancing caring for a person with dementiain combination with being profewssionally active may negatively affect the ability to function at work. The dilemma family carers experience between work and care giving obligations maybe difficult to manage while maintaining an optimal active working life. / <p>ISBN 978-91-86739-88-1</p>

Bakgrunn: ”Demens i familien” er en intervensjonsstudie hvor psykoedukativ metode ble benyttet for å redusere stress hos pårørende, og for å redusere psykiatriske tilleggssymptomer hos personer med demens. Studien pågikk i Norge fra 2001-2004. Denne MPH- oppgaven er en delstudie av”Demens i familien”. Mål: Undersøke om pårørende opplevde at de hadde hatt nytte av den psykoedukative intervensjonen, og om effekten ble opprettholdt over tid, dette ble målt med et evalueringsskjema. Delmål var å beskrive pårørendes vurdering av eget stress, egen byrde og egen opplevelse av helse, samt sammenligne om det forelå noen forskjell mellom de som hadde fått en kortvarig intervensjon og en kontrollgruppe som hadde fått vanlig behandling. Metode: Evalueringsskjema med 8 spørsmål og en rubrikk for kommentarer var utarbeidet. Skjemaet ble fylt ut av pårørende etter intervensjonen og 7,5 måneder senere (n=45). Spørreskjemaer sommåler stress (RSS), byrde (NPI- byrde) og opplevelse av egen helse (GHQ-30), ble målt hos pårørende, ved baseline, etter intervensjonen og 7,5 måneder senere. Andre fra intervensjonsgruppen (n=47) og kontrollgruppen (n=86), skåret på de samme spørreskjemaene. Grad av demens (MMS), varighet av sykdom, pårørendes alder og kjønn forelå på alle. Resultater: Skårene fra spørreskjemaene RSS, NPI- byrde og GHQ-30 viste ingen signifikant forskjell etter intervensjonen i gruppene eller mellom gruppene. Forskjeller i varighet av sykdommen, pårørendes kjønn og alder var små. Alle opplevde nytte av intervensjonen også over tid. I den åpne rubrikken var det kommentarer fra 36 personer. Konklusjon: Spørreskjemaene viste at pårørende var stresset, belastet og at dette gikk ut overhelsen. Psykoedukative intervensjonsgrupper var nyttige, og pårørende ønsket differensierte grupper med oppfølgingsmøter og egne grupper for personer med demens / Background:”Dementia in the family” is an intervention study where psycho-educative method has been applied aiming to reduce stress for the relatives and reduce psychiatric behavioural symptoms to persons with dementia, carried out in Norway between 2001-2004. The evaluation described below is part is part of “Dementia in the family”study. Aim: Investigate the relative’s perception of the usefulness of the intervention, and if the effect remained. This was assessed with an evaluation questionnaire. An additional aim was to see how relatives assessed their own stress, burden and general health, and if there were any difference between those who received a short intervention and the control group, which received treatment as usual. Method: Aquestionnaire with 8 questions and a section for comments was developed and filled in by the relatives after the intervention and 7,5 months later (n=45). Tests measuring relatives stress (RSS), burden (NPI- burden) and experience of general health (GHQ- 30) was performed at baseline, after the intervention and 7,5 month later. Others in the intervention group (n=47) and control group (n=86) scored the same tests. Level of dementia was measured (MMSE), duration of illness, relative’s gender, relation and age was stated for all participants. Results: The scores from tests showed no significant differences in any of the groups or between the groups. There were small variations in the MMSE score, duration of illness, relative’s gender and age. The questionnaire showed that every relative found the intervention useful and the effect remained. 36 persons filled in on the comments. Conclusion:Results indicated that the relative’s were stressed, burdened and their general health was suffering. It was concluded that the psycho-educative intervention groups were useful, and that the relatives wanted differentiated groups, follow-up meetings and special groups for the persons with dementia. / <p>ISBN 91-7997-144-x</p>

Aim: The overall aim of this thesis was to illuminate experiences of relatives of persons with severe mental illness, and their need for support from formal care. Furthermore, to illuminate nursing support of relatives of persons with severe mental illness. Methods: A mixed methods design was used. In study I, data was collected with a questionnaire responded by 226 relatives and analysed with statistics. In study II, data was gathered with interviews with a strategic sample of 18 relatives, analysed with phenomenography. Study III gathered data from 216 relatives using open-ended questions in the questionnaire (I), analysed with qualitative content analysis. In study IV, data was collected by means of focus-group interviews with 4 groups of nurses, working in mental healthcare and analysed with phenomenography. Main findings: The relatives experienced that their lives were intertwined with the life of their severely mentally ill next of kin. The relatives experienced burden and a poor health, and there were associations between burden and health (I). The relatives had to balance between multiple concerns and make choices on behalf of others and themselves, constantly struggling between opposing feelings and between reflections (II). Relatives’ encounters with mental health personnel were mainly negative, although some had positive experiences. They strived for involvement in mental healthcare for the sake of their severely mentally ill next of kin, and wanted inclusion and support for their own sake, but mostly felt left alone with straining but inescapable responsibilities (III). The nurses conceived that their responsibility was first and foremost the patient and to develop an alliance with him or her. The nurses often felt they had to exclude relatives, but were sometimes able to support them (IV). Conclusions: Relatives’ lives are intertwined with the life of their severely mentally ill next of kin. Relatives’ overall demanding life situation means that the mental health services must involve relatives for the sake of the severely mentally ill person but also include them for their own sake. They need practical and emotional support. Guidelines must be designed to address relatives’ needs, and support must be adapted to the individual relative. / Hensikt: Avhandlingens overordnete hensikt var å belyse erfaringer med å være pårørende til personer med alvorlig psykisk lidelse, og deres behov for støtte fra helsevesenet. Videre å belyse støtte fra sykepleiere til pårørende til personer med alvorlig psykisk lidelse. Metode: Mixed methods design ble benyttet. I studie I ble data samlet med spørreskjema besvart av 226 pårørende, og analysert med statistikk. I studie II ble data samlet ved hjelp av intervju med et strategisk utvalg av 18 pårørende, analysert med fenomenografi. I studie III ble data samlet gjennom åpne spørsmål i et spørreskjema (I), besvart av 216 pårørende og analysert med kvalitativ innholdsanalyse. I studie IV ble data samlet ved hjelp av fokusgruppeintervju med 4 grupper sykepleiere fra psykisk helsevern, analysert med fenomenografi. Hovedfunn: Pårørende opplevde at deres liv var sammenvevd med livet til den som hadde en alvorlig psykisk lidelse. De pårørende opplevde byrde og dårlig helse, og det var sammenheng mellom byrde og helse (I). De pårørende måtte balansere en rekke hensyn, gjøre valg på vegne av andre og seg selv, og samtidig kjempe med motstridende følelser og motstridende tanker (II). Pårørendes erfaringer med møter med helsepersonell i psykisk helsevern var hovedsakelig negative, men noen hadde positive opplevelser. De strevde for å bli involvert i behandlingen for familiemedlemmet med den alvorlige psykiske lidelsen sin del, de ønsket å bli inkludert og motta støtte for egen del, men følte seg overlatt med strevsomt ansvar som de ikke kunne unnslippe (III). Sykepleierne anså at deres ansvar først og fremst var overfor pasienten, og å skape en allianse med vedkommende. Sykepleierne opplevde ofte at de måtte ekskludere pårørende, men var noen ganger i stand til å støtte dem (IV). Konklusjoner: Pårørendes liv er sammenvevd med livet til den som har en alvorlig psykisk lidelse. Pårørendes krevende livssituasjon innebærer at psykisk helsevern må involvere dem for den som har den alvorlige psykiske lidelsen, samt inkludere pårørende for deres egen del. De har behov for praktisk og emosjonell støtte. Retningslinjer må på plass for å ivareta pårørendes behov, og støtten må tilpasses den enkelte pårørende

Mange kreftpasienter ønsker å få omsorg i sitt eget hjem den siste perioden i livet. Pårørende har en nøkkelrolle i omsorgen for sin nærmeste. Samfunnet har et ansvar for å tilby helsetjenester for å gjøre dette mulig. Hensikten med studien er å få innsikt i pårørendes opplevelse av hvordan deres nærmeste fikk lindret sin lidelse av helsepersonell ved pleie og behandling i hjemmet. Gjennom deres perspektiv og erfaring søker man å få kunnskap om hvordan forholdene kan legges til rette for å gi best mulig omsorg til pasient og pårørende den siste tiden. Et kvalitativ design har blitt brukt for å beskrive og analysere pårørendes opplevelser. I denne studien har en Grounded theory tillempet metode blitt benyttet. Datainnsamlingen skjedde ved dybdeintervju som i hovedsak ble gjort i hjemmet. Alle familiene var blitt fulgt opp av offentlig helsetjeneste. De åtte pårørende ble intervjuet 2-11 måneder etter at den syke døde. De hadde hatt langvarige relasjoner som hadde vart fra 12-77 år . Analysen viser at det er mange områder som oppfattes som lidelse hos den alvorlig syke hjemmeboende kreftpasienten den siste tiden. Også for pårørende byr denne tiden på svært mange utfordringer av fysisk, psykisk, sosial og åndelig/eksistensiell art. Kjernekategorien ”En streben mot å gjenopprette hverdagslivets rytme og å mestre endring” beskriver at pasient og pårørende ønsker stabilitet og å leve så normalt som mulig. Dernest er strategien å mestre endringene som sykdommen fører til når den syke ikke kan opprettholde funksjons- og aktivitetsnivå. Pårørende har lite erfaring fra denne type omsorg og den som er syk har behov for kompetent hjelp til ”den kompliserte omsorgen”. Tilpasning og omsorg må bygge på det livet familiene har levd, slik at de kan mestre endringene ut fra egne ønsker, ressurser og muligheter. Til tross for at de pårørende synes sykdoms-perioden hjemme hadde vært krevende, angret ingen på at de hadde tatt på seg omsorgsoppgaven. Konklusjon: Omsorg til alvorlig syke og døende med kreft krever en stor innsats fra pårørende og helsepersonell for å møte utfordringene i hjemmet. Helsepersonell må møte endringene med tiltak som fremmer en mest mulig normal situasjon for den syke og familien, og hjelpe dem til å mestre endringene i livet / Many cancer patients prefer to be cared for at home the last period of their lives. The next-of kin has a key role in the care for their loved ones. The society has a responsibility to organise health care services to make this possible. The aim of the study is to explore the next of kin experiences in how their loved ones’ illness and suffering were met by professional health care workers in their home. Further through the relatives’ perspective and experiences to get knowledge about how the care for the ill person and the family should be performed to meet their needs in the terminal phase. A qualitative approach has been performed. The study was based upon principles of Grounded Theory. Data were collected by in-depth interviews, mainly performed in the deceased's home. Eight persons were interviewed. They had had close relationships lasting 12 to 77 years. The findings show that the seriously ill home living cancer patient considers many fields as sufferings in the last period of his life. Also for the next-of-kin there are many challenges of physical, social and spiritual/existential nature. The core category ”A strive towards restoration of every days rhythm and to cope with changes” describes that both the patient and the next-of-kin wants stability and to live as normal as possible. Secondly, the strategy is to manage the changes the illness leads to when the patients no longer can obtain their functional level and activities. The next-of-kin has little experience in this type of care, and the ill person has a need for professional assistance with “the complicated care”. Adjustments and care must be built upon the life the families have lived, in order to help them to cope with the changes in the perspective of their own wishes, resources and possibilities. Even though all of the next of kin felt it had been a challenging task, none of them regretted that they had decided to take care of their loved ones at home. Conclusion: Homecare for seriously ill and dying patients with cancer requires a great effort from the next-of-kin and the health personnel in order to meet the challenges in the home. The health personnel must meet the changes with strategies to promote a situation as normal as possible for the patient and the family, and help them to cope with the changes in life. / <p>ISBN 91-7997-137-7</p>

Bakgrunn og hensikt: For mennesker som blir akutt/kritisk syk blir livet oftest endret på kort tid fra å værevelfungerende i hverdagen til innleggelse i intensivavdeling hvor selveste livet kan stå på spill. Tradisjonelt settblir intensivpasienter tatt vare på gjennom medisinsk kunnskap og et naturvitenskapelig kunnskapsparadigme. Åvære akutt/kritisk syk innebærer å få spesielle opplevelser og erfaringer som går ut over hverdagserfaringene, oghvordan disse erfaringene trer fram i situasjonen. Denne kunnskapen pasientene bærer i seg er ikke bareindividuell og privat kunnskap, den representerer også en form for viten som trenger å forskes fram og løftes inni det offentlige rom både folkehelsevitenskapelig og sykepleievitenskaplig, nettopp fordi den omhandler viktigeforutsetninger for at pasientene skal bli sett og møtt også eksistensielt. Denne kunnskapen representerer en annenontologi og epistemologi enn den naturvitenskapelige kunnskapen og representerer derfor et annetkunnskapsperspektiv, også når det gjelder kunnskapsformidlingen i en klinisk veiledningssammenheng. Avhandlingens overordnede mål er å øke forståelsen av det å være alvorlig syk og hvordan kunnskap ut fraerfaringer har betydning i kunnskapsformidling i en intensivkontekst. Data og metoder: Avhandlingen har en kvalitativ tilnærming. I delstudie I ble det gjort en review avartikler for å se på stress relatert til kropp, rom og relasjon. I delstudie II ble det gjennomført intervju medtidligere intensivpasienter om opplevelsen av kropp, kraft og bevegelse under kritisk sykdom. I delstudie III bletidligere intensivpasienter intervjuet angående deres opplevelse av kroppsnærværet til pårørende under kritisksykdom. I delstudie IV ble det gjort observasjoner med påfølgende intervjuer av intensivsykepleiere om deresformidling av erfart og fortolket kunnskap i en klinisk veiledningssituasjon. I alle fire delstudiene benyttes detfenomenologisk-hermeneutiske analyser. Funn: I delstudie I kommer det fram at pasientene opplever stress knyttet til kropp, rom og relasjon.Kroppen påvirkes gjennom søvnavbrudd, smerter, angst og pasientene mister kontrollen over kropp og situasjon.Stress knyttet til rom framkommer gjennom at rommet blir et speil av situasjonen ved at den både representererlivet, men også redselen for døden. Gjennom det horisontale leie opplever pasientene at situasjonen utgjør enform for makt og de selv settes i avmakt. Relasjonelt stress framkommer oftest knyttet til sammenhenger hvordet utføres observasjoner, stell og behandling. Travelhet og organisering i avdelingen påvirker det relasjonellesamværet i form av stress. I delstudie II opplever intensivpasientene at kropp kraft og bevegelse trer fram bådegjennom ”tapet” av kroppen, hvordan de handterer situasjonen og hvordan de gjenerobrer kropp, kraft ogbevegelse. De opplever kraftløshet og bevegelsesbergrensninger. Dette innvirker på avhengigheten til andre ogskaper konflikter til pårørende. Pasientene handterer det kroppslige tapet gjennom mobilisering av familiengjennom å involvere dem. Samtidig blir de selvbeskyttende og utestenger familiesammenhengene. Kampen forlivet håndterer de gjennom galgenhumoren og skriket om hjelp som siste nødrop. Gjenerobringen av kroppen erknyttet til små framskritt, gjennom personalets motivasjon og gjennom drømmen om å utrette noe i livet. Idelstudie III opplever pasientene konflikt mellom nærheten og distanse til pårørende. De kjenner seg utestengt,samtidig som de bekreftes med gaver. Pasientene opplever det konfliktfylt når de sammenligner pårørendesreaksjoner og egen situasjon. De er redd at fellesskapet med pårørende skal opphøre, samtidig må de begrensesamværet. Å ikke kunne kommunisere med pårørende i kroppsnærværet oppleves motsetningsfullt. I delstudieIV formidler sykepleierne kunnskap til intensivstudentene gjennom meningsskapende kunnskapsbevegelser. Deformidler inntrykk fra situasjonen for å skape oversikt, de formidler kunnskap om fenomenene som framtrer ogde formidler hvordan de kan hjelpe kroppens egne prosesser. De vurderer og formidler også pasienteneskroppslige uttrykk og hvordan disse kan forstås og imøtekommes. Sykepleierne er også opptatt å formidlekunnskap for at studentene skal utvikle og få egne erfaringer i kroppen. Konklusjon: Gjennom fire delstudier løfter avhandlingen fram kunnskap som står i klar kontrast til dennaturvitenskapelige kunnskapen. Pasientene utsettes for store opplevelsesmessige belastninger i situasjonen somakutt/kritisk syke som setter de i en avmaktssituasjon ved at sykepleierne ikke fanger opp og handterer kroppensegen kunnskap i situasjonen. Pasientene befinner seg ofte i en eksistensiell situasjon som er preget avmarginalitet og eksistensiell væren. Pasientene viser at de har forutsetninger for å mestre situasjonen, menhjelpes lite til slik mestring. Intensivsykepleierne formidler ulikt faglig innhold til studentene for å skapeerfaringer og forståelse i situasjonen. Erfaringskunnskapen fra intensivkonteksten må derfor sees som et viktigkunnskapssupplement til folkehelsearbeidet. / Background and purpose: Acute/critically ill patients have had their life-conditions severely altered from awell-functioning everyday situation to a situation in which they struggle to survive. Traditionally the knowledgeparadigmfrom natural sciences together with medical expertise constitutes the framework for treatment. To beacute/critically ill involves experiences and events and phenomena typical to the situation. The patients’embodied knowledge is not limited to the personal and private sphere, it refers to highly relevant preconditionsfor visibility and reception, also on an existential level; it represents knowledge which needs to be researchedand discussed openly within the public health and nursing sciences. This knowledge represents a differentontology and epistemology from the natural sciences and thus a different perspective, also with regards toclinical tutoring. The dissertation’s primary target is to increase the knowledge about how critical illness isexperienced and how experience based knowledge is significant to teaching in an intensive care context. Data and methods: The dissertation is based on qualitative methods. Sub-study I includes reviews ofarticles on stress in a perspective of body, space and relationship. Sub-study II contains interviews with formerICU patients relating to their experience of body, strength and movement during critical illness. Sub-study III isbased on former ICU patients’ experience of the physical presence of their significant others during criticalillness. Sub-study IV contains observations and interviews of ICU nurses on how they teach experience basedand interpretation based knowledge in clinical tutoring. Phenomenological-hermeneutic analysis method isapplied to all four sub-studies. Findings: Sub-study I describes how patients experience stress in a perspective of body, space andrelation. The body is influenced by sleep deprivation, pain and anxiety. Patients experience loss of control withtheir bodies as well as with the situation. The room mirrors the situation patients are in, creating stress by itsrepresentation of life as well as fear of dying. The patient’s horizontal position reflects disproportionate powerinducing a sense of disempowerment. Relational stress situations usually appear in contexts involvingobservation, care or treatment. The organizational structure and activity on the ward affects stress levels. In substudyII the ICU patients experience how power and movement is affected by a sense of loss of body, how theymanage to respond to the situation and how they eventually reclaim the body, power and movement. Theyexperience disempowerment and limitations to movement. This causes dependency and creates conflicts withtheir significant others, especially with regards to proximity and distance. The patients address their loss of bodyby drawing on resources from their significant others, yet refrain from allowing themselves involvement infamily matters. The struggle for survival is characterised by gallows humour and the cry for help as their finalcry. Reclaiming the body happens stepwise with the aid of staff combined with a need to achieve. Sub-study IIIdescribes problems related to proximity to, and distance from, the significant others. A sense of exclusion iscontradicted by being showered with gifts. It is unsettling for patients to have their situation compared to theirsignificant others’. They fear the loss of community with loved ones, yet they need to limit visits fromsignificant others. The lack of ability to communicate when others are physically present is unsettling. Sub-studyIV describes how ICU nurses tutor students in practise by demonstrating knowledge in meaningful actions. Theyconvey their impressions of situations to provide an overview, convey knowledge of observable phenomena, andteach skills to assist the body’s own processes. They also assess and evaluate physical expressions in the patientand how these can be read and addressed. Nurses are also concerned with conveying embodied knowledge totheir students. Conclusion: In four sub-studies this dissertation highlights a form of knowledge which clearly contraststhat of the natural sciences. During acute critical illness patients experience severe stress and disempowermentcaused by a lack of response and action from nurses who are unable to interpret the body’s own knowledge inthe situation. Patients are often facing life and death questions characterised by marginality and existentiality.Patients demonstrate ability to cope with the situation, but are rarely assisted with coping. Intensive care nursesdisseminate a variety of professional skills and knowledge to their students in order to provide comprehensionand understanding of situations. Experience based knowledge from an intensive care context thus becomes asignificant supplementary factor in the public health perspective