Etter forliset av tankeren Torrey Canyon i den engelske kanal i 1967 har det vært økt fokus rundt problemer med oljeforurensninger i miljøet. Etter grunnstøtingen av tankeren Exxon Valdez i 1989 ble det også en økt interesse og fokus rundt oljesøl i Arktis. Degradering av hydrokarboner av naturlig tilstedeværende mikroorganismer er en viktig prosess for å fjerne hydrokarboner fra miljøet. Målet med denne studien er å karakterisere oljeforurensninger av et 14 år gammelt eksperimentelt oljesøl på en strandsone i Arktis. Konsentrasjonsendringer og biodegraderingsmønster skal vurderes. Det er antatt at mikroorganismer vil bryte ned hydrokarbonene, og at dette vil gjenspeile den gjenværende konsentrasjonen av oljekomponenter i sedimentet etter 14 år med biodegradering. Oljeprøver som er samlet inn i 9 av 13 år siden 1999, og prøver fra kartleggingen av feltet i 2011 er evaluert. n-alkanene viste å degraderes etter deres størrelse, isoprenoidene pristan og fytan var mer resistent mot degradering, men også disse viste seg å bli degradert. Degraderingsmønsteret for PAH-forbindelsene viste at de ikke-alkylerte forbindelsene av alle to- og trerings PAHer er mer omfattende degradert enn de alkylsubstituerte forbindelsene. Krysenene viste en tregere biodegraderingshastighet enn de mindre forbindelsene. De C0- – C4-alkylerte krysenforbindelsene var omtrent like mye påvirket av degradering. Flere femrings PAHer viser enda mindre påvirkning av degradering enn krysenene. Dekalinene er i denne studien mindre påvirket av degradering enn andre komponenter med omtrent samme størrelse. Konsentrasjonene av oljekomponentene i sedimentet viste for de fleste prøvene at det var en sammenheng med hvor i feltet prøvene var samlet inn og mengde olje i sedimentet, de laveste konsentrasjoner ble observert i prøvene nærmest vannkanten. Prøvene samlet inn fra området nærmest vannkanten viste også mer omfattende degraderte PAH-forbindelser.