<p>Avhandlingens hovedmål er å identifisere og diskutere fysiske idealer i norsk arkitektutdanning slik den ble praktisert ved Arkitektavdelingen NTH (Norges Tekniske Høgskole) i perioden 1945-1970. Hensikten med studien er å forstå tenkemåter og arbeidsmetoder og å avdekke forståelsesmodeller som ligger til grunn for formgiving av arkitekturprosjekter. Utgangspunktet for undersøkelsen er dermed form og legitimering av form. Studiens viktigste materiale er diplomprosjekter utført ved denne utdanningsinstitusjonen i den avgrensede perioden. Ved siden av å representere arkitekturprosjektet, representerer samtidig diplomoppgaver arkitektutdanningen, i dette tilfellet Arkitektavdelingen ved NTH i perioden 1945-1970.</p><p>På bakgrunn av en hypotese om at arkitektutdanningen med dens studenter både representerer en arena for «det nye» og en kritisk årvåkenhet i forhold til utviklingen i praksis, reises to hovedspørsmål i avhandlingen knyttet til form og valg av form. På den ene siden dreier diskusjonen seg om utdanningens rammebetingelser og hvorvidt denne skolen formidlet en holdning som var tradisjonsbunden eller framtidsrettet. Diskusjonen søker å avklare Arkitektavdelingens innstilling til yrkesroller og samfunnsutvikling i den aktuelle perioden, en periode som for norske arkitekter betydde sentrale posisjoner i oppbyggingen av det norske samfunnet etter 2. verdenskrig. På den andre siden retter diskusjonen seg mot diplomprosjektene slik de framstår som arkitektur. Det stilles spørsmål om hvorvidt prosjektene klarere og på et tidligere tidspunkt fanget opp «det nye» sett i forhold til tendenser i hovedsakelig norsk, men også i internasjonal arkitektur.</p><p>Ikke uventet var hverken skolens holdning til utdanning og yrkesroller, eller diplomprosjektenes grad av innovasjon, ensartet i løpet av perioden. Utdanningens fagområder som sto ansvarlig for separate deler av undervisningen, fra 1954 kalt institutter, utviklet seg etterhvert mot segregerte og spisskompetente fagmiljøer med forskjellige holdninger til utdanning og arkitektur. Disse miljøenes «subkulturelle» forhold og den betydningen de fikk for diplomprosjektenes utforming, har påvirket avhandlingens oppdeling i fem hovedkapitler i diskusjonsdelen.</p><p>Kapittel 1 kan sees som en introduksjon til de fire neste kapitlene. Det dreier seg om Arkitektavdelingens vanskelige og isolerte kår og gjenreisingen av utdanningen i de fem første årene etter 2. verdenskrig. Den forholdsvis stabile utdanningstradisjonen ved skolen, slik den hadde kommet til uttrykk siden opprettelsen av Arkitektavdelingen som en av NTHs linjer i 1910, synes i liten grad berørt av samfunnets nye byggebehov som oppsto i kjølvannet av krigens ødeleggelser. Diplomprosjektenes arkitektoniske uttrykk følger i hovedsak utviklingen i norsk arkitektur fra den samme perioden. På tilsvarende vis representerer diplomprosjektene flere ulike tendenser og et begynnende ideologisk motsetningsforhold mellom holdninger knyttet til brudd eller videreføring av modernismens tankegods.</p><p>Kapittel 2 dreier seg om årene 1950-1960 og Institutt for byggekunst IV (monumentalbygg), som fra midten av 1930-tallet og fram til 1960-tallet var utdanningens viktigste fagområde sett i forhold til antall leverte diplomoppgaver. I løpet av 1950- årene gjennomgikk monumentalfaget en utvikling delvis parallelt med utviklingen i rolleforståelsen innenfor arkitektfaget i Norge. Fra å formidle en rolleforståelse som kan karakteriseres som «bygningsutdannet kunstner», stilte instituttet i økende grad oppgaver som stemte med den norske velferdsstatens prioriteringer i oppbyggingen av statlige, kommunale og offentlige bygninger. Prosjektene inkluderer elementer fra BK IV-professor Karl Grevstads vektlegging av rasjonalisme i undervisningen og sensor Erling Viksjøs arkitektursyn. Ved å fortolke og fornorske den internasjonale systemarkitektuen, følger prosjektene én side av norsk arkitektur fra perioden. Enkelte prosjekter var samtidig i forkant av denne tendensen i forhold til utviklingen av en høyhustypologi.</p><p>Kapittel 3 handler om Institutt for byggekunst II i perioden 1950-1970. Instituttet sto ansvarlig for utdanningens toårige grunnundervisning, men stilte også diplomoppgaver i perioden. Instituttets to professorer, Odd Brochmann og Arne Korsmo, formidlet svært ulike syn på utdanning og arkitektur til sine studenter. Brochmann videreutviklet en arkitekturrelatert grunnundervisning med basis i anonymarkitekturen. Arkitekten ble sett på som en folkeopplyser i sosialdemokratiets ånd. Korsmo, som var inspirert av Bauhausskolen, innførte abstrakte øvingsoppgaver og verkstedpedagogikk i grunnutdanningen. Han synes å formidle en fornyet kunstnerrolle som hentet inspirasjon i modernismen. Under Korsmo økte Arkitektavdelingens internasjonale orientering kraftig. Internasjonale impulser, som f.eks strukturalistiske ideer, kom tidlig til uttrykk i enkelte diplomprosjekter, men kanskje i størst grad i studentenes premierte konkurranseprosjekter fra perioden. Under Korsmo skiller diplomprosjektene seg fra skolens øvrige ved at de kan tolkes som representative for en funksjonalistisk tenkning som i norsk arkitektur i hovedsak ble reformulert via PAGON-gruppen. Nye idéer som påvirket 1960-tallets BK II-prosjekter kan knyttes til Sverre Fehn og Jørn Utzon, og til den utviklingen som CIAM gjennomgikk i etterkrigstiden.</p><p>I kapittel 4 dreier diskusjonen seg om gjenreisingen av utdanningens boligfag ved Institutt for byggekunst III i begynnelsen av 1960-tallet. Til tross for at boligbygging og planlegging av større områder var den største oppgaven i det norske samfunnet etter krigen og gjennom 1950-årene, var bolig- og byplanundervisningen i utdanningen nedprioritert i årene etter krigen og helt fram til 1960-tallet. Dette skyldtes delvis den vanskelige posisjonen bolig- og byplanprofessor Sverre Pedersen hadde etter sitt arbeid med Brente Steders Regulering under krigen. Den nye professoren i et «rent» boligfag fra 1958, Herman Krag, videreførte deler av Pedersens polytekniske undervisning. Krag formidlet arkitekturens praktiske og konstruktive problemstillinger utfra en tradisjonell rolleforståelse i en virkelighetsnær undervisning. Boligdiplomene fra denne perioden kan på den ene siden sees parallell med en videreføring av Knut Knutsens tradisjoner i norsk arkitektur. På den andre siden kan det synes som deler av den internasjonale modernismekritikken, hentet fra Townscapebevegelsen og Team Ten, i større grad kom til uttrykk i disse prosjektene enn i samtidig norsk boligbygging. Særlig boligoppgaver som i hovedsak ble utviklet i siste halvdel av 1960-tallet, med oppgaveformuleringer initiert av de unge lærerne ved instituttet, kan tolkes som en form for korreks til en ensidig industriell og rasjonell norsk boligbygging fra perioden. I sammenkoplingen av nye internasjonale tendenser og norske tradisjoner synes flere av disse boligprosjektene å ligge i forkant av norsk boligarkitektur spesielt i forhold til den typologiske utviklingen av terassehuset.</p><p>Kapittel 5 behandler monumentalfaget BK IV gjennom 1960-tallet. Instituttet, som fra 1964 var ledet av professor Einar Myklebust, formidlet et rollesyn som ytterligere fjernet seg fra den tradisjonelle oppfatningen og som nærmet seg norske konkrete problemfelt. Med det nyopprettete faget industribygg søkte instituttet å dekke behovet for generelle industrielle byggesystemer. En av Myklebusts ambisjoner som professor var å utvikle en prosjekteringsanalyse for å unngå intuitive og vilkårlige løsninger. Diplomprosjektene gjenspeiler dels modernismens generalitet slik den kom til uttrykk i den internasjonale systemarkitekturen, dels kan de sees som uttrykk for en kritikk av modernismens manglende evne til å tilpasse seg samfunnets endringer og til å uttrykke mening. Slik tilfelle også var i norsk arkitektur fra perioden gjennomgikk disse diplomarbeidene en utvikling mot materialmessig råhet, tyngde og konstruktiv ekspressivitet.</p><p>Strukturalistiske prinsipper ble direkte omsatt til et konstruktivt system. Noen av disse prosjektene, hvor vekten ble lagt på den rasjonelle planens logikk, på prefabrikerte konstruktive elementer og på fleksibilitet, synes å være i forkant av den norske strukturalistiske arkitekturen.</p><p>I hele perioden var skolen relativt tett forbundet med norsk arkitektpraksis. I første del av perioden var utdanningen snarere knyttet til praksis via den tradisjonelle verksarkitektens holdninger og kunnskapsnivå enn i forhold til samfunnsmessige behov. Dersom man ser bort fra planleggerkompetansen, ble forholdet mellom arkitektutdanning og norske problemfelt styrket gjennom 1950- og 1960-årene. Korsmos abstrakte formundervisning og internasjonalisering brøt imidlertid både med skolens praksissimulerende tradisjoner og den etablerte tilknytningen til norske forhold. Gjennom hele perioden arbeidet dessuten studentgrupper med prosjekter som brøt med skolens holdninger. I den nære etterkrigstid etablerte studentene en alternativ bolig-og byplan-undervisning. Senere kom studententes holdninger til uttrykk ved å velge andre idealer enn de professoren formidlet eller ved å knytte seg til Arne Korsmos institutt. I seg selv kunne dette bety en kritikk av utdanningen slik den ble praktisert ved de andre instituttene.</p><p>Mot slutten av 1960-tallet innebar en generelt økende kritikk av utdanningssystemene at studentene tok undervisningen i egne hender, i oppgaveløsninger som ikke svarte til gjeldene normer ved skolen, og ved at de deltok i andre faglige såvel som politiske aktiviteter utenfor skolen.</p><p>Den innledende antagelsen om at arkitektutdanningen med dens studenter representerer en utfordring for gjeldene oppfatninger i praksis og en arena for «det nye», ble til en viss grad avkreftet gjennom forskningsarbeidet. Avgjørende faktorer synes dels å kunne knyttes til den vanskelige tiden rett etter krigen og skolens relativt strenge rammebetingelser, dels til et stabilt undervisningspersonale og til studenters trofasthet mot systemet. Men i avgrensede perioder kan både den formidlingen av holdninger som skjedde innenfor utdanningens ulike «subkulturelle forhold», og de diplomprosjekter som ble utviklet i disse miljøene, tolkes som uttrykk for en kritisk årvåkenhet i forhold til utviklingen i praksis. Avgjørende faktorer synes å være professorer og unge lærere med ambisjoner, studentkullenes sammensetning og studentenes klare stillingstagen til forbilder i undervisning og praksis. Avhandlingen viser at enkeltaktørers rolle; professoren, sensoren, den unge læreren og enkeltstudenten eller studentgruppen, fikk relativt stor innflytelse over utdanningens rammebetingelser og de formvalg som ble foretatt.</p> / 2 parts.
| Identifer | oai:union.ndltd.org:UPSALLA/oai:DiVA.org:ntnu-23 |
| Date | January 2002 |
| Creators | Berre, Nina |
| Publisher | Norwegian University of Science and Technology, Faculty of Architecture and Fine Art, Fakultet for arkitektur og billedkunst |
| Source Sets | DiVA Archive at Upsalla University |
| Language | Bokmal, Norwegian |
| Detected Language | Norwegian |
| Type | Doctoral thesis, monograph, text |
| Relation | Dr.ingeniøravhandling, 0809-103X ; 2002:1 |
Page generated in 0.0029 seconds