<p>Avhandlingens hovedmål er å identifisere og diskutere fysiske idealer i norsk arkitektutdanning slik den ble praktisert ved Arkitektavdelingen NTH (Norges Tekniske Høgskole) i perioden 1945-1970. Hensikten med studien er å forstå tenkemåter og arbeidsmetoder og å avdekke forståelsesmodeller som ligger til grunn for formgiving av arkitekturprosjekter. Utgangspunktet for undersøkelsen er dermed form og legitimering av form. Studiens viktigste materiale er diplomprosjekter utført ved denne utdanningsinstitusjonen i den avgrensede perioden. Ved siden av å representere arkitekturprosjektet, representerer samtidig diplomoppgaver arkitektutdanningen, i dette tilfellet Arkitektavdelingen ved NTH i perioden 1945-1970.</p><p>På bakgrunn av en hypotese om at arkitektutdanningen med dens studenter både representerer en arena for «det nye» og en kritisk årvåkenhet i forhold til utviklingen i praksis, reises to hovedspørsmål i avhandlingen knyttet til form og valg av form. På den ene siden dreier diskusjonen seg om utdanningens rammebetingelser og hvorvidt denne skolen formidlet en holdning som var tradisjonsbunden eller framtidsrettet. Diskusjonen søker å avklare Arkitektavdelingens innstilling til yrkesroller og samfunnsutvikling i den aktuelle perioden, en periode som for norske arkitekter betydde sentrale posisjoner i oppbyggingen av det norske samfunnet etter 2. verdenskrig. På den andre siden retter diskusjonen seg mot diplomprosjektene slik de framstår som arkitektur. Det stilles spørsmål om hvorvidt prosjektene klarere og på et tidligere tidspunkt fanget opp «det nye» sett i forhold til tendenser i hovedsakelig norsk, men også i internasjonal arkitektur.</p><p>Ikke uventet var hverken skolens holdning til utdanning og yrkesroller, eller diplomprosjektenes grad av innovasjon, ensartet i løpet av perioden. Utdanningens fagområder som sto ansvarlig for separate deler av undervisningen, fra 1954 kalt institutter, utviklet seg etterhvert mot segregerte og spisskompetente fagmiljøer med forskjellige holdninger til utdanning og arkitektur. Disse miljøenes «subkulturelle» forhold og den betydningen de fikk for diplomprosjektenes utforming, har påvirket avhandlingens oppdeling i fem hovedkapitler i diskusjonsdelen.</p><p>Kapittel 1 kan sees som en introduksjon til de fire neste kapitlene. Det dreier seg om Arkitektavdelingens vanskelige og isolerte kår og gjenreisingen av utdanningen i de fem første årene etter 2. verdenskrig. Den forholdsvis stabile utdanningstradisjonen ved skolen, slik den hadde kommet til uttrykk siden opprettelsen av Arkitektavdelingen som en av NTHs linjer i 1910, synes i liten grad berørt av samfunnets nye byggebehov som oppsto i kjølvannet av krigens ødeleggelser. Diplomprosjektenes arkitektoniske uttrykk følger i hovedsak utviklingen i norsk arkitektur fra den samme perioden. På tilsvarende vis representerer diplomprosjektene flere ulike tendenser og et begynnende ideologisk motsetningsforhold mellom holdninger knyttet til brudd eller videreføring av modernismens tankegods.</p><p>Kapittel 2 dreier seg om årene 1950-1960 og Institutt for byggekunst IV (monumentalbygg), som fra midten av 1930-tallet og fram til 1960-tallet var utdanningens viktigste fagområde sett i forhold til antall leverte diplomoppgaver. I løpet av 1950- årene gjennomgikk monumentalfaget en utvikling delvis parallelt med utviklingen i rolleforståelsen innenfor arkitektfaget i Norge. Fra å formidle en rolleforståelse som kan karakteriseres som «bygningsutdannet kunstner», stilte instituttet i økende grad oppgaver som stemte med den norske velferdsstatens prioriteringer i oppbyggingen av statlige, kommunale og offentlige bygninger. Prosjektene inkluderer elementer fra BK IV-professor Karl Grevstads vektlegging av rasjonalisme i undervisningen og sensor Erling Viksjøs arkitektursyn. Ved å fortolke og fornorske den internasjonale systemarkitektuen, følger prosjektene én side av norsk arkitektur fra perioden. Enkelte prosjekter var samtidig i forkant av denne tendensen i forhold til utviklingen av en høyhustypologi.</p><p>Kapittel 3 handler om Institutt for byggekunst II i perioden 1950-1970. Instituttet sto ansvarlig for utdanningens toårige grunnundervisning, men stilte også diplomoppgaver i perioden. Instituttets to professorer, Odd Brochmann og Arne Korsmo, formidlet svært ulike syn på utdanning og arkitektur til sine studenter. Brochmann videreutviklet en arkitekturrelatert grunnundervisning med basis i anonymarkitekturen. Arkitekten ble sett på som en folkeopplyser i sosialdemokratiets ånd. Korsmo, som var inspirert av Bauhausskolen, innførte abstrakte øvingsoppgaver og verkstedpedagogikk i grunnutdanningen. Han synes å formidle en fornyet kunstnerrolle som hentet inspirasjon i modernismen. Under Korsmo økte Arkitektavdelingens internasjonale orientering kraftig. Internasjonale impulser, som f.eks strukturalistiske ideer, kom tidlig til uttrykk i enkelte diplomprosjekter, men kanskje i størst grad i studentenes premierte konkurranseprosjekter fra perioden. Under Korsmo skiller diplomprosjektene seg fra skolens øvrige ved at de kan tolkes som representative for en funksjonalistisk tenkning som i norsk arkitektur i hovedsak ble reformulert via PAGON-gruppen. Nye idéer som påvirket 1960-tallets BK II-prosjekter kan knyttes til Sverre Fehn og Jørn Utzon, og til den utviklingen som CIAM gjennomgikk i etterkrigstiden.</p><p>I kapittel 4 dreier diskusjonen seg om gjenreisingen av utdanningens boligfag ved Institutt for byggekunst III i begynnelsen av 1960-tallet. Til tross for at boligbygging og planlegging av større områder var den største oppgaven i det norske samfunnet etter krigen og gjennom 1950-årene, var bolig- og byplanundervisningen i utdanningen nedprioritert i årene etter krigen og helt fram til 1960-tallet. Dette skyldtes delvis den vanskelige posisjonen bolig- og byplanprofessor Sverre Pedersen hadde etter sitt arbeid med Brente Steders Regulering under krigen. Den nye professoren i et «rent» boligfag fra 1958, Herman Krag, videreførte deler av Pedersens polytekniske undervisning. Krag formidlet arkitekturens praktiske og konstruktive problemstillinger utfra en tradisjonell rolleforståelse i en virkelighetsnær undervisning. Boligdiplomene fra denne perioden kan på den ene siden sees parallell med en videreføring av Knut Knutsens tradisjoner i norsk arkitektur. På den andre siden kan det synes som deler av den internasjonale modernismekritikken, hentet fra Townscapebevegelsen og Team Ten, i større grad kom til uttrykk i disse prosjektene enn i samtidig norsk boligbygging. Særlig boligoppgaver som i hovedsak ble utviklet i siste halvdel av 1960-tallet, med oppgaveformuleringer initiert av de unge lærerne ved instituttet, kan tolkes som en form for korreks til en ensidig industriell og rasjonell norsk boligbygging fra perioden. I sammenkoplingen av nye internasjonale tendenser og norske tradisjoner synes flere av disse boligprosjektene å ligge i forkant av norsk boligarkitektur spesielt i forhold til den typologiske utviklingen av terassehuset.</p><p>Kapittel 5 behandler monumentalfaget BK IV gjennom 1960-tallet. Instituttet, som fra 1964 var ledet av professor Einar Myklebust, formidlet et rollesyn som ytterligere fjernet seg fra den tradisjonelle oppfatningen og som nærmet seg norske konkrete problemfelt. Med det nyopprettete faget industribygg søkte instituttet å dekke behovet for generelle industrielle byggesystemer. En av Myklebusts ambisjoner som professor var å utvikle en prosjekteringsanalyse for å unngå intuitive og vilkårlige løsninger. Diplomprosjektene gjenspeiler dels modernismens generalitet slik den kom til uttrykk i den internasjonale systemarkitekturen, dels kan de sees som uttrykk for en kritikk av modernismens manglende evne til å tilpasse seg samfunnets endringer og til å uttrykke mening. Slik tilfelle også var i norsk arkitektur fra perioden gjennomgikk disse diplomarbeidene en utvikling mot materialmessig råhet, tyngde og konstruktiv ekspressivitet.</p><p>Strukturalistiske prinsipper ble direkte omsatt til et konstruktivt system. Noen av disse prosjektene, hvor vekten ble lagt på den rasjonelle planens logikk, på prefabrikerte konstruktive elementer og på fleksibilitet, synes å være i forkant av den norske strukturalistiske arkitekturen.</p><p>I hele perioden var skolen relativt tett forbundet med norsk arkitektpraksis. I første del av perioden var utdanningen snarere knyttet til praksis via den tradisjonelle verksarkitektens holdninger og kunnskapsnivå enn i forhold til samfunnsmessige behov. Dersom man ser bort fra planleggerkompetansen, ble forholdet mellom arkitektutdanning og norske problemfelt styrket gjennom 1950- og 1960-årene. Korsmos abstrakte formundervisning og internasjonalisering brøt imidlertid både med skolens praksissimulerende tradisjoner og den etablerte tilknytningen til norske forhold. Gjennom hele perioden arbeidet dessuten studentgrupper med prosjekter som brøt med skolens holdninger. I den nære etterkrigstid etablerte studentene en alternativ bolig-og byplan-undervisning. Senere kom studententes holdninger til uttrykk ved å velge andre idealer enn de professoren formidlet eller ved å knytte seg til Arne Korsmos institutt. I seg selv kunne dette bety en kritikk av utdanningen slik den ble praktisert ved de andre instituttene.</p><p>Mot slutten av 1960-tallet innebar en generelt økende kritikk av utdanningssystemene at studentene tok undervisningen i egne hender, i oppgaveløsninger som ikke svarte til gjeldene normer ved skolen, og ved at de deltok i andre faglige såvel som politiske aktiviteter utenfor skolen.</p><p>Den innledende antagelsen om at arkitektutdanningen med dens studenter representerer en utfordring for gjeldene oppfatninger i praksis og en arena for «det nye», ble til en viss grad avkreftet gjennom forskningsarbeidet. Avgjørende faktorer synes dels å kunne knyttes til den vanskelige tiden rett etter krigen og skolens relativt strenge rammebetingelser, dels til et stabilt undervisningspersonale og til studenters trofasthet mot systemet. Men i avgrensede perioder kan både den formidlingen av holdninger som skjedde innenfor utdanningens ulike «subkulturelle forhold», og de diplomprosjekter som ble utviklet i disse miljøene, tolkes som uttrykk for en kritisk årvåkenhet i forhold til utviklingen i praksis. Avgjørende faktorer synes å være professorer og unge lærere med ambisjoner, studentkullenes sammensetning og studentenes klare stillingstagen til forbilder i undervisning og praksis. Avhandlingen viser at enkeltaktørers rolle; professoren, sensoren, den unge læreren og enkeltstudenten eller studentgruppen, fikk relativt stor innflytelse over utdanningens rammebetingelser og de formvalg som ble foretatt.</p> / 2 parts.

Avhandlingens hovedmål er å identifisere og diskutere fysiske idealer i norsk arkitektutdanning slik den ble praktisert ved Arkitektavdelingen NTH (Norges Tekniske Høgskole) i perioden 1945-1970. Hensikten med studien er å forstå tenkemåter og arbeidsmetoder og å avdekke forståelsesmodeller som ligger til grunn for formgiving av arkitekturprosjekter. Utgangspunktet for undersøkelsen er dermed form og legitimering av form. Studiens viktigste materiale er diplomprosjekter utført ved denne utdanningsinstitusjonen i den avgrensede perioden. Ved siden av å representere arkitekturprosjektet, representerer samtidig diplomoppgaver arkitektutdanningen, i dette tilfellet Arkitektavdelingen ved NTH i perioden 1945-1970. På bakgrunn av en hypotese om at arkitektutdanningen med dens studenter både representerer en arena for «det nye» og en kritisk årvåkenhet i forhold til utviklingen i praksis, reises to hovedspørsmål i avhandlingen knyttet til form og valg av form. På den ene siden dreier diskusjonen seg om utdanningens rammebetingelser og hvorvidt denne skolen formidlet en holdning som var tradisjonsbunden eller framtidsrettet. Diskusjonen søker å avklare Arkitektavdelingens innstilling til yrkesroller og samfunnsutvikling i den aktuelle perioden, en periode som for norske arkitekter betydde sentrale posisjoner i oppbyggingen av det norske samfunnet etter 2. verdenskrig. På den andre siden retter diskusjonen seg mot diplomprosjektene slik de framstår som arkitektur. Det stilles spørsmål om hvorvidt prosjektene klarere og på et tidligere tidspunkt fanget opp «det nye» sett i forhold til tendenser i hovedsakelig norsk, men også i internasjonal arkitektur. Ikke uventet var hverken skolens holdning til utdanning og yrkesroller, eller diplomprosjektenes grad av innovasjon, ensartet i løpet av perioden. Utdanningens fagområder som sto ansvarlig for separate deler av undervisningen, fra 1954 kalt institutter, utviklet seg etterhvert mot segregerte og spisskompetente fagmiljøer med forskjellige holdninger til utdanning og arkitektur. Disse miljøenes «subkulturelle» forhold og den betydningen de fikk for diplomprosjektenes utforming, har påvirket avhandlingens oppdeling i fem hovedkapitler i diskusjonsdelen. Kapittel 1 kan sees som en introduksjon til de fire neste kapitlene. Det dreier seg om Arkitektavdelingens vanskelige og isolerte kår og gjenreisingen av utdanningen i de fem første årene etter 2. verdenskrig. Den forholdsvis stabile utdanningstradisjonen ved skolen, slik den hadde kommet til uttrykk siden opprettelsen av Arkitektavdelingen som en av NTHs linjer i 1910, synes i liten grad berørt av samfunnets nye byggebehov som oppsto i kjølvannet av krigens ødeleggelser. Diplomprosjektenes arkitektoniske uttrykk følger i hovedsak utviklingen i norsk arkitektur fra den samme perioden. På tilsvarende vis representerer diplomprosjektene flere ulike tendenser og et begynnende ideologisk motsetningsforhold mellom holdninger knyttet til brudd eller videreføring av modernismens tankegods. Kapittel 2 dreier seg om årene 1950-1960 og Institutt for byggekunst IV (monumentalbygg), som fra midten av 1930-tallet og fram til 1960-tallet var utdanningens viktigste fagområde sett i forhold til antall leverte diplomoppgaver. I løpet av 1950- årene gjennomgikk monumentalfaget en utvikling delvis parallelt med utviklingen i rolleforståelsen innenfor arkitektfaget i Norge. Fra å formidle en rolleforståelse som kan karakteriseres som «bygningsutdannet kunstner», stilte instituttet i økende grad oppgaver som stemte med den norske velferdsstatens prioriteringer i oppbyggingen av statlige, kommunale og offentlige bygninger. Prosjektene inkluderer elementer fra BK IV-professor Karl Grevstads vektlegging av rasjonalisme i undervisningen og sensor Erling Viksjøs arkitektursyn. Ved å fortolke og fornorske den internasjonale systemarkitektuen, følger prosjektene én side av norsk arkitektur fra perioden. Enkelte prosjekter var samtidig i forkant av denne tendensen i forhold til utviklingen av en høyhustypologi. Kapittel 3 handler om Institutt for byggekunst II i perioden 1950-1970. Instituttet sto ansvarlig for utdanningens toårige grunnundervisning, men stilte også diplomoppgaver i perioden. Instituttets to professorer, Odd Brochmann og Arne Korsmo, formidlet svært ulike syn på utdanning og arkitektur til sine studenter. Brochmann videreutviklet en arkitekturrelatert grunnundervisning med basis i anonymarkitekturen. Arkitekten ble sett på som en folkeopplyser i sosialdemokratiets ånd. Korsmo, som var inspirert av Bauhausskolen, innførte abstrakte øvingsoppgaver og verkstedpedagogikk i grunnutdanningen. Han synes å formidle en fornyet kunstnerrolle som hentet inspirasjon i modernismen. Under Korsmo økte Arkitektavdelingens internasjonale orientering kraftig. Internasjonale impulser, som f.eks strukturalistiske ideer, kom tidlig til uttrykk i enkelte diplomprosjekter, men kanskje i størst grad i studentenes premierte konkurranseprosjekter fra perioden. Under Korsmo skiller diplomprosjektene seg fra skolens øvrige ved at de kan tolkes som representative for en funksjonalistisk tenkning som i norsk arkitektur i hovedsak ble reformulert via PAGON-gruppen. Nye idéer som påvirket 1960-tallets BK II-prosjekter kan knyttes til Sverre Fehn og Jørn Utzon, og til den utviklingen som CIAM gjennomgikk i etterkrigstiden. I kapittel 4 dreier diskusjonen seg om gjenreisingen av utdanningens boligfag ved Institutt for byggekunst III i begynnelsen av 1960-tallet. Til tross for at boligbygging og planlegging av større områder var den største oppgaven i det norske samfunnet etter krigen og gjennom 1950-årene, var bolig- og byplanundervisningen i utdanningen nedprioritert i årene etter krigen og helt fram til 1960-tallet. Dette skyldtes delvis den vanskelige posisjonen bolig- og byplanprofessor Sverre Pedersen hadde etter sitt arbeid med Brente Steders Regulering under krigen. Den nye professoren i et «rent» boligfag fra 1958, Herman Krag, videreførte deler av Pedersens polytekniske undervisning. Krag formidlet arkitekturens praktiske og konstruktive problemstillinger utfra en tradisjonell rolleforståelse i en virkelighetsnær undervisning. Boligdiplomene fra denne perioden kan på den ene siden sees parallell med en videreføring av Knut Knutsens tradisjoner i norsk arkitektur. På den andre siden kan det synes som deler av den internasjonale modernismekritikken, hentet fra Townscapebevegelsen og Team Ten, i større grad kom til uttrykk i disse prosjektene enn i samtidig norsk boligbygging. Særlig boligoppgaver som i hovedsak ble utviklet i siste halvdel av 1960-tallet, med oppgaveformuleringer initiert av de unge lærerne ved instituttet, kan tolkes som en form for korreks til en ensidig industriell og rasjonell norsk boligbygging fra perioden. I sammenkoplingen av nye internasjonale tendenser og norske tradisjoner synes flere av disse boligprosjektene å ligge i forkant av norsk boligarkitektur spesielt i forhold til den typologiske utviklingen av terassehuset. Kapittel 5 behandler monumentalfaget BK IV gjennom 1960-tallet. Instituttet, som fra 1964 var ledet av professor Einar Myklebust, formidlet et rollesyn som ytterligere fjernet seg fra den tradisjonelle oppfatningen og som nærmet seg norske konkrete problemfelt. Med det nyopprettete faget industribygg søkte instituttet å dekke behovet for generelle industrielle byggesystemer. En av Myklebusts ambisjoner som professor var å utvikle en prosjekteringsanalyse for å unngå intuitive og vilkårlige løsninger. Diplomprosjektene gjenspeiler dels modernismens generalitet slik den kom til uttrykk i den internasjonale systemarkitekturen, dels kan de sees som uttrykk for en kritikk av modernismens manglende evne til å tilpasse seg samfunnets endringer og til å uttrykke mening. Slik tilfelle også var i norsk arkitektur fra perioden gjennomgikk disse diplomarbeidene en utvikling mot materialmessig råhet, tyngde og konstruktiv ekspressivitet. Strukturalistiske prinsipper ble direkte omsatt til et konstruktivt system. Noen av disse prosjektene, hvor vekten ble lagt på den rasjonelle planens logikk, på prefabrikerte konstruktive elementer og på fleksibilitet, synes å være i forkant av den norske strukturalistiske arkitekturen. I hele perioden var skolen relativt tett forbundet med norsk arkitektpraksis. I første del av perioden var utdanningen snarere knyttet til praksis via den tradisjonelle verksarkitektens holdninger og kunnskapsnivå enn i forhold til samfunnsmessige behov. Dersom man ser bort fra planleggerkompetansen, ble forholdet mellom arkitektutdanning og norske problemfelt styrket gjennom 1950- og 1960-årene. Korsmos abstrakte formundervisning og internasjonalisering brøt imidlertid både med skolens praksissimulerende tradisjoner og den etablerte tilknytningen til norske forhold. Gjennom hele perioden arbeidet dessuten studentgrupper med prosjekter som brøt med skolens holdninger. I den nære etterkrigstid etablerte studentene en alternativ bolig-og byplan-undervisning. Senere kom studententes holdninger til uttrykk ved å velge andre idealer enn de professoren formidlet eller ved å knytte seg til Arne Korsmos institutt. I seg selv kunne dette bety en kritikk av utdanningen slik den ble praktisert ved de andre instituttene. Mot slutten av 1960-tallet innebar en generelt økende kritikk av utdanningssystemene at studentene tok undervisningen i egne hender, i oppgaveløsninger som ikke svarte til gjeldene normer ved skolen, og ved at de deltok i andre faglige såvel som politiske aktiviteter utenfor skolen. Den innledende antagelsen om at arkitektutdanningen med dens studenter representerer en utfordring for gjeldene oppfatninger i praksis og en arena for «det nye», ble til en viss grad avkreftet gjennom forskningsarbeidet. Avgjørende faktorer synes dels å kunne knyttes til den vanskelige tiden rett etter krigen og skolens relativt strenge rammebetingelser, dels til et stabilt undervisningspersonale og til studenters trofasthet mot systemet. Men i avgrensede perioder kan både den formidlingen av holdninger som skjedde innenfor utdanningens ulike «subkulturelle forhold», og de diplomprosjekter som ble utviklet i disse miljøene, tolkes som uttrykk for en kritisk årvåkenhet i forhold til utviklingen i praksis. Avgjørende faktorer synes å være professorer og unge lærere med ambisjoner, studentkullenes sammensetning og studentenes klare stillingstagen til forbilder i undervisning og praksis. Avhandlingen viser at enkeltaktørers rolle; professoren, sensoren, den unge læreren og enkeltstudenten eller studentgruppen, fikk relativt stor innflytelse over utdanningens rammebetingelser og de formvalg som ble foretatt. / 2 parts.

No description available.

No description available.

Sweden is one of the most secular countries in the world. This can also be seen in the Swedish education system, where all schools by law are meant to respect and tolerate multiple cultures. Moreover, the neighboring country, Norway, is a lot more conservative, in regard to religion and education. The state still holds strong on the values of Christianity, which also is seen in the Norwegian education system, where approximately 50 percent of the teaching, in the subject of religion, is reserved to Christianity. Since education is a vital platform for integration, it is natural to believe that Norway, in regard to education, is more intolerant than Sweden. Nevertheless, it has been given insufficient attention to the domination of secularism in Sweden, and that this conception of life, can run over other religions of minorities, in the same way that Christianity can do in Norway. On the basis of this, this thesis analyzes public debates in Sweden and Norway, using Karin Borevis theory of that the idea of nationality can turn over to a more exclusionary notion of national identity. Each of the debates´ vision of religion, in relation to education, reveal the debaters´ understanding of integration, and that the phenomena at any time can get illiberal. Yet, the debates present different actions to solve this dilemma.

<p>The structural environment for higher education institutions has changed dramatically over the last decades. Mass higher education, a stronger focus on financial and economical matters, and a pressure for more scientific production from the political leadership and society has given the institutions new challenges to deal with. New tasks need competences to deal with them. This has led to a questioning of the traditional model for leading higher education institutions. This model has over the years remained somewhat unchanged, and has been dominated by norms of elected leadership, collegiality, democratic values, and a substantial autonomy for the researchers.</p><p>This paper aims to shed light on researchers’ perceptions and views on how their own research environment in their own department is led and organized. The task is dealt with by depth interviewing professors in productive research environments in the departments, two at The University of Oslo, and one at The Oslo University College, organized as a case study. The theoretical framework consists of New Public Management theory, institutional theory, and a theoretical model for university organizing by McNay.</p><p>The findings show that the traditional way of organizing universities persists in these research environments, for the larger part as in the ideal model The Collegium. The researchers value their autonomy high, they look upon the department leaders as distant to the research area, and they view the democratic and collegial mechanisms in the department’s internal life as necessary and valuable. But the organization and leadership of the research environments also have clear elements related to both New Public Management theory and institutional theory, such as an emphasis on the use of several statistical measures on research productivity. These statistics are of bibliographical nature. The use of these measures includes elements of perfor-mance indicators and bench marking systems. These elements are features connected to The Corporation and The Enterprise. Further, the findings show that researchers’ autonomy and relations to the international scientific environment are imperative to researchers in the study.</p>

<p>The thesis has basis in the question some have to the usefulness of education in traffic safety prevention. The eighties were dominated by optimism concerning safety education, which was followed by pessimism in the nineties.</p><p>The two studies in the thesis include young drivers and motor cyclists. Theoretical aspects are more in focus in the first study, while practical education is emphasized in the second.</p><p>Both theory and the two studies illustrate the possibility to utilize education in traffic safety work. Discussion subjects in the thesis are - how education can be designed in order to achieve desired results, whether man is rational, and whether education can influence road user’s overestimation of their own skills and performance.</p><p>Recommendations for future studies are e.g. the safety research would benefit from extending the traditional cognitive focus to include theory on emotion and individual differences; one should emphasize safety, mastery and how things work; theory can bring important ideas on how road users can develop realistically expectations of management and control.</p><p>Together, the results indicate a relation between education and safety. The relation is influenced of the person’s thoughts, feelings, behaviour, and earlier experiences, in addition to the social context. Variables studied are education, personal variables (attitudes, personality, self concept, and social norm), risk behaviour, near accidents and accidents.</p><p>It is a difference between men’s and women’s explanatory models for both groups (motor cyclists and drivers).</p><p>The study of young drivers indicates that education has a varying effect on attitudes, social norms and self concept, and where the largest effect is on self concept. The significance of education on risk is mainly through driver’s risk perception.</p><p>The study of motor cyclists emphasizes technical training. The results indicate that technical training may have more importance than theoretical education. The technical training seems to have significant influence on the motor cyclist’s interests, perception of challenges and experiences of flow. Similarly to the drivers, the education of motor cyclists has an indirect effect on accidents via the person’s behaviour and near accidents. Near accidents and accidents are influenced of both feelings and thoughts, in addition to the individual differences among the motor cyclists.</p> / <p>Utgangspunktet for avhandlingen er at enkelte har uttrykt skepsis til nytten av opplæring for å fremme trafikksikkerhet. På 80-tallet var det optimisme med hensyn til troen på sikkerhetsopplæring som fulgtes av pessimisme på 90-tallet. </p><p>De to undersøkelsene i avhandlingen er av bilførere og motorsyklister. Hos bilførerne er det lagt mest vekt på teoretiske deler av opplæringen, mens hos motorsyklistene er den praktiske opplæringen mer i fokus.</p><p>Både teori og egne undersøkelser belyser muligheten for å utnytte opplæringen bedre i trafikksikkerhetsarbeidet. Tema som diskuteres er hvordan opplæringen kan utformes for å gi gode resultater, om mennesket er rasjonelt, hvorvidt opplæring kan ha innvirkning på trafikanters overdrevne tro på egne ferdigheter.</p><p>Anbefalinger for framtidig forskning er eksempelvis: sikkerhetsforskningen vil være tjent med å utvide et tradisjonelt kognitivt fokus til å omfatte teori med vekt på emosjoner og individuelle forskjeller; det bør legges mer vekt på sikkerhet, mestring og hvordan ting fungerer; teori kan gi nyttige innspill til hvordan vi kan skape realistiske forventninger om mestring.</p><p>Samlet sett tyder resultatene på at det er sammenheng mellom opplæring og sikkerhet. Sammenhengen mellom opplæring og ulykker er påvirket av personens egne tanker, følelser, atferd og tidligere erfaringer, i tillegg til de sosiale omgivelsene. Variable som studeres er opplæring, personlige variable (som selvoppfatning, holdninger, sosial norm, personlighet), risikoatferd, nestenulykker og ulykker.</p><p>Det er forskjell på menn og kvinners forklaringsmodeller både for motorsyklistene og bilførerne.</p><p>Studien av unge bilførere tyder på at opplæring har varierende effekt på variable som holdninger, sosiale normer og selvoppfatning, og hvor den største effekten er på selvoppfatning. Betydningen av opplæring på risiko går i første rekke via førernes risikopersepsjon.</p><p>Studien av motorsyklister har stor vekt på teknisk trening. Resultatene tyder på at teknisk trening kan ha større betydning enn teoretisk opplæring. Den tekniske treningen synes å ha stor betydning for motorsyklistenes indre motivasjon - slik som interesser, oppfatning av utfordringer og følelse av flyt. Likeledes som for bilførne, så har opplæringen av motorsyklistene en indirekte innvirkning på ulykker via personens atferd og nestenulykker. Nestenulykker og ulykker er påvirket både av motorsyklistenes følelser og tanker, i tillegg til individuelle forskjeller mellom førerne.</p>

The thesis has basis in the question some have to the usefulness of education in traffic safety prevention. The eighties were dominated by optimism concerning safety education, which was followed by pessimism in the nineties. The two studies in the thesis include young drivers and motor cyclists. Theoretical aspects are more in focus in the first study, while practical education is emphasized in the second. Both theory and the two studies illustrate the possibility to utilize education in traffic safety work. Discussion subjects in the thesis are - how education can be designed in order to achieve desired results, whether man is rational, and whether education can influence road user’s overestimation of their own skills and performance. Recommendations for future studies are e.g. the safety research would benefit from extending the traditional cognitive focus to include theory on emotion and individual differences; one should emphasize safety, mastery and how things work; theory can bring important ideas on how road users can develop realistically expectations of management and control. Together, the results indicate a relation between education and safety. The relation is influenced of the person’s thoughts, feelings, behaviour, and earlier experiences, in addition to the social context. Variables studied are education, personal variables (attitudes, personality, self concept, and social norm), risk behaviour, near accidents and accidents. It is a difference between men’s and women’s explanatory models for both groups (motor cyclists and drivers). The study of young drivers indicates that education has a varying effect on attitudes, social norms and self concept, and where the largest effect is on self concept. The significance of education on risk is mainly through driver’s risk perception. The study of motor cyclists emphasizes technical training. The results indicate that technical training may have more importance than theoretical education. The technical training seems to have significant influence on the motor cyclist’s interests, perception of challenges and experiences of flow. Similarly to the drivers, the education of motor cyclists has an indirect effect on accidents via the person’s behaviour and near accidents. Near accidents and accidents are influenced of both feelings and thoughts, in addition to the individual differences among the motor cyclists. / Utgangspunktet for avhandlingen er at enkelte har uttrykt skepsis til nytten av opplæring for å fremme trafikksikkerhet. På 80-tallet var det optimisme med hensyn til troen på sikkerhetsopplæring som fulgtes av pessimisme på 90-tallet. De to undersøkelsene i avhandlingen er av bilførere og motorsyklister. Hos bilførerne er det lagt mest vekt på teoretiske deler av opplæringen, mens hos motorsyklistene er den praktiske opplæringen mer i fokus. Både teori og egne undersøkelser belyser muligheten for å utnytte opplæringen bedre i trafikksikkerhetsarbeidet. Tema som diskuteres er hvordan opplæringen kan utformes for å gi gode resultater, om mennesket er rasjonelt, hvorvidt opplæring kan ha innvirkning på trafikanters overdrevne tro på egne ferdigheter. Anbefalinger for framtidig forskning er eksempelvis: sikkerhetsforskningen vil være tjent med å utvide et tradisjonelt kognitivt fokus til å omfatte teori med vekt på emosjoner og individuelle forskjeller; det bør legges mer vekt på sikkerhet, mestring og hvordan ting fungerer; teori kan gi nyttige innspill til hvordan vi kan skape realistiske forventninger om mestring. Samlet sett tyder resultatene på at det er sammenheng mellom opplæring og sikkerhet. Sammenhengen mellom opplæring og ulykker er påvirket av personens egne tanker, følelser, atferd og tidligere erfaringer, i tillegg til de sosiale omgivelsene. Variable som studeres er opplæring, personlige variable (som selvoppfatning, holdninger, sosial norm, personlighet), risikoatferd, nestenulykker og ulykker. Det er forskjell på menn og kvinners forklaringsmodeller både for motorsyklistene og bilførerne. Studien av unge bilførere tyder på at opplæring har varierende effekt på variable som holdninger, sosiale normer og selvoppfatning, og hvor den største effekten er på selvoppfatning. Betydningen av opplæring på risiko går i første rekke via førernes risikopersepsjon. Studien av motorsyklister har stor vekt på teknisk trening. Resultatene tyder på at teknisk trening kan ha større betydning enn teoretisk opplæring. Den tekniske treningen synes å ha stor betydning for motorsyklistenes indre motivasjon - slik som interesser, oppfatning av utfordringer og følelse av flyt. Likeledes som for bilførne, så har opplæringen av motorsyklistene en indirekte innvirkning på ulykker via personens atferd og nestenulykker. Nestenulykker og ulykker er påvirket både av motorsyklistenes følelser og tanker, i tillegg til individuelle forskjeller mellom førerne.

The aim of this study has partly been to explore how social work students develop their conception of relevant competence during their bachelor education. This part of the study is based on qualitative interviews with a sample of twelve students from Lillehammer University College interviewed individually focusing on the relationship between theory and practice, competence learned at the university and college and in practice placement and on the personal aspect of professional action. The most significant research finding was the ways in which the students changed their view on relevance after a period of practice placement during the second year of the bachelor program. The students consider competence experienced in practice placement as the "real thing" and competence learned in college as a secondary, but necessary competence for passing the final exam. Competence learned in practice placement was taken for granted and critical reflection on knowledge systems, practices and the relationship between welfare politics and professional action was outside the limits of what the students deemed relevant competence. From these research findings and interpretations I derived new research questions which I have investigated in five articles. Article 1 scrutinizes the strong impact of practice placement, article 2 explores the purpose of ethics in a context where social work tries to mediate between social control and users participation, article 3 is concerned with the necessity of moral competence in order to make good judgements in the application of the mandate given from the welfare state, article 4 asks to what extent the concept of empowerment requires certain techniques of intervention in order to make conform clients to conventional ways of living, while article 5 explores the potentials in Buddhism applied to relevant social work issues. The articles are situated in three different theoretical traditions. I use the traditions partly to challenge core elements within the traditions themselves, partly to challenge conventional viewpoints concerning competences in social work like arguments in favour of scientific knowledge because it contributes to the elevation of the status of social workers The first one draws on the tradition from situated learning and explores learning as participation in two different contexts (college and workplace). I challenge the notion that development of competence is about negotiations between contexts. I contend that the institutionalised practices in social work have a very disciplinary impact on the concept of relevant competence which is rather underestimated by our educational system. Article 2, 3 and 4 profit from Michel Foucault's governmentality-concept. His perspective on the ways in which the population in modern societies is governed. is used to explore how the welfare state uses its professions to combine social control with freedom and self-governing. In my interpretation, ethics is a part of a soft and subtle intervention strategy to transform social and structural issues to individual troubles and make clients cooperative and responsible. I also contend that the mandate given to social workers requires good judgement in their application of individualized strategies which actualize their phronetic competence. I also interpret empowerment as a strategy for intervention that makes clients conform to conventional ideals in society. This interpretation challenges the notion of empowerment as liberation strategy defined by the clients themselves. Article 5 is entirely devoted to the question of moral character, drawing heavily on core values from Buddhism. Buddhism is used to identify and suggest ways to overcome ego-related problems which are frequently occurring in social work (such as the problem of "burn-out" and the ways bureaucratic distance is used as a shield against demanding clients). I also suggest that Buddhism can be used as a strategy for promoting personal social engagement in social work. My empirical study as well as my articles identifies "phronetic competences" in social work as the most important ones. This concept is derived from the aristotelian "phronesis" meaning personal, experienced-based competence for making morally right judgements according to particular situations. I argue that phronetic competence is highly relevant because it includes capacities for actualizing moral aspects of a situation, critical analytical reflection and for scrutinizing knowledge systems, practices and impacts of welfare goals which tend to be taken for granted.  I contend that the education of social workers must make a stronger effort to facilitate phronetic competences among social work students to prevent social work from being reduced to technical skills and social engineering.

The structural environment for higher education institutions has changed dramatically over the last decades. Mass higher education, a stronger focus on financial and economical matters, and a pressure for more scientific production from the political leadership and society has given the institutions new challenges to deal with. New tasks need competences to deal with them. This has led to a questioning of the traditional model for leading higher education institutions. This model has over the years remained somewhat unchanged, and has been dominated by norms of elected leadership, collegiality, democratic values, and a substantial autonomy for the researchers. This paper aims to shed light on researchers’ perceptions and views on how their own research environment in their own department is led and organized. The task is dealt with by depth interviewing professors in productive research environments in the departments, two at The University of Oslo, and one at The Oslo University College, organized as a case study. The theoretical framework consists of New Public Management theory, institutional theory, and a theoretical model for university organizing by McNay. The findings show that the traditional way of organizing universities persists in these research environments, for the larger part as in the ideal model The Collegium. The researchers value their autonomy high, they look upon the department leaders as distant to the research area, and they view the democratic and collegial mechanisms in the department’s internal life as necessary and valuable. But the organization and leadership of the research environments also have clear elements related to both New Public Management theory and institutional theory, such as an emphasis on the use of several statistical measures on research productivity. These statistics are of bibliographical nature. The use of these measures includes elements of perfor-mance indicators and bench marking systems. These elements are features connected to The Corporation and The Enterprise. Further, the findings show that researchers’ autonomy and relations to the international scientific environment are imperative to researchers in the study.