<p>Sortering av liv? Etiske hensyn ved å lage barn med og uten genetisk risikoinformasjon. ”Sorteringssamfunnet” er et særnorsk begrep som ofte blir benyttet når etiske sider ved bruk av fosterdiagnostikk og ultralyd i svangerskapet debatteres eller når mer eksperimentelle metoder som preimplantasjonsdiagnostikk skal reguleres. Om begrepet har stor retorisk kraft, så har det like fullt et utematisert innhold. Er det alltid galt å sortere? Og dersom det er galt å sortere - hvem mener man er ofrene for sorteringen? Hvem handler man angivelig galt mot? Og er det kanskje mulig å handle galt uten å handle galt mot noen? I avhandlingen forsvares en mellomposisjon mellom det som har blitt kalt den nye og den gamle abortdebatten. Drøftingene i avhandlingen utgår fra omdiskuterte medisinsk-teknologiske tilbud og teknikker som fostervannsprøve, rutinemessig ultralyd, tidlig ultralyd, preimplantasjonsdiagnostikk og arvebærerscreening. Om etiske innlegg nasjonalt ofte har en kritisk brodd mot tilbud av fosterdiagnostikk og arvebærerscreening, er det stikk motsatte tilfellet i internasjonal bioetikk. Her er kritikken som oftest rettet mot genetisk ”uansvarlighet” før eller under en graviditet. I dette ligger det innbakt et premiss om at det er galt å bære frem et barn som sannsynligvis vil få en alvorlig funksjonshemming. En rekke filosofer hevder at man da handler galt overfor det fremtidige barnet. Den gamle eugeniske begrunnelsen er her erstattet med en tilsynelatende langt mer humanitær begrunnelse. Men konsekvensen av dette standpunktet tilsier at fosterdiagnostikk og arvebærertesting må omfatte alle blivende foreldre – av hensyn til barnet – for hvem som helst risikerer å få et alvorlig funksjonshemmet barn. Dermed blir fosterdiagnostikk og arvebærertesting en naturlig del av den forebyggende medisinen. Som en naturlig del av den forebyggende medisinen, fremstår den imidlertid ikke lenger som en fri valgmulighet for blivende foreldre. Hensikten er forebygging, ikke økt autonomi. Retten til å vite har blitt erstattet av en moralsk plikt til å vite. Avhandlingens bidrag er et filosofisk forsvar for både retten til å vite og retten til ikke å vite i forhold til genetisk risikokunnskap før og under et svangerskap. Sentralt i avhandlingen står imidlertid tematiseringen av hvilke dilemmaer som oppstår også for en slik grunnleggende liberal posisjon i møtet med moderne medisinsk teknologi. </p>

Sortering av liv? Etiske hensyn ved å lage barn med og uten genetisk risikoinformasjon. ”Sorteringssamfunnet” er et særnorsk begrep som ofte blir benyttet når etiske sider ved bruk av fosterdiagnostikk og ultralyd i svangerskapet debatteres eller når mer eksperimentelle metoder som preimplantasjonsdiagnostikk skal reguleres. Om begrepet har stor retorisk kraft, så har det like fullt et utematisert innhold. Er det alltid galt å sortere? Og dersom det er galt å sortere - hvem mener man er ofrene for sorteringen? Hvem handler man angivelig galt mot? Og er det kanskje mulig å handle galt uten å handle galt mot noen? I avhandlingen forsvares en mellomposisjon mellom det som har blitt kalt den nye og den gamle abortdebatten. Drøftingene i avhandlingen utgår fra omdiskuterte medisinsk-teknologiske tilbud og teknikker som fostervannsprøve, rutinemessig ultralyd, tidlig ultralyd, preimplantasjonsdiagnostikk og arvebærerscreening. Om etiske innlegg nasjonalt ofte har en kritisk brodd mot tilbud av fosterdiagnostikk og arvebærerscreening, er det stikk motsatte tilfellet i internasjonal bioetikk. Her er kritikken som oftest rettet mot genetisk ”uansvarlighet” før eller under en graviditet. I dette ligger det innbakt et premiss om at det er galt å bære frem et barn som sannsynligvis vil få en alvorlig funksjonshemming. En rekke filosofer hevder at man da handler galt overfor det fremtidige barnet. Den gamle eugeniske begrunnelsen er her erstattet med en tilsynelatende langt mer humanitær begrunnelse. Men konsekvensen av dette standpunktet tilsier at fosterdiagnostikk og arvebærertesting må omfatte alle blivende foreldre – av hensyn til barnet – for hvem som helst risikerer å få et alvorlig funksjonshemmet barn. Dermed blir fosterdiagnostikk og arvebærertesting en naturlig del av den forebyggende medisinen. Som en naturlig del av den forebyggende medisinen, fremstår den imidlertid ikke lenger som en fri valgmulighet for blivende foreldre. Hensikten er forebygging, ikke økt autonomi. Retten til å vite har blitt erstattet av en moralsk plikt til å vite. Avhandlingens bidrag er et filosofisk forsvar for både retten til å vite og retten til ikke å vite i forhold til genetisk risikokunnskap før og under et svangerskap. Sentralt i avhandlingen står imidlertid tematiseringen av hvilke dilemmaer som oppstår også for en slik grunnleggende liberal posisjon i møtet med moderne medisinsk teknologi.