Med stadig økende krav til innovasjon og konkurransedyktighet, vil organisasjoners evne til å utnytte kunnskap bli en viktig egenskap for å overleve. Kunnskap ''flyter'' rundt i organisasjonen og er en viktig kilde til at arbeid blir utført. Derfor vil det å kunne utnytte intellektuell kapital til vekst og utvikling bli sett på som et konkurransefortrinn. I dag forsøker en rekke organisasjoner å få oversikt over sine kunnskapsressurser, slik at de raskere kan lære og utnytte sin kunnskap enn sine konkurrenter. I lys av dette satses det på IT-systemer som kan hjelpe bedriftene å samle inn og ta vare på kunnskapsressursene. Kunnskapssystemer er avhengig av at riktig og nøyaktige data blir samlet inn slik at de fremstår som komplette og nyttige. Utfordringen er å forstå bedriftens egentlige behov for kunnskap og kunnskapsoverføring viktig. Ettersom det i mange tilfeller ikke er overensstemmelse mellom rutiner og det faktiske arbeidet, er det essensielt å skjønne hvordan arbeid blir utført for å kunne beskrive behovet. Masteroppgaven bygger på en casestudie ved Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk for å bedre forstå deres behov for kunnskap og kunnskapsoverføring ved innføring av et NIS-system. Caset belyser hvordan informasjon blir til praktisk anvendelig kunnskap gjennom arbeid og interaksjon med omgivelser, og hvilke utfordringer man møter ved innføring av et slikt system. Det legges vekt på at det er viktig å ta hensyn til menneskelige behov så vel som tekniske funksjoner. %Teori legges til grunn for å vurdere ulike faktorer og aspekt ved dette. Mine funn og observasjoner tilsier at det bør fokuseres på bruk og brukernes behov i en innføringsfase mer enn det som ofte gjøres. I mange tilfeller legges det for mye vekt på tekniske funksjoner. Dersom brukere involveres mer skapes motivasjon og forståelse for teknologien, samtidig som det øker mulighet til å kartlegge hvilke arbeidsprosesser som må støttes i brukernes arbeid og hvilke behov de har. Dette er nødvendig for å forstå hvordan informasjon blir til praktisk anvendelig kunnskap.

Oljereservene på den norske sokkelen begynner å tørke ut, og spesielle tiltak som sørger for at oljefelt skal være utnyttbare også etter år 2020 er satt i gang. Nye måter å lete og produsere olje på må bli funnet for å utvide levetiden til oljefeltene. Det å forvalte kunnskap blir viktigere og viktigere for å få mer olje ut av hver brønn. Denne oppgaven beskriver og evaluerer en prototyp som skal hjelpe til med erfaringsoverfø-ring fra boring til planlegging av nye brønner. Gjennom en sammenlikning av teori og beskrivelse av prototypen i Statoil, konkluderes det med at det er viktig å se på orga-nisasjonskontekst når erfaringer skal overføres fra et fagområde til et annet.

Standardisering av forretningsprosesser som et middel for å kutte kostnader og oppnå best practice sharing er nå en velkjent strategi i internasjonalt orienterte forretningsorganisasjoner. Spiridon er et globalt harmoniseringsprosjekt i Siemens hvor denne strategien settes på prøve. SAP R/3 er valgt som felles it-verktøy. Studiet skisserer et tydelig behov for fleksibilitet i standardiseringensarbeidet, hvor standarden må betraktes som en lokal universal, og dermed fungerer som et kompromiss mellom lokal praksis og ønsket om én universell løsning. Fra et endringsperspektiv ser vi dessuten et behov for en improvisasjonell modell, hvor planen i prosjektet betraktes som et sett med retningslinjer heller enn strengt regulerende.

Innenfor tradisjonell systemutvikling, der hovedfokuset har ligget på systemenes funksjonalitet, har UML og andre modellbaserte utviklingsmetoder hatt stor suksess. Til tross for mye forskning de siste to tiårene, har slike metoder imidlertid ikke fått særlig aksept som et verktøy for å designe systemenes brukergrensesnitt. [Myers, et. al., 2000] En av grunnene til dette er at de har vært vanskelige å benytte i kombinasjon med bruker-sentrerte designmetoder. De fleste konstruksjonsmetoder har, ved å kreve interaksjonsmodeller før den konkrete designutviklingen tar til, en ovenfra og ned tilnærming til brukergrensesnittdesign. Iterative designmetoder nærmer seg som regel problemet fra den andre retningen, ved å ta utgangspunkt i en designide som så prototypes. [Trætteberg, 2002:1] Innenfor brukersentrert design er det lagt stor vekt på utvikling av prototyper, spesielt tidlig i designprosessen. Slike utforskende prototyper er billige, raske å lage og gir mye informasjon om den foreslåtte designløsningen, brukerens aksept av denne, og hvilke feil og mangler som må utbedres i en senere iterasjon. [Beaudouin-Lafon et. al., 2003] En prototyp er en uformell og konkret artefakt, og i det ligger både dens styrke og svakheter. Interaksjonsprototyper kommuniserer sin hensikt på en intuitiv måte, men dette gjør det også vanskelig å dokumentere hvordan den interne interaksjonen foregår i brukergrensesnittet, og hvordan dette påvirker samhandlingen mellom brukeren og systemet. Denne oppgaven adresserer disse problemene ved å utvikle en hybrid notasjon kalt ProtoMODL, basert på dialogmodellen DiaMODL og den kanonisk abstrakte prototypen. ProtoMODL gjør det mulig å kombinere, i en og samme representasjon, DiaMODL sin evne til å fremheve den underliggende interaksjonen i et brukergrensesnitt med den abstrakte prototypens evne til å presentere interaksjonen på en lettfattelig måte. Brukskvaliteten til ProtoMODL har så blitt testet og sammenlignet med tre andre interaksjonsrepresentasjoner i et empirisk, kvalitativt eksperiment. Eksperimentet indikerer at notasjonen er rask å sette seg inn i og har relativt lav bruksterskel, men potensielt høy brukshøyde. Diagrammene ser ut til å ha høy dekningsgrad, fremstår som ryddige og lettleste og interaksjonen virker relativt presist beskrevet. Ved å kombinere tankegangen bak tradisjonell systemutvikling med kreativ design åpnes det for en ny måte å betrakte designprosessen. Oppgaven viser at det er mulig å dra veksel på begge de to tilnærmingene når man skal utforske et designrom, spesifisere eller dokumentere interaksjonen som skjer innad i et brukergrensesnitt eller mellom et system og en bruker, eller kommunisere med andre interessenter sine tanker, ideer og forslag til interaksjonsløsninger.

DiaMODL er et hybrid modelleringsspråk, delvis basert på UML Statecharts, og kan dermed brukes som en ren abstrakt notasjon for å modellere interaksjon samtidig som det er mulig å modellere konkrete interaksjonsobjekter. En editor er utviklet for DiaMODL, men den mangler funksjonalitet for å presentere det modellerte brukergrensesnittet på en konkret måte. Denne oppgaven vil presentere en utvidelse til editoren som tilfører konkretisering i form av kodegenerering. Utvidelsen gjør det mulig å sørge for at oppførselen til modellerte interaksjonsobjekter blir realisert i form av kjørbar javakode. På den måten tilføres merverdi til både editoren og mellom roller i en systemutviklingsprosess. Basert på funn i genereringskoden vil det bli utledet regler som ligger til grunn for en generell metode for DiaMODL-kodegenerering. Genereringskoden er implementert i et rammeverk, og har fått navnet DiaModlGen.

No description available.

Denne oppgaven ser på verktøyintegrasjon i åpen kildekode-utvikling. Dette utviklingsparadigmet viser seg å i liten grad ha adoptert tradisjonelle programvareutviklingsmetoder. I stedet står sosio-tekniske prosesser og verktøy som underbygger disse for effektiv kommunikasjon, læring og utvikling i fokus. Kunnskap blir skapt og delt i åpen kildekode-miljø ved hjelp av prosesser og tekniske løsninger som muliggjør effektiv læring og refleksjon blant deltagerne. Ulike typer integrasjon kjent fra tradisjonell utvikling blir utforsket og evaluert. Av disse blir presentasjonsintegrasjon funnet å være mest hensiktsmessig fordi denne kan potensielt økte effektiviteten i utviklingsarbeidet ved å tilby et felles grensesnitt til en rekke uavhengige verktøy samtidig som det ikke kommer i veien for kravene om portabilitet, fleksibilitet og åpenhet som er kritisk i åpen kildekode-utvikling. Data- og kontroll-integrasjon viste seg å være mindre hensiktsmessig fordi de ikke tillot den nødvendige fleksibiliteten og samhandlingsevnen med eksterne verktøy. Prosessintegrasjon i åpen kildekode-utvikling kan sies å til en viss grad oppnås gjennom at de sosio-tekniske prosessene blir innskrevet i verktøyene som benyttes. I evalueringen av egnede rammeverk ble Eclipse valgt på grunn av dets sterkt modulære og fleksible oppbygning, tilgjengelighet, aktive utvikling og ``mind share'', samt at det støttet presentasjonsintegrasjon uten å sette føringen i forhold til de andre mindre egnede integrasjonstypene. I dette rammeverket ble det implementert et programvaretillegg som tillot lagring av synkron kommunikasjon i kontekst av koden slik at denne mer effektivt kunne innhentes og reflektert rundt. Testing viste at dette kunne ha potensiale så lenge det krevde lite ekstra innsats å legge inn informasjonen samtidig som man tillot fleksibilitet i koblingen. Presentasjonen av denne ekstra informasjonen viste seg å best kunne integreres ved å bruke eksisterende elementer i Eclipse, samt å klart vise i grensesnittet hvilke filer som var tilkoblet informasjon. Videre implementasjon og testing er nødvendig for å kunne konkludere med en mer solid vurdering av nytteverdien av en slik integrasjon, men oppgaven kan fungere som et utgangspunkt for videre arbeid.

Denne oppgaven er en casestudie om innføring av åpen programvare i offentlig sektor. Problemstillinger er: Hva kreves for at åpen programvare skal innføres i offentlig sektor? Min forskning er hovedsakelig basert på intervjuer i de tre styringsnivåer innen offentlig sektor som er involvert i arbeidet med åpen programvare. Dokumentasjon og noe observasjon er også brukt som datainnsamling. Litteraturen som omhandler åpen programvare er for det meste utenlandsk, men de beskriver godt hvordan situasjonen er også i Norge. De problemstillinger som jeg stiller i denne oppgaven kan til dels beskrives av denne litteraturen, men det er en stor mangel av slik litteratur fra Norge. Sammen med litteratur fra organisatorisk politikk gir denne oppgaven en omfattende diskusjon av hva som kreves for å innføre åpen programvare i offentlig sektor. Oppgaven viser hvorfor de forskjellige offentlige avdelinger ønsker å bruke åpen programvare og hvilken motivasjon de har for å innføre åpen programvare. Det blir også vist hvordan innføring av åpen programvare kan skje og hva som kreves for at en slik overgang skal skje. Det er viktig at åpen programvare har de egenskaper som dekker offentlig sektors behov. Det er også viktig at styringsnivåene har en klart definert tilnærming til åpen programvare og at det kommer direktiver fra statlig styringsnivå til hvordan offentlige avdelinger skal forholde seg til innføring av åpen programvare. Det blir også avdekket svakheter eller mangler i åpne programvarer som viser utfordringer innføring av åpen programvarer medfører. Det krever en annen type kompetanse for å bruke åpen programvare og oppgaven viser hvilke aktører som må mobiliseres for å få den nødvendige kompetansen. Supporten er også annerledes ved åpen programvare, spesielt brukersupporten oppleves som utfordrende. Jeg viser hvordan disse utfordringer kan møtes og gjøre en overgang til åpen programvare mindre krevende. Det krever store ressurser å innføre åpen programvare, men det er ikke sikkert det krever mer enn å innføre en annen kommersiell programvare. Gjennom hele oppgaven har jeg et organisatorisk politisk perspektiv som viser hvordan organisasjoner fungerer, spesielt hvordan beslutningsprosessen fungerer. Innføring av åpen programvare påvirker beslutningsprosessen og de aktører som deltar i beslutningsprosessen. Men beslutningsprosessen og de aktører som deltar påvirker også innføring av åpen programvarer. Dette er en gjensidig prosess, som jeg viser gjennom behandling av mine temaer relatert til innføring av åpen programvare.

Helse- og sosialsektoren i Norge sliter med at den blir større og mer kompleks. Det er mange ulike profesjoner, i ulike institusjoner og forvaltningsnivå, som må samhandle over både tid og sted. Tjenestemottakere som er avhengige av sammensatte og koordinerte tjenester, føler seg som kasteballer mellom de ulike aktørene. For å gjøre dette samarbeidet enklere har Stortinget innført Individuell Plan. Å utvikle et Internettbasert samhandlingssystem for å støtte denne samhandlingen, og dekke de ulike behovene ulike aktører har, krever en god utviklingsprosess. Det er viktig å representere et bredt spekter av sluttbrukere i utviklingsprosessen for å avdekke de lokale forskjellene, og lage en applikasjon som dekker den store bredden av brukere.

I denne oppgaven har jeg sett på hvordan man kan støtte samhandlingen rundt arbeidet med individuelle planer i helse- og sosialsektoren ved hjelp av et elektronisk verktøy. Arbeidet med individuelle planer har tradisjonelt foregått ved hjelp av maler, enten på papir eller ved hjelp av tekstbehandlingsverktøy. Her introduseres datasystemet SamPro, som i tillegg til å la aktørene skrive inn hva som skal stå i den individuelle planen, også lar dem samarbeide om ting som foregår rundt selve planarbeidet. Jeg fant ut at SamPro til en viss grad visket ut hierarkiet i arbeidet med individuell plan, ved at alle de involverte på en enklere måte kunne bidra med sin del i planarbeidet når planen lå på Internett. Dessverre stemte oppbygningen av programmet ikke helt overens med det brukerne trengte, og i tillegg til noen tekniske problemer med tilgjengeligheten av systemet førte dette til at systemet til dels ble lite brukt. Mot slutten av min periode med datainnsamling så jeg likevel noen positive tegn som tyder på at systemet var på rett vei.