<p>Avhandlingen handler om ledelse av kunnskapsarbeid, og sykehuset brukes som arena for å utforske dette temaet. Utgangspunktet for studien er Spesialisthelsetjenesteloven fra 2001, som påla sykehusene å innføre enhetlig ledelse på alle nivåer. Denne reformen ses som et eksempel på hvordan en New Public Management (NPM)- inspirert styringsforståelse kommer inn i sykehuset. Sykehuset er preget av det medisinske fagfeltets forståelser av fag, organisasjon og ledelse, og disse utfordres på flere måter gjennom ledelsesreformen og de forståelser den bygger på. Det teoretiske grepet i avhandlingen er å analysere det vi kan kalle ”forhandlinger” mellom disse ulike forståelsene. Problemstillingen som utforskes er hvilken betydning fagkunnskap har for ledelse av sykehusavdelinger. Dette relateres både til betydningen av fagkunnskap for autoritet og legitimitet i lederrollen, til hvordan et helhetlig ansvar for avdelingene skal kunne ivaretas, og til hvilke fag eller profesjoner som skal kunne lede avdelinger.</p><p>Prosjektet er gjennomført som en casestudie ved et større universitetssykehus. Det viktigste empiriske materialet er 19 dybdeintervjuer med avdelingssjefer, senterdirektører og sykehusets direktør i perioden 2001-2002, samt innlegg i en avisdebatt om ikke-medisinere som avdelingssjefer sommeren 2002. </p><p>Analysen av avisdebatten viste klare motsetninger i synet på avdelingsledelse, og at legene i liten grad fikk støtte for sitt synspunkt om at ivaretakelse av ansvaret for avdelingen er et faglig ansvar, og at avdelingssjefen dermed må være lege. Analysen av intervjumaterialet fra sykehuset viste imidlertid i større grad medisinens sterke posisjon som institusjonalisert forståelse av medisinfagets betydning i ledelsen.</p><p>Legene forankrer sin autoritet som ledere i rollen som fagekspert. Legenes perspektiv på lederrollen innebærer både et helhetsperspektiv på lederansvaret for avdelingen og en klar forankring i egen profesjon. Denne forankringen blir viktig fordi lederansvaret knyttes til et faglig systemansvar i forhold til sykehusets ulike roller, som både omfatter forskningsbasert virksomhet med ansvar for å bringe fram ny kunnskap, og en funksjon som profesjonell servicebedrift. Den medisinske systemforståelsen som ledere må ha for å forstå utviklingen av den faglige virksomheten, oppfattes som grunnleggende for å ivareta dette ansvaret. NPMs forståelse av profesjonell ledelse får derfor ikke legitimitet innenfor universitetssykehuset på dette nivået. Lege-lederne skisserer et lederansvar som vektlegger ledelse i større grad enn den tradisjonelle faglige lederen, men med en klar faglig forankring. Dette er fordi virksomhetens faglige utvikling er en så sentral del av ledelsesansvaret. Det faglige kunnskapsgrunnlaget til lederne er derfor er en forutsetning for å utøve avdelingsledelse.</p><p>Avhandlingen gir innsikt i forhandlingene omkring nye forståelser av fagkunnskap i ledelsen på det utøvende nivået i sykehuset som kunnskapsorganisasjon, og illustrerer dermed en utvikling og en debatt som også andre kunnskapsbaserte virksomheter er inne i. Diskusjonen om ledelse som del av en faglig aktivitet eller som separat funksjon berører grunnleggende utviklingstrekk ved både offentlig og privat sektor de siste tiårene.</p>

Avhandlingen handler om ledelse av kunnskapsarbeid, og sykehuset brukes som arena for å utforske dette temaet. Utgangspunktet for studien er Spesialisthelsetjenesteloven fra 2001, som påla sykehusene å innføre enhetlig ledelse på alle nivåer. Denne reformen ses som et eksempel på hvordan en New Public Management (NPM)- inspirert styringsforståelse kommer inn i sykehuset. Sykehuset er preget av det medisinske fagfeltets forståelser av fag, organisasjon og ledelse, og disse utfordres på flere måter gjennom ledelsesreformen og de forståelser den bygger på. Det teoretiske grepet i avhandlingen er å analysere det vi kan kalle ”forhandlinger” mellom disse ulike forståelsene. Problemstillingen som utforskes er hvilken betydning fagkunnskap har for ledelse av sykehusavdelinger. Dette relateres både til betydningen av fagkunnskap for autoritet og legitimitet i lederrollen, til hvordan et helhetlig ansvar for avdelingene skal kunne ivaretas, og til hvilke fag eller profesjoner som skal kunne lede avdelinger. Prosjektet er gjennomført som en casestudie ved et større universitetssykehus. Det viktigste empiriske materialet er 19 dybdeintervjuer med avdelingssjefer, senterdirektører og sykehusets direktør i perioden 2001-2002, samt innlegg i en avisdebatt om ikke-medisinere som avdelingssjefer sommeren 2002. Analysen av avisdebatten viste klare motsetninger i synet på avdelingsledelse, og at legene i liten grad fikk støtte for sitt synspunkt om at ivaretakelse av ansvaret for avdelingen er et faglig ansvar, og at avdelingssjefen dermed må være lege. Analysen av intervjumaterialet fra sykehuset viste imidlertid i større grad medisinens sterke posisjon som institusjonalisert forståelse av medisinfagets betydning i ledelsen. Legene forankrer sin autoritet som ledere i rollen som fagekspert. Legenes perspektiv på lederrollen innebærer både et helhetsperspektiv på lederansvaret for avdelingen og en klar forankring i egen profesjon. Denne forankringen blir viktig fordi lederansvaret knyttes til et faglig systemansvar i forhold til sykehusets ulike roller, som både omfatter forskningsbasert virksomhet med ansvar for å bringe fram ny kunnskap, og en funksjon som profesjonell servicebedrift. Den medisinske systemforståelsen som ledere må ha for å forstå utviklingen av den faglige virksomheten, oppfattes som grunnleggende for å ivareta dette ansvaret. NPMs forståelse av profesjonell ledelse får derfor ikke legitimitet innenfor universitetssykehuset på dette nivået. Lege-lederne skisserer et lederansvar som vektlegger ledelse i større grad enn den tradisjonelle faglige lederen, men med en klar faglig forankring. Dette er fordi virksomhetens faglige utvikling er en så sentral del av ledelsesansvaret. Det faglige kunnskapsgrunnlaget til lederne er derfor er en forutsetning for å utøve avdelingsledelse. Avhandlingen gir innsikt i forhandlingene omkring nye forståelser av fagkunnskap i ledelsen på det utøvende nivået i sykehuset som kunnskapsorganisasjon, og illustrerer dermed en utvikling og en debatt som også andre kunnskapsbaserte virksomheter er inne i. Diskusjonen om ledelse som del av en faglig aktivitet eller som separat funksjon berører grunnleggende utviklingstrekk ved både offentlig og privat sektor de siste tiårene.