<p>Avhandlingen handler om ledelse av kunnskapsarbeid, og sykehuset brukes som arena for å utforske dette temaet. Utgangspunktet for studien er Spesialisthelsetjenesteloven fra 2001, som påla sykehusene å innføre enhetlig ledelse på alle nivåer. Denne reformen ses som et eksempel på hvordan en New Public Management (NPM)- inspirert styringsforståelse kommer inn i sykehuset. Sykehuset er preget av det medisinske fagfeltets forståelser av fag, organisasjon og ledelse, og disse utfordres på flere måter gjennom ledelsesreformen og de forståelser den bygger på. Det teoretiske grepet i avhandlingen er å analysere det vi kan kalle ”forhandlinger” mellom disse ulike forståelsene. Problemstillingen som utforskes er hvilken betydning fagkunnskap har for ledelse av sykehusavdelinger. Dette relateres både til betydningen av fagkunnskap for autoritet og legitimitet i lederrollen, til hvordan et helhetlig ansvar for avdelingene skal kunne ivaretas, og til hvilke fag eller profesjoner som skal kunne lede avdelinger.</p><p>Prosjektet er gjennomført som en casestudie ved et større universitetssykehus. Det viktigste empiriske materialet er 19 dybdeintervjuer med avdelingssjefer, senterdirektører og sykehusets direktør i perioden 2001-2002, samt innlegg i en avisdebatt om ikke-medisinere som avdelingssjefer sommeren 2002. </p><p>Analysen av avisdebatten viste klare motsetninger i synet på avdelingsledelse, og at legene i liten grad fikk støtte for sitt synspunkt om at ivaretakelse av ansvaret for avdelingen er et faglig ansvar, og at avdelingssjefen dermed må være lege. Analysen av intervjumaterialet fra sykehuset viste imidlertid i større grad medisinens sterke posisjon som institusjonalisert forståelse av medisinfagets betydning i ledelsen.</p><p>Legene forankrer sin autoritet som ledere i rollen som fagekspert. Legenes perspektiv på lederrollen innebærer både et helhetsperspektiv på lederansvaret for avdelingen og en klar forankring i egen profesjon. Denne forankringen blir viktig fordi lederansvaret knyttes til et faglig systemansvar i forhold til sykehusets ulike roller, som både omfatter forskningsbasert virksomhet med ansvar for å bringe fram ny kunnskap, og en funksjon som profesjonell servicebedrift. Den medisinske systemforståelsen som ledere må ha for å forstå utviklingen av den faglige virksomheten, oppfattes som grunnleggende for å ivareta dette ansvaret. NPMs forståelse av profesjonell ledelse får derfor ikke legitimitet innenfor universitetssykehuset på dette nivået. Lege-lederne skisserer et lederansvar som vektlegger ledelse i større grad enn den tradisjonelle faglige lederen, men med en klar faglig forankring. Dette er fordi virksomhetens faglige utvikling er en så sentral del av ledelsesansvaret. Det faglige kunnskapsgrunnlaget til lederne er derfor er en forutsetning for å utøve avdelingsledelse.</p><p>Avhandlingen gir innsikt i forhandlingene omkring nye forståelser av fagkunnskap i ledelsen på det utøvende nivået i sykehuset som kunnskapsorganisasjon, og illustrerer dermed en utvikling og en debatt som også andre kunnskapsbaserte virksomheter er inne i. Diskusjonen om ledelse som del av en faglig aktivitet eller som separat funksjon berører grunnleggende utviklingstrekk ved både offentlig og privat sektor de siste tiårene.</p>

Avhandlingen handler om ledelse av kunnskapsarbeid, og sykehuset brukes som arena for å utforske dette temaet. Utgangspunktet for studien er Spesialisthelsetjenesteloven fra 2001, som påla sykehusene å innføre enhetlig ledelse på alle nivåer. Denne reformen ses som et eksempel på hvordan en New Public Management (NPM)- inspirert styringsforståelse kommer inn i sykehuset. Sykehuset er preget av det medisinske fagfeltets forståelser av fag, organisasjon og ledelse, og disse utfordres på flere måter gjennom ledelsesreformen og de forståelser den bygger på. Det teoretiske grepet i avhandlingen er å analysere det vi kan kalle ”forhandlinger” mellom disse ulike forståelsene. Problemstillingen som utforskes er hvilken betydning fagkunnskap har for ledelse av sykehusavdelinger. Dette relateres både til betydningen av fagkunnskap for autoritet og legitimitet i lederrollen, til hvordan et helhetlig ansvar for avdelingene skal kunne ivaretas, og til hvilke fag eller profesjoner som skal kunne lede avdelinger. Prosjektet er gjennomført som en casestudie ved et større universitetssykehus. Det viktigste empiriske materialet er 19 dybdeintervjuer med avdelingssjefer, senterdirektører og sykehusets direktør i perioden 2001-2002, samt innlegg i en avisdebatt om ikke-medisinere som avdelingssjefer sommeren 2002. Analysen av avisdebatten viste klare motsetninger i synet på avdelingsledelse, og at legene i liten grad fikk støtte for sitt synspunkt om at ivaretakelse av ansvaret for avdelingen er et faglig ansvar, og at avdelingssjefen dermed må være lege. Analysen av intervjumaterialet fra sykehuset viste imidlertid i større grad medisinens sterke posisjon som institusjonalisert forståelse av medisinfagets betydning i ledelsen. Legene forankrer sin autoritet som ledere i rollen som fagekspert. Legenes perspektiv på lederrollen innebærer både et helhetsperspektiv på lederansvaret for avdelingen og en klar forankring i egen profesjon. Denne forankringen blir viktig fordi lederansvaret knyttes til et faglig systemansvar i forhold til sykehusets ulike roller, som både omfatter forskningsbasert virksomhet med ansvar for å bringe fram ny kunnskap, og en funksjon som profesjonell servicebedrift. Den medisinske systemforståelsen som ledere må ha for å forstå utviklingen av den faglige virksomheten, oppfattes som grunnleggende for å ivareta dette ansvaret. NPMs forståelse av profesjonell ledelse får derfor ikke legitimitet innenfor universitetssykehuset på dette nivået. Lege-lederne skisserer et lederansvar som vektlegger ledelse i større grad enn den tradisjonelle faglige lederen, men med en klar faglig forankring. Dette er fordi virksomhetens faglige utvikling er en så sentral del av ledelsesansvaret. Det faglige kunnskapsgrunnlaget til lederne er derfor er en forutsetning for å utøve avdelingsledelse. Avhandlingen gir innsikt i forhandlingene omkring nye forståelser av fagkunnskap i ledelsen på det utøvende nivået i sykehuset som kunnskapsorganisasjon, og illustrerer dermed en utvikling og en debatt som også andre kunnskapsbaserte virksomheter er inne i. Diskusjonen om ledelse som del av en faglig aktivitet eller som separat funksjon berører grunnleggende utviklingstrekk ved både offentlig og privat sektor de siste tiårene.

<p><i>Middagen er et betydningsfullt hverdagsrituale</i>. Over 90 prosent oppgir å ha spist middag sist hverdag, når de blir spurt om sine spisevaner. Avhandlingen viser at måltidet er en sentral del av folks hverdagsliv. Måltidet har betydelige kulturelle, sosiale og emosjonelle potensialer. Det å utforme et middagsmønster er en komplisert praksis. Det involverer både hodet som en form for tankearbeid, hånden som en form for hånd-/rutinearbeid og hjertet som en form for kjærlighets-/ omsorgsarbeid.</p><p>Middag er et sosialt produkt som vi produserer gjennom de betydninger og konvensjoner som er tilgjengelige for oss i historisk tid og i den sosiale konteksten som vi lever i. De ulike tilberedningsteknikkene, matrettene og spisemønstrene som inngår i moderne middagspraksis har en lang historie. Å navigere i dette feltet krever at middagskokken tar i bruk et komplekst sett av strukturerte og kulturelle begreper om hva som er rett og galt. </p><p>Det er mange kamper i det sosiale livet om hvordan ting bør forstås også forståelsen av en god og ordentlig middag. Det ble identifisert tre fremtredende tallerkenmodeller for god middag: Den tradisjonelle som har til hensikt å realisere verdier som nasjonal og familiær tilhørighet, den trendy som har til hensikt å demonstrere matkulturell kompetanse og klassetilhørighet, og den terapeutiske som har til hensikt å unngå sykdomstilstander og oppnå god helse. En middag er altså ikke god eller dårlig i seg selv, men i forhold til hvilke verdier den skal realisere. Slike beskrivelser kan også sees på som argumenter for å styrke sin egen posisjon og praksis som familiens middagsforvalter.</p><p>De ulike matrettene som til sammen utgjør et middagsmønster, er et resultat av de muligheter og begrensninger som utfoldes innenfor middagskulturen. Disse valgene har mer å gjøre med begrensninger enn med muligheter. Det vil si at det man velger å spise til middag i det store og det hele er et resultat av en strengt sosialt og kulturelt organisert logikk: Hva passer å spise på mandag? Hvordan spiser man foran TV? Hva serverer man når henholdsvis besteforeldre eller klubbvenninner kommer til middag? Svarene på slike spørsmål viser at det egentlig gis ganske få alternativer det er like utenkelig å servere kjøttkaker i brun saus i sofakroken på lørdagskvelden som det er å servere taco til besteforeldre eller Pizza Grandiosa til klubbvenninner. Studien viser også at variabler som kjønn, alder, livsfase, klasse og bosted er relativt bestemmende for folks middagspraksis.</p>

Middagen er et betydningsfullt hverdagsrituale. Over 90 prosent oppgir å ha spist middag sist hverdag, når de blir spurt om sine spisevaner. Avhandlingen viser at måltidet er en sentral del av folks hverdagsliv. Måltidet har betydelige kulturelle, sosiale og emosjonelle potensialer. Det å utforme et middagsmønster er en komplisert praksis. Det involverer både hodet som en form for tankearbeid, hånden som en form for hånd-/rutinearbeid og hjertet som en form for kjærlighets-/ omsorgsarbeid. Middag er et sosialt produkt som vi produserer gjennom de betydninger og konvensjoner som er tilgjengelige for oss i historisk tid og i den sosiale konteksten som vi lever i. De ulike tilberedningsteknikkene, matrettene og spisemønstrene som inngår i moderne middagspraksis har en lang historie. Å navigere i dette feltet krever at middagskokken tar i bruk et komplekst sett av strukturerte og kulturelle begreper om hva som er rett og galt. Det er mange kamper i det sosiale livet om hvordan ting bør forstås også forståelsen av en god og ordentlig middag. Det ble identifisert tre fremtredende tallerkenmodeller for god middag: Den tradisjonelle som har til hensikt å realisere verdier som nasjonal og familiær tilhørighet, den trendy som har til hensikt å demonstrere matkulturell kompetanse og klassetilhørighet, og den terapeutiske som har til hensikt å unngå sykdomstilstander og oppnå god helse. En middag er altså ikke god eller dårlig i seg selv, men i forhold til hvilke verdier den skal realisere. Slike beskrivelser kan også sees på som argumenter for å styrke sin egen posisjon og praksis som familiens middagsforvalter. De ulike matrettene som til sammen utgjør et middagsmønster, er et resultat av de muligheter og begrensninger som utfoldes innenfor middagskulturen. Disse valgene har mer å gjøre med begrensninger enn med muligheter. Det vil si at det man velger å spise til middag i det store og det hele er et resultat av en strengt sosialt og kulturelt organisert logikk: Hva passer å spise på mandag? Hvordan spiser man foran TV? Hva serverer man når henholdsvis besteforeldre eller klubbvenninner kommer til middag? Svarene på slike spørsmål viser at det egentlig gis ganske få alternativer det er like utenkelig å servere kjøttkaker i brun saus i sofakroken på lørdagskvelden som det er å servere taco til besteforeldre eller Pizza Grandiosa til klubbvenninner. Studien viser også at variabler som kjønn, alder, livsfase, klasse og bosted er relativt bestemmende for folks middagspraksis.

Denne masteroppgaven undersøker forholdet mellom kikking, selvstudie og rollespill i Olaug Nilssens roman Vi har så korte armar (2002). Hovedpersonene Liv og Ølgjer blir spionert på av en tohodet vi-forteller gjennom hele romanen. Samtidig observerer både Liv og Ølgjer seg selv utenfra og reflekterer over hvordan de fremstår (eller ønsker å fremstå). Ved hjelp av nærlesning og tekstanalytisk arbeid ser jeg nærmere på denne blikkvekslingen og knytter den til hovedpersonenes identitetsutprøving. Jeg konsentrerer meg i hovedsak om romanens innhold, men i oppgavens andre kapittel behandles også bruddestetikken i romanen. Den kjennetegnes blant annet ved en blanding av ulike sjangre, et usammenhengende plot og en uklar fokalisering. Gjennom å analysere komposisjonen, typografien og sjangerblandingen kommer jeg frem til at romanen kan leses som bruddstykker av en fortelling om de to hovedpersonene, som små puslespillbrikker i en større fortelling om selvidentitet og sosial identitet. Kikking er gjennomgående motiv og tema i Vi har så korte armar. I kapittel 3 ser jeg nærmere på de voyeuristiske sidene ved romanen og på forholdet mellom sosialt blikk og selvblikk. Sistnevnte kan leses som en form for selvoppdagelse; som et forsøk på å forstå og realisere seg selv og finne mening i tilværelsen. Det sosiale blikket som følger hovedpersonene, sier noe om hvilke normer, forventninger og verdier Liv og Ølgjer må forholde seg til. Det kan også knyttes til moderne digital kikking og en medialisert selvforståelse. Nilssen evner slik å problematisere den ekshibisjonistiske kikkerkulturen vi lever i. Liv og Ølgjer prøver å finne seg til rette som studenter i byen, og de vurderer konstant identiteten sin knyttet til det å komme fra bygda. I det fjerde kapitlet knytter jeg denne identitetsutprøvingen til teorier om sosialt rollespill og performative selviscenesettelser. Vi har så korte armar kommenterer, går i dialog med og til tider kritiserer den også sosiologiteorien og –forskningen. Slik fungerer romanen som en annerledes utforsking av identitetsproblematikken enn den sosiologien tilbyr. Nilssens formspråk underliggjør og problematiserer ulike fremstillinger av identitetsbegrepet, narsissisme og medias innvirkning på hvordan vi samhandler og forstår oss selv.

This thesis examines the arguments used by politicians and civil servants to justify the implementation of digitalisation processes to modernise and reform the Norwegian public sector. The research questions are “What arguments are used within the Norwegian public administration to justify the implementation of digitalisation processes?” and “How can these arguments be understood in relation to ideas about modernisation and ongoing reforms within the administration more generally?”. Three studies of digitalisation and reform processes within the Norwegian public administration have been carried out to answer the research questions. The first study is of the Minside public electronic communications service from its inception in 2004 until the service was discontinued in 2012. The second study is an analysis of governmental documents on the role and importance of digitalisation reforms in the Norwegian public sector from the mid-1980’s to today. The third outlines how digitalisation is related to a reform process within the public sector, widely referred to as New Public Management (NPM). The analysis shows that justifications for the implementation of Minside and for digitalisation in the Norwegian public administration are generally focused on the simplification, coordination and rationalisation of the public sector. These justifications are closely connected to key normative ideas of NPM on how and why modernisation and reform processes should be carried out within the public sector in general. Despite high expectations, many digitalisation and electronic service implementations aimed at the population do not achieve the effects expected. This does not, however, appear to have had any impact upon these seemingly deeply entrenched expectations. They continue to be as widely held and as high as they have always been, despite widespread evidence to the contrary. / Hvordan begrunner aktører innenfor norsk offentlig forvaltning digitaliseringsprosesser? Hvordan kan disse begrunnelsene forstås i forhold til ideer om modernisering og pågående reformer innenfor forvaltningen mer generelt? For å svare på disse spørsmålene presenteres tre historier: Først studeres den offentlige digitale tjenesten Minside, deretter undersøkes offentlige dokumenter som omhandler digitaliseringsprosessers rolle og betydning for modernisering i forvaltningen fra 1987 opp til i dag. Til slutt analyseres ideene bak moderniseringen av offentlig sektor, New Public Management, som har hentet ideer og inspirasjon for hvordan offentlig sektor skal organiseres fra privat sektors markedstenkning. Funnene viser at begrunnelsene for digitalisering er å nå mål som forenkling, samordning og effektivisering. Disse målene står i et nært forhold til normative idealer innenfor New Public Management for hvordan reformer og modernisering begrunnes mer generelt. Avhandlingens viser også at forventningene til fordelene ved digitalisering synes å være robuste. Til tross for at en rekke digitaliseringsprosesser ikke har oppnådd de ønskede resultater, så synes ikke de omfattende og sterke forventningene til hva som kan oppnås gjennom digitalisering å avta.