Denne oppgaven ble utformet etter et opphold som studentpraktikant ved generalkonsulatet i New York. Jeg ønsket å få en bedre forståelse av norsk utenrikspolitikk, regjeringens internasjonale kulturinnsats, og forstå hvorfor GKNY opererer med prioriterte kulturfelt. Selve bakteppet for problemstillingen ble: Er internasjonal kulturinnsats til for norgesprofileringen eller for kunstens skyld? Målet med oppgaven har vært å gi et bilde av internasjonal kulturinnsats ved to sentrale utenriksstasjoner og drøfte forskjeller og likheter ved å sammenligne generalkonsulatet i New York og ambassaden i Berlin. Oppgaven gir derfor et innblikk i måten utenriksstasjoner arbeider i forhold til Kulturløftene, Meld. St. 19, forvalterorganisasjonene og overordnede målsettinger i UD. I Kapittel 2 blir det gjort rede for Kulturløftene og Meld. St. 19 – Regjeringens Internasjonale Kulturinnsats (2013). Kapittel 3 blir det undersøkt halvårs- og enkeltrapporter samt aktivitetskalenderne fra generalkonsulatet i New York og ambassaden i Berlin. Referatene og analysen drøfter likheter og forskjeller mellom hvordan de to stasjonene arbeider, viser prioriteringer, generelle oppfatninger og gjennomføringer innen internasjonalt kulturarbeid. Kapittel 4 består av intervjuer med ansatte ved generalkonsulatet i New York og ambassaden i Berlin. Her går oppgaven videre inn i en analyse av intervjuene, og diskuterer de enkelte tjenestemenns holdninger rundt internasjonal kulturinnsats i forhold til halvårs- og enkeltrapportene få en bedre forståelse av hvordan utenriksstasjoner arbeider med feltet. Kapittel 5 diskuterer erfaringer, holdninger og tendenser i forhold til relevant teori som allerede har blitt gjort på feltet. Her diskuteres enkelte tjenestemenns- og forvalterorganisasjonenes rolle i utenrikskulturelt arbeid, og ideologier som spiller inn på arbeidet med internasjonal kulturinnsats. Oppgaven gir et innblikk i hvordan to utenriksstasjoner arbeider med internasjonal kulturinnsats. Hvilke prioriteringer som blir gjort på kulturfelt og hvilke arrangementer som blir støttet er viktige faktorer i oppgaven, hvis hovedmål er å svare på hva og hvem norsk kulturdiplomati først og fremst er for.

The thesis analyses the continuously changing discourse of cultural diversity. The focus of this study is the ways in which this discourse is shaped within contemporary Swedish cultural politics in general, and how it unfolds and further changes through the specific activities performed by a cultural institution in Stockholm – Södra teatern. Where as the cultural diversity inspired cultural politics seems to be caught in the tension between defending the autonomous position of culture in society and arguing for the supposed positive integrative consequences of such a perspective the Södra teatern mirrors a similar complexity in their ways of performing cultural diversity. This complexity is expressed through the three aspects of cultural diversity the thesis analyses – the real, the good and the cool cultural diversity. Each of the three aspects expresses a search for authenticity as well as a resistance towards the very same notion; a belief in the enlightenment of knowledge at the same time as the content of the very same knowledge is questioned; and finally that ethnic differences some times is enforced through utterances that stresses tradition where as the supposed hybrid forms in other situations is celebrated. The three aspects of cultural diversity analysed here all express how cultural diversity works as a hyper complex concept within cultural policy where no single possible meaning erases other potential meanings. On the contrary: different and even contradictory meanings of the concept exist side by side. Thus the thesis argues that the discourse of cultural diversity expresses a hyper complex problem. / Avhandlingen analyserer hvordan mangfoldsdiskursen formes på det kulturpolitiske området ved å studere hvordan denne formes i så vel Södra teaterns virksomhet som i den statlige kulturpolitikken. Mens den statlige mangfoldsorienterte kulturpolitikken preges av en spenning mellom på den ene siden å forsvare kulturens autonome stilling og på en andre siden å forsvare det man kan kalle for integrasjonspolitiske hensyn, så uttrykker Södra teaterns arbeid med kulturelt mangfold en lignende kompleksitet. Denne kompleksiteten uttrykks gjennom de tre ulike aspekter av den mangfoldsdiskursen avhandlingen analyserer – det ekte, det gode og det coole mangfoldet. De tre aspektene uttrykker hver for seg både en søken etter autentisitet og en motstand mot autentisitet; en opplysningstro så vel som en selvrefleksivitet i forhold til hva det opplyses om; og til slutt at etnisitetsforskjeller i visse situasjoner forsterkes gjennom ytringer som vektlegger tradisjon, mens andre ytringer snarere hyller det som oppfattes som hybride uttrykk. Disse tre delanalysene visere hvordan kulturelt mangfold fungerer som et hyperkomplekst begrep innenfor kulturpolitikken da tilsynelatende ulike og motsigelsesfulle tolkninger kan eksistere side ved side. Således argumenterer avhandlingen for at mangfoldsdiskursen uttrykker et hyperkomplekst problem.