Formålet med denne masteravhandlingen har vært å se på hvordan familieterapeuter opplever det å være autentisk tilstede med sine klienter. For å undersøke deres erfaringer baserte jeg meg på en fenomenologisk forskningstilnærming hvor det halvstrukturerte dybdeintervjuet ble benyttet for å få innsikt i fenomenet. Her ble Amedeo Giorgis empirisk fenomenologiske analysemetode benyttet for å analysere datamaterialet. Gjennom analyseprosessen kom jeg frem til at datamaterialet best kunne beskrives ut i fra de overordnede temaene ”relasjon”, ”autentisitet” og ”tilstedeværelse”. Denne generelle strukturelle beskrivelsen viste seg å være nyttig for å systematisere og få oversikt over datamaterialet. For å være tro mot forskningens problemstilling valgte jeg i diskusjonsdelen å reorganisere det empiriske materialet. Ved å ta utgangspunkt i de mest sentrale aspektene ved datamaterialet endte jeg opp med temaene ”tilstedeværelse” og ”autentisitet”. Temaet tilstedeværelse omhandler betydningen av den mellommenneskelige relasjonen, betydningen av deres oppmerksomhet, hvordan de arbeider spontant og improvisatorisk, hvordan de søker å oppnå dyp tilstedeværelse, samt deres bruk av refleksjon ved tilstedeværelse. Temaet autentisitet omhandler hvordan de forstår sin autentiske tilnærming, hvordan de ser det autentiske som en del av det profesjonelle, og hvordan autentisitet bidrar til åpenhet i relasjonen, samt baner veien for tillit og trygghet. Til sist blir denne tematikken drøftet i lys av relevant teori innenfor det eksistensialistisk-humanistiske paradigmet.

The thesis analyses the continuously changing discourse of cultural diversity. The focus of this study is the ways in which this discourse is shaped within contemporary Swedish cultural politics in general, and how it unfolds and further changes through the specific activities performed by a cultural institution in Stockholm – Södra teatern. Where as the cultural diversity inspired cultural politics seems to be caught in the tension between defending the autonomous position of culture in society and arguing for the supposed positive integrative consequences of such a perspective the Södra teatern mirrors a similar complexity in their ways of performing cultural diversity. This complexity is expressed through the three aspects of cultural diversity the thesis analyses – the real, the good and the cool cultural diversity. Each of the three aspects expresses a search for authenticity as well as a resistance towards the very same notion; a belief in the enlightenment of knowledge at the same time as the content of the very same knowledge is questioned; and finally that ethnic differences some times is enforced through utterances that stresses tradition where as the supposed hybrid forms in other situations is celebrated. The three aspects of cultural diversity analysed here all express how cultural diversity works as a hyper complex concept within cultural policy where no single possible meaning erases other potential meanings. On the contrary: different and even contradictory meanings of the concept exist side by side. Thus the thesis argues that the discourse of cultural diversity expresses a hyper complex problem. / Avhandlingen analyserer hvordan mangfoldsdiskursen formes på det kulturpolitiske området ved å studere hvordan denne formes i så vel Södra teaterns virksomhet som i den statlige kulturpolitikken. Mens den statlige mangfoldsorienterte kulturpolitikken preges av en spenning mellom på den ene siden å forsvare kulturens autonome stilling og på en andre siden å forsvare det man kan kalle for integrasjonspolitiske hensyn, så uttrykker Södra teaterns arbeid med kulturelt mangfold en lignende kompleksitet. Denne kompleksiteten uttrykks gjennom de tre ulike aspekter av den mangfoldsdiskursen avhandlingen analyserer – det ekte, det gode og det coole mangfoldet. De tre aspektene uttrykker hver for seg både en søken etter autentisitet og en motstand mot autentisitet; en opplysningstro så vel som en selvrefleksivitet i forhold til hva det opplyses om; og til slutt at etnisitetsforskjeller i visse situasjoner forsterkes gjennom ytringer som vektlegger tradisjon, mens andre ytringer snarere hyller det som oppfattes som hybride uttrykk. Disse tre delanalysene visere hvordan kulturelt mangfold fungerer som et hyperkomplekst begrep innenfor kulturpolitikken da tilsynelatende ulike og motsigelsesfulle tolkninger kan eksistere side ved side. Således argumenterer avhandlingen for at mangfoldsdiskursen uttrykker et hyperkomplekst problem.