Hensikt: Hensikten med studien var å undersøke om enerom reduserer forekomsten av Clostridium difficile hos innlagte pasienter i sykehus. Metode: En deskriptiv epidemiologisk undersøkelse som benyttes for å kartlegge insidensen av C.difficile infeksjon hos innlagte pasienter på fire norske sykehus i perioden 2001-2010 knyttet til antall enerom. Det ble i tillegg gjennomført en retrospektiv undersøkelse der vi så på risikoen for C. difficile infeksjon i en avdeling før flytting i gammelt sykehus med få enerom, til nytt sykehus med bare enerom for nesten alle pasienter. Resultat: I denne studien fant vi ingen sammenheng mellom insidens av C. difficile og økt tilgang på enerom. Det var stor forskjell i insidens av C. difficile mellom fire store norske sykehus. Det ser ut til at risikoen for C. difficile infeksjon var høyere i gammelt sykehusbygg enn nytt sykehus i en avdeling med en høy forekomst av C. difficile infeksjon, men dette var ikke statistisk signifikant. Denne undersøkelsen kan ikke vise lavere risiko for C. difficile infeksjon for pasienter som ligger på enerom. Konklusjon: Andel enerom har økt ved flere sykehus i løpet av studieperioden, men denne studien har ikke klart å vise om enerom har en smitteforebyggende effekt i sykehus ved C. difficile infeksjon. Enerom kan sannsynlig tilrettelegge for bedre smitteforbyggende atferd hos helsepersonell. Det må til flere forebyggende tiltak, som blant annet enerom, for å forbygge spredning av C. difficile infeksjon. / Aims: This study aimed to investigate whether single-occupancy rooms reduce the incidence of Clostridium difficile (C. difficile) among hospitalized patients. Methods: The study used a descriptive epidemiologic approach to investigate the incidence of C. difficile infection in patients in four hospitals during 2001–2010, in relation to the number of single rooms. In addition, we conducted a retrospective study to investigate the risk for C. difficile infection in a hospital ward, in relation to the transfer of a hospital department from old hospital premises that contained only a few single rooms to a new hospital building containing single-occupancy rooms for almost all patients. Results: This study determined no correlation between the incidence of C. difficile infection and increased access to single-occupancy rooms. However, the incidence of C. difficile infection was considerably different in the four hospitals. The old hospital buildings showed higher but insignificant risk of C. difficile infection compared to the new hospital building. We were unable to demonstrate a lower risk of C. difficile infection among patients in single-occupancy rooms. Conclusions: Although the proportion of single-occupancy rooms increased in several of the hospitals during the study period, we were unable to show that the single-occupancy rooms prevent C. difficile infection in hospitalized patients. Single-occupancy rooms likely facilitate improved infection prevention behaviours in health professionals. Preventing the spread of C. difficile infection requires a collection of several preventive measures, including single-occupancy rooms. / <p>ISBN 978-91-86739-21-8</p>

Hensikt: Hensikten med studien var todelt. Den ene delen tok sikte på å belyse hvordan manved screeningkunne finne ut om personer med kognitiv svikt oppfyller helsekravene for fortsatt å kunne kjøre bil. Den andre delen så på ergoterapeutens rolle og kunnskapsgrunnlag i slike førerkortvurderinger. Metode:Tverrsnittsstudie hvor den ene delen varbygd på data fra 99 pasientjournaler med fokus på to nevropsykologiske tester(NorSDSA og UFOV)og en praktisk kjøretest(P-Drive). Den andre delen varbygd på data fra en webbasert spørreundersøkelse sendt ut til 1857 norske ergoterapeuter. Resultat:UFOV hadde signifikant korrelasjon med utfall i praktisk kjøretest, høy sensitivitet og høy PPV, slik at ved en ikke-godkjent UFOV er det grunn til å fortsette med praktisk kjøretest. NorSDSA hadde lav sensitivitet, men høy spesifisitet som indikerer atde som får godkjent på NorSDSA bør fortsette med en praktisk kjøretest.I praktisk kjøretest var det skår på kjørehandlingene «Løser problem, «Reaksjon» og «Oppmerksomhet mot venstre» som hadde størst sammenheng med resultatet av førerkortvurderingen. Det varfå ergoterapeuter i Norge som haddeførerkortvurderinger som sittarbeidsområde. Informantene i undersøkelsen opplevde at de kunne haen sentral rolle i å vurdere helsekravene for førerkort, men at de mangletbåde kunnskap, gyldige og pålitelige metoder og nasjonale retningslinjer for slike vurderinger. Konklusjon:Fra et folkehelseperspektiv, er utfordringentidlig å identifisere sjåfører med økt risiko, uten unødig begrense andre. Studien viser at det er behov for både å gjennomføre nevropsykologiske tester samt praktisk kjøretesti vurdering av helsekrav for personer med kognitiv svikt.Det er behov for mer forskning på området, og dessutenbehov for å utarbeide nasjonale retningslinjer.Ergoterapeutene oppfattet sinrolle i førerkortvurderinger som sentral med spesielt praktisk kjøretestsom et viktig bidrag. / Aim: The aim of thestudy was dual. First, itsought to determine whether individuals with cognitive impairments meet health requirements fordrivingsafety. Second, itexaminedthe role of occupational therapists and their knowledge of driver assessments. Method:For part 1, across-sectional study was applied, based partly on data from 99 patient records,focusing on two neuropsychological tests (NorSDSA and UFOV) and on-roaddriver performancetest(P-Drive). The second part wasbased on data from an online survey sent to 1.857 Norwegian occupational therapists. Result:UFOV had significant correlation with outcome in P-Drive, high sensitivity, and high PPV. A failed UFOV indicates a reason to continue with an on-roadtest. NorSDSA had low sensitivity but high specificity and high PPV. Passing NorSDSA indicates a reason to continue with an on-road test. The items in P-Drive that had the highest correlation with the result of the driving assessment were problem solving,reaction, and attention to the left.Few occupational therapists in Norway were involved in driving assessment. Survey participants felt that they might play a central role in assessing the health requirements for driving but lacked the knowledge, valid and reliable methods, and national guidelines for driving assessments. Conclusion: From a public health perspective, the challenge is to identify at-risk drivers as early as possible, without unnecessarily restricting other drivers. This study shows a need for conducting neuropsychological tests and for a practical driving test to assess people with cognitive impairment. This area requires further study, just as there is a need for national guidelines.Occupational therapists perceived a central role for them in driving assessment. They believed they could contribute most effectively through a driving test. / <p>ISBN 978-91-86739-50-8</p>