Temaet for denne studien er psykisk helse i skolen ut i fra et forebyggende perspektiv. Formålet med oppgaven er å få et innblikk i hvordan skolene jobber forebyggende knyttet til psykisk helse og få kunnskap om hvordan skolen forholder seg til de offentlige føringene. Videre søker jeg å kartlegge ansvarsområdet knyttet til forebygging og fokusere på gapet mellom hvem som i teorien har ansvaret for forebyggingen og hvordan arbeidet utføres i praksis. Først hentet jeg frem en teoretisk bakgrunn knyttet til emnene psykisk helse og forebygging i skolen med et fokus på hvilke offentlige føringer som lå til grunn knyttet til emnene. Jeg valgte å benytte meg av kvalitativ forskningsmetode, der jeg brukte dybdeintervju som datainnsamlingsmetode. Jeg intervjuet rektor og en avdelingsleder med spesialpedagogikk ved to skoler, én i Bergen og én i Trondheim. Intervjuene ble senere transkribert og analysert ved utgangspunkt i konstant komparativ metode, med åpen, aksial og selektiv koding. Funnene fra analysen ble videre presentert og tre overordnede forskningsspørsmål ble utarbeidet. Forskningsspørsmålene ble brukt som utgangspunkt for videre drøfting. Under drøftingen ble det fokusert på likheter og forskjeller, og den teoretiske bakgrunnen ble satt opp mot funnene fra analyseresultatene. Funnene viser at informantene opplever at det ikke er mye tid til å prioritere forebygging knyttet til psykisk helse i skolen. Det er mangel på ressurser, tid, og kunnskap om psykisk helse. Kunnskapen skolen besitter er ofte kun basert på erfaring og et godt erfaringsgrunnlag tar tid å bygge opp. Dette går negativt utover elevene som er grunnlaget for lærerens erfaring, fremfor at læreren heller har teoretisk kunnskap på forhånd og kan fokusere på å forebygge mot at eleven i det hele tatt utvikler eventuelle psykiske vansker. I følge loven er det først og fremst helsesøster som har det konkrete ansvaret for elevens psykiske helse i skolen, men mulighetene til å gjennomføre slike tiltak er ganske begrenset, da helsesøster har lite tilstedeværelse på skolen. Gjennomsnittlig er helsesøster tilgjengelig en og en halv arbeidsdag i uken, og skal på denne tiden kunne forebygge mot eventuelle vansker eller sykdom for skolens elever. Men helsesøster er ikke eneansvarlig for elevens helse, for skolen er pålagt av Opplæringsloven å legge til rette slik at skolens miljø fremmer elevens helse og er i følge Samhandlingsreformen en samarbeidspartner for skolehelsetjenesten. Økt samarbeid, bedre kommunikasjon og eventuell mer tydeligere ansvarsfordeling basert på praksis og ikke kun teori, kan være et utgangspunkt for å utføre forebyggende arbeid av psykisk helse på skolen. Dette er gunstig for eleven og oppfyller kravene de offentlige føringene pålegger skolen.

Skoleinspeksjonen (2018) skiver i ‘’kvalitetsgranskning av ämnet idrott och hälsa i årskurs 7-9’’ at undervisningen hovedsaklig fokuserer på undervisning innom kunnskapsområder som skal bedre elevenes fysisk aktivitet og er mest anpasset for de elever som allerede holder på med idrett på sin fritid. Undervisningen innom kunnskapsområdet helse og livsstil får en begrenset plass og blir sjeldent integrert i de praktiske momentene. Faget idrett og helse skal i følge skolverket (2010) utvikle elevens kunnskaper om hvordan kroppen fungerer i arbeid, livsstilens betydelse og konsekvensene av fysisk aktivitet og inaktivitet. Undervisningen skal også gi elevene kunnskap om den fysiske aktiviteten og livstilens betydelse for kroppslig evne og helse. Med utgangspunkt i de utfordringer som finns i dagens samfunn blandt ungdommer er formålet med denne kunskapsoversikten å belyse psykisk helse og hvordan faget idrett og helse kan ha en inflytelse gjennom kunnskap og læring. Denne kunnskapsoversiktens problemstilling er: hvordan invirker idrett og helse faget på elevens psykiske helse og gir fysisk aktivitet effekt på elevers psykiske helse? Og hvordan tar helse plass i faget idrett og helse, og hvordan gjør læreren didaktiske valg i undervisningen sett til relasjonner med elev? Dette arbeidet har utgått fra nasjonell og internasjonell forskning som er gjennomført på elever ved ungdom og vidregående skoler. Arbeidet bygges på utvalgte forskninger som er omhandler problemstillingen og omhandler begrepene KASAM og hvordan et salutogent perspektiv kan inkluderes i faget idrett og helse for å fremme begrepet helse. Resultatene presenteres både kvalitativ og kvantitativt så man kan sette opp mot intervjuer gjort av lærere for å forstå kompleksiteten av de didaktiske valg som lærere gjør men også begrepet helse og dette sett i relasjon til fysisk og psykisk helse. Arbeidet presenteres og utarbeides gjennom metoden litteratur søkning, gjennom ulike rubrikker hvor forskning og litteratur presenteres på en strukturert måte. Resultatet viser at fysisk aktivitet i skolen ikke har stor effekt på elevers helse om ikke eleven selv idretter utenfor skoletid og trener minst tre ganger pr uke. Helse undervisningen i faget kan være ulikt utifra hvilken lærer eleven har og ofte så utgår undervisningen fra det patologiske synsvinkelen hvor fokuset er på fysisk trening, kost og hvile, vanligst gjennom en treningsdagbok. Det salutogene perspektivet faller bort fra undervisningen og KASAM begrepet må gjennomsyres mer i hele skolehverdagen. Relasjonen mellom lærer og elev kan påvirke elevens psykiske helse gjennom en trygg og tillatende klasseklimat og å kunne samtale om utfordringer både faglig og sosialt. Lærerens didaktiske valg kan invirke på elevens psyke helse gjennom å fremme faget som inspirerende og lærerikt samt å kunne lære ut kompleksiteten av helse og sette det i relasdjon til fysisk trening.Nøkkelord: Psykisk helse, fysisk aktivitet, lærerens didaktiske valg.

Bakgrunn: Mange barn og unge med flyktningbakgrunn sliter med psykiske vansker. Dette er en utfordring for helsetjenesten. Hensikt: Å beskrive tsjetsjenske foreldres opplevelse av foreldrerollen i henholdsvis Tsjetsjenia og Norge, og hvilke tiltak de opplever som best for deres barns psykiske helse. Metode: Deskriptiv studie med en kvalitativ tilnærming. Ti foreldre er intervjuet. Data er analysert med innholdsanalyse. Temaene i intervjuguiden: Foreldrerollen i hjemlandet. Barnas psykiske situasjon. Foreldrenes ønsker, synspunkter og tanker om hva som kan bedre evt. dårlig psykisk helse hos barnet. Hvordan introduksjonsordningen påvirker foreldrerollen. Funn: Foreldrene forteller at mange av barna/ungdommene, etter mange år i Norge, har det dårlig psykisk og sosialt. De er ensomme, og har problemer med å finne seg til rette blant venner og i fritidsaktiviteter. Noen har atferdsforstyrrelser, og sosial mestring og funksjon er vanskelig. Barnas dårlige psykiske og sosiale situasjon gjør dem ekstra krevende for foreldrene. Informanter beskriver manglende erfaring med ansvar for og oppdragelse av barn.  Ved flyttingen til Norge har de reist fra oppdragerkompetansen i familie og nettverk. Samtidig forteller de om store forskjeller i mål og verdier i Norge og hjemlandet. Særlig mødrene forteller om en meget slitsom hverdag, som mor, deltager i introduksjonsordningen  og med egne psykiske vansker. Tidsmarginene i det daglige blir knappe, og i mange tilfeller umulige, og dette gir en høy stressfaktor. Foreldrene ønsker hjelp til helsefremmende tiltak som fritidsaktiviteter, kulturaktiviteter, hjelp til å etablere nettverk, mestring og foreldreveiledning, men har dårlig erfaring med terapi til barna. Aller mest ønsker de tid til å være foreldre for barna sine. Konklusjoner: Mottak av store familier med traumatiske opplevelser hos foreldre og barn er komplisert, og krever et samordnet tilbud i kommunen, hvor barneperspektivet må være like mye i fokus som foreldrenes kvalifisering, gjerne med en egen introduksjonslov for barna. Spesielt må det i større grad tilrettelegges for god foreldrefunksjon / Background: Many refugee children struggle with mental problems. This presents a challenge for the Norwegian health service. Purpose: This thesis aims to describe Chechenian parents’ experience of parenting in Chechnya and Norway respectively, and which initiatives they perceive to be best for their children’s mental health. Method: This descriptive study used a qualitative approach to interview ten parents who had immigrated to Norway from Chechnya. The themes in the interview guide were:  Parenting role in the homeland; the children’s psychological situation; the wishes, viewpoints and thoughts of the parents concerning what might improve the possible poor mental health of the child; how the rigours of participation in the qualification programme demanded by immigration laws affect the parenting role. Data were analysed by content analysis. Findings: The parents reported that, after many years in Norway, their children and teenagers experience both mental and social difficulties including loneliness, difficulty fitting in with friends and adjusting to leisure activities.  Some are behaviourally disturbed, and functioning socially is difficult. The children’s poor mental health and social challenges place great demands on the parents. Informants explained that they lack experience in having responsibility for raising children. Moving to Norway, they have left behind the child-rearing skills found in their family and social network. At the same time, they describe considerable differences in the parental goals and values of their homeland and Norway. Mothers especially, described a very exhausting daily life whilst participating in the qualification programme, balancing parental responsibilities whilst having their own mental difficulties. Having little or no free time increased their stress levels. Parents want help with health-promoting initiatives such as leisure activities, network building, cultural activities, and teaching of parenting skills, but their experience of child-therapy has been negative. Most of all, they want time to be parents for their children. Conclusions: The reception of large families where both parents and children have endured traumatic experiences is complicated, and demands a coordinated effort from the local council, where the child’s perspective must be as central as the parents’ circumstances, preferably with a separate qualification programme for children. In particular, programmes must be organised with good parenting function in mind. / <p>ISBN 978-91-85721-63-4</p>