Denne oppgaven er en tekst- og adaptasjonsanalyse av to romaner av Virginia Woolf, Mrs Dalloway og Orlando, med vekt på transformasjonene fra litterært verk til film. Prosjektet undersøker hva som skjer når disse tekstuniversene blir transponert til kunstneriske billed/lyd-utrykk, og gjør med dette en komparativ analyse av romanforelegget i forhold til filmversjonen. Med utgangspunkt i en påstand om at modernistiske verker vanskelig lar seg transponere til andre medier, undersøker oppgaven hvilke grep som er blitt gjort i disse filmatiseringene. Fokuset ligger på å finne ut hvilke filmatiske hovedgrep som er blitt tatt i bruk, for å fremstille Woolfs fiksjonsuniverser. Målet med studien er å undersøke om det oppstår en meningsendring i de filmatiske ekvivalentene til foreleggene. I tillegg blir det gjort tekstanalyser av romanene, som undersøker deres språk, stil, tone og tema. Siden det er verker av Virginia Woolf som blir undersøkt, er det særlig interessant å konsentrere seg om typiske «woolfske» kompositorisk-stilistiske grep. Tekstanalysen av Mrs Dalloway tar for seg Woolfs bruk av «stream of consciousness»-teknikken for å fremstille indre tankemonologer hos karakterene. Dette er også hovedfokuset i filmanalysen, som tar for seg de filmatiske virkemidlene for å fremstille indre tale hos karakterene og hvordan filmen greier å erstatte romanens indre diskurs ved bruk av audio-visuelle virkemidler. I tekstanalysen av Orlando ligger fokuset på tematikken og sjangerkonvensjoner. Romanens ukonvensjonelle forhold til protagonistens kjønn og alder, samt dens tilknytning til Woolfs relasjon med Vita Sackville-West, blir belyst både i tekstanalysen og i filmanalysen. I transponeringen til filmmediet er det interessant og studere hvordan romanens ironi og parodi kommer til utrykk.

På papiret virker Fight Club [1999] som et sikkert stikk. En litterær adapsjon utført av en kjent regissør (David Fincher) med solide stjernenavn på plakaten(Brad Pitt, Edward Norton). Men Chuck Palahniuks debutroman fra 1996 er et vanskelig verk, preget av mørk satire, flere lag med ironi og radikal subjektivitet. For å oversette en slik fortelling til film trengs ikke bare dristigheten til å fortelle om kontroversielle tema, men også oppfinnsomheten til å oversette en utpreget psykologisk roman til et audiovisuelt språk. Det er nettopp oversettelsen jeg skal undersøke i denne oppgaven, hvordan romanens kildemateriale har blitt gjenskapt i filmmediet. For å gjøre dette så konkret som mulig, snevrer jeg først inn undersøkelsen til filmens voice-over, som er basert på romanens tekst. Hvordan har bokas fortellerstemme blitt adaptert til en fortellende voice-over i filmen? Jeg skal ta for meg denne prosessen i tre deler, basert på tre stadier i adapsjonsprosessen hvor filmskaperne har hatt anledning til å kreativt bearbeide romanens tekst. Første del er voice-overen sett som skriftlig tekst, manusstadiet. Hva er kuttet, forandret og lagt til romanens tekst? Andre del er voice-overen som stemme, innspillingsstadiet. Hvordan forandres skriften i manus, og dermed også romanens tekst, idet en den blir til uttalte ord? Hvilke virkemidler har filmskaperne her benyttet seg av? Tredje del er fortellerstemmen i møte med resten av filmspråket, klippestadiet. Hvordan påvirker bildene og den øvrige lyddesignen vår opplevelse av fortellerstemmen, og hvordan er påvirkningen den andre veien? Deretter skal jeg utvide perspektivet igjen, og undersøke hvilke implikasjoner bruken av voice-over har for filmen som helhet. Hva kan en film kommuniserer Fight Club på denne måten? Tema blir ironi, upålitelighet, subjektivitet, karakterengasjement og kronologi. Anvendte teoretikere inkluderer Linda Hutcheon, Sarah Kozloff, Thomas Elsaesser, Gerard Genette, Seymour Chatman, André Bazin, Murray Smith og Lars Thomas Braaten.