Hvordan bli en god musikklærer? Hvilke forventninger og krav møter grunnskolens kommende musikklærere? Denne oppgaven belyser sider ved den musikkfaglige diskurs hvor forventninger og krav til musikklæreren presenteres. Dette blir hovedsakelig gjort gjennom å trekke frem teoriene til tre musikkpedagogiske grunnlagstenkere, drøfte to offentlige dokument, og presentere en kasusstudie som ble gjennomført i musikktimene ved en norsk lærerutdanning. Observasjonene ved lærerutdanningen, samt intervju med to studenter og én faglærer, danner grunnlaget for å inkludere praksisfeltet der studentene forberedes til å bli musikklærere. Musikkfaget er alltid i endring. En god musikklærer forholder seg til endringene, jobber ut fra fagets egne premisser, inspirerer elevene, styrker fagets status og gjør en forskjell. Ved å sette seg inn i musikkfagets diskurs, interessere seg utviklingen og forskningen i faget, vil læreren lettere kunne gjøre undervisningen aktuell i sin samtid. Å få læreren engasjert i den musikkfaglige diskurs kan skje gjennom en introduksjon til denne i lærerutdanningen, en introduksjon som kan legge grunnlaget for videre refleksjoner omkring og utvikling av god musikkundervisning.

Etter jamstillingsvedtaket av 1885 er dei to norske skriftspråka nynorsk og bokmål sidestilte i offentleg bruk. Formelt sett har målformene like vilkår, men reelt sett står bokmål sterkare og er meir utbreitt enn nynorsk. Skulen er ein viktig forvaltar av det norske språk, og det er her elevane får systematisk språkopplæring. I august 2013 tok ei revidert utgåve av Kunnskapsløftet til å gjelde, og gjennom revisjonsprosessen fekk sidemålsopplæringa mykje omtale. Den rådande språkpolitikken i Noreg har som eit overordna mål å styrkje det norske språket og gjere det til eit samfunnsberande språk. I tillegg er det eit underforstått prinsipp at spesielt nynorsken skal fremjast. Det språklege mangfaldet vert sett på som ein nasjonal ressurs, og opplæringa skal forvalte og utvikle verdien av å ha to sidestilte målformer. Læreplanane i norskfaget kan seiast å vere uttrykk for språkpolitikken, og innhaldet i planane speglar kva som er dei språkpolitiske måla. Gjennom ein analyse av læreplanar frå 1974–2013, undersøkjer eg korleis toskriftsituasjonen kjem fram i læreplanane. Eg ser på intensjonane bak den formelle jamstillinga og på føresetnadane for å realisere denne. Målet er å finne ut korleis læreplanane som tekstar legg opp til ei meir reell jamstilling av målformene i norskfaget. Gjennom fire aspekt syner analysen at det har vore ei utvikling i korleis læreplanane organiserer innhaldet i norskfaget og korleis toskriftspråkssituasjonen vert omtala og teken omsyn til. Dei siste planane kan i større grad seiast å styrkje jamstillinga av bokmål og nynorsk gjennom målformuleringar, organisering, legitimering av toskriftspråkssituasjonen og omgrepsbruk. At utviklinga har gått den vegen samsvarar med det som er den rådande språkpolitikken. Analysen viser at utviklinga har gått i retning av å få eit meir heilskapleg norskfag som i større grad enn tidlegare fremjar toskriftspråkssituasjonen som ein del av heile norskopplæringa. Dette er i tråd med det som vert lagt fram som måla for språkpolitikken. Likevel er ikkje debatten om sidemålsopplæringa avslutta heilt. Det vert hevda at vi i Noreg har eit problematisk syn på toskriftspråkssituasjonen, og debatten om sidemålsopplæringa under revisjonen av Kunnskapsløftet syner at dette er ein viktig del av norskfaget. Læreplanane legg føringar for språkopplæringa, og utforminga av planane er difor viktig. Læreplanen i norsk har såleis innverknad på jamstillinga av bokmål og nynorsk ved at det legg føringar for korleis det skal takast omsyn til toskriftspråkssituasjonen i opplæringa.

Disputats, Norrköping : Linköpings universitet, 2008. / Serien udg. af: Nationella forskarskolan i naturvetenskapernas och teknikens didaktik. Med litteraturhenvisninger.

The oppression that indigenous people experienced in many decades slowly began to loosen after the second world war, this is partly visible in the growing number of international convention protecting indigenous people. The racism and discrimination towards the indigenous people were exchanged with an aim to mediate a respectful and informative view of the history about the indigenous people to the majority. The Sami people’s history, the indigenous people of Norway, Sweden, Russia and Finland, is a European example of colonial oppression inside the boundaries of Europe. This essay aim to analyze how the Samis are represented in the Swedish curriculum from 1994 and 2011 and the Norwegian curriculum from 1997 and 2015. The analyze is concentrated to the subjects Religious Education and History. The theory of the analyze is based on postcolonial theory presented by Ania Loomba which make it possible to critically examine the curriculums.