This dissertation is about Norwegian school journeys to former death and concentration camps in Poland and Germany. The thesis follows a 10th grade class from the preparations for such a journey, on the journey itself and finally during the reflective work of the pupils upon returning to school. The journey is viewed as a memory process and the thesis discusses how the collective memory of Holocaust is constituted and how the Holocaust memory is staged and performed by the pupils. This kind of travel praxis balances among the inner processes of acknowledgement connected to the pilgrimage, the hedonism of tourism and the school journey’s play with the limits of the teacher’s tolerance. How the pupils handle the tension among these three forms of travelling genres is ritually scripted. Also, the way the pupils express their impressions of the journey is strictly ritually scripted. The journey is thus a monological organised memory praxis which makes it difficult for the pupils to express themselves in ways other than the scripted ones. / Denne avhandlingen handler om norske skoleturer til tidligere døds- og konsentrasjonsleirer i Polen og Tyskland. Avhandlingen følger en tiendeklasse fra Oslo gjennom forberedelsene til reisen, underveis på turen og i bearbeidelsen av inntrykkene etter at elevene har kommet hjem. Reisene studeres i et erindringsperspektiv med fokus på hvordan erindringen om annen verdenskrigs konsentrasjonsleirsystem konstitueres, fortelles og iscenesettes. Konkret undersøker avhandlingen hvordan konsentrasjonsleirene og Holocaust presenteres for elevene, hvordan elevene selv italesetter sin fortidsfortolkning og hvordan holocausterindring iscenesettes gjennom en slik reise. Denne formen for reisepraksis balanserer mellom pilegrimsreisens indre erkjennelsesprosess, turistreisens hedonisme og skoleturens lek med grensene for lærerens toleranse. Hvordan elevene skal manøvrere seg innenfor spenningsfeltet mellom disse tre formene for reisegenre er i stor grad styrt av et rituelt script. Det samme kan sies om elevenes ytringsmuligheter i etterkant av turen. Reisen kan derfor sies å være en form for monologisk organisert erindringspraksis som gir elevene få muligheter til å uttrykke seg på andre måter enn de rituelt foreskrevne.