Formålet med denne undersøkelsen er å belyse pasienter og pårørende sin opplevelse og vurdering av nettverksmøtemodellen som behandlingsmetode for personer med samtidig rus- og psykisk lidelse (ROP-lidelser). Studien ble gjennomført med en kvalitativ metode gjennom semistrukturerte intervjuer. Vi har intervjuet åtte pasienter og fire pårørende for å høre deres opplevelser og vurdering av nettverksmøtemodellen.  Resultatet viser at både pasienter og pårørende stort sett har et positivt syn på nettverksmøte modellen.  Alle pasientene har selv definert sin psykiske helse ved at de føler seg trygge og tilfredse, har et bra sosialt nettverk som består av både privat og offentlig nettverk. De har en stabil bosituasjon og økonomien er tilfredsstillende, noen har en fast jobb, en tar utdanning, men de fleste har trygdeytelser. Alle pasientene har hatt et omfattende rusmisbruk av ulik type rusmidler, men de fleste har redusert og noen er blitt total avholdene. Flere pårørende sier at nettverksmodellen og nettverksmøter er viktig. Tanken bak modellen er nyttig og det er viktig å slippe til pårørende. De har alle et sterkt ønske å kunne hjelpe/slippe til og mener de er bedre i stand til å hjelpe etter å ha deltatt på nettverksmøter. Alle pårørende ga uttrykk for at det har skjedd en endring, og fått en større forståelse for hovedperson etter nettverksmøtene.  Det hadde blitt satt ord på problemer som ikke hadde blitt snakket om tidligere og på den måten hadde det åpnet opp for ny innsikt.

Treningsterapi som en del av tverrfaglig spesialisert rusbehandling. Formålet med studiet er å undersøke hvordan en gruppe pasienter med rusmiddelavhengighet og psykiske lidelser opplever og beskriver sine erfaringer med treningsterapi som en del av behandlingen ved Stiftelsen Bergensklinikkene. Dette sett i lys av Self-Determination Theory (SDT) - selvbestemmelsesteorien.    Studiet har en kvalitativ tilnærming hvor det empiriske materialet er basert på forskningsintervju. Det er blitt gjennomført intervjuer av syv pasienter med rusmiddelavhengighet alle med erfaring med bruk av treningsterapi ved Bergensklinikkene. Treningsterapi vil si planlagte og strukturerte fysiske aktiviteter. Empirien i dette studiet er analysert ved bruk av tradisjonell kvalitativ tilnærming og meningskonsentrering. Hovedfunnene viser at et autonomistøttende miljø er en forutsetning for å bli motivert for behandling. Brukermedvirkning og selvbestemmelse er faktorer som styrker motivasjonen for endring.   Økt kompetanse blant pasientene gjennom nye erfaringer og økt innsikt i treningsterapi, ga grunnlag for en autonomistyrt behandling.  Relasjon til treningsterapeutene var viktig for at pasientene opplevde terapeutens informasjon og veiledning som nyttig. Opplevelsen av et inkluderende felleskap med behandlere og medpasienter var av stor betydning for informantene. I studien kom det frem at behovet for tettere oppfølging i overgangen fra institusjon til hjem var nødvendig.     Opplevelse av bedre rusmestring, bedre søvn, mindre angst og depresjon og mindre ADHD-symptomer var viktige motivasjonsfaktorer. Dessuten ga fysiske effekter både indre og ytre motivasjon til bruk av treningsterapi. Gjennom studien kan en ut fra resultatene konkludere med at informantene blant annet vektlegger en autonomistøttende struktur, økt kompetanse, opplevelse av fellesskap og motivasjon som viktig og nødvendig i treningsterapi. / Excercise as therapy  Exercise as therapy as part of multidisciplinary specialized treatment. The purpose of the study is to understand how a group of patients with substance use disorders and mental illness experience and describe their experiences with exercise therapy as part of treatment at the Bergen Clinics Foundation. The thesis uses a framework of self-determination theory (SDT).   The study has a qualitative approach where the empirical material is based on research interviews. Seven patients were strategically selected to undertake semi-structured interviews regarding their experience with exercise as therapy as part of multidisciplinary specialized treatment in The Bergen Clinics Foundation. Exercise as therapy is physical activity that is planned and structured. The empirical data in this study is analyzed using the traditional qualitative approach.    The results show that an autonomy supportive environment is a prerequisite for being motivated for treatment. User involvement and self-determination are factors that strengthen the motivation for change.   Increased competence among patients through new experiences and greater insight into exercise as therapy, provided the basis for an autonomy-guided therapy. The patients´ relationship with the therapists was important: in case this relationship was deficient, they wouldn´t experience the information and guidance as helpful.   The experience of an inclusive community of practitioners and fellow patients was of great significance for patients. The study revealed that the need for closer monitoring of the transition from institutional to home was necessary.    Experience of better control of drug dependence, better sleep, less anxiety and depression and less ADHD symptoms were important motivators. Besides giving physical effects both intrinsic and extrinsic motivation for use of exercise as therapy.   One can conclude from the study that in the patients´ view an autonomy supportive structure, increased expertise, experience of community and motivation represented the most important and indispensable factors in exercise therapy.