The objective of the presented research is to evaluate the seismic response of a high-rise structure located in a seismic environment. For this purpose, the Oslo Plaza building located in Oslo, Norway, was chosen. A numerical element model of the building was created in the structural analysis program SAP2000 with emphasis on the soil-structure interaction representation. A structural monitoring process with the intention of calibrating the model was performed. The focus was to estimate and evaluate the dynamic behavior and response of the high-rise structure to strong ground motion, with emphasis on near-fault ground motion. For this purpose, simulations and modifications of ground motion data was performed. The seismic response of the structure with emphasis on important damage parameters of special concern for tall structures such as displacement, interstory drift and base shear were investigated. It was found that near-fault earthquakes results in larger seismic response than far-fault earthquakes for the high-rise structure considered. The near-fault ground motion rendered larger interstory drift which was found to be decisive at critical floors, as expected. Analyses of the existing point bearing foundation resulted in less seismic response than an alternative foundation representation modeled in SAP2000. Oslo Plaza was found to perform well considering the response parameters taken into consideration for the different seismic scenarios. A seismic design according to Eurocode 8 and the National Annex of Norway is sufficient for high-rise structures like Oslo Plaza. An exception was found investigating the P-Δ effects. The study does not incorporate design checks of the structure.Keywords: Near-fault Ground Motion; High-rise Structure; Interstory Drift; Soil-structure Interaction; Oslo; Structural Monitoring.

Fibre reinforcement as a substitute for conventional bar reinforcement provides for a more efficient construction and building industry, and is therefore of high interest. Today, several countries are developing rules and regulations for the use of fibre reinforced concrete in load carrying structures.The aim of this thesis was to consider the use of fibre reinforcement in load carrying concrete structures, and the main focus was on shear capacity of corbel-end beams. The thesis was divided into two parts: A theoretical part and an experimental part. A full-scale laboratory testing was performed on ten corbel-ends, and on one reference beam without corbel-ends. Different fibre types, material properties, mechanical behaviour of fibre reinforced concrete and test methods were emphasized, in addition to relevant formulas and mechanical relations. Throughout laboratory testing of full-scale beams, different reinforcement layouts were compared with traditional layout. The capacity, ductility, cracking load and crack pattern were investigated. Furthermore, evaluation of the results against current design methods, guidelines and previous results concerning shear problems in corbel-ends were done.Test results proved that the calculated fibre effect was too high. The contribution of vertical stirrups could be directly related to the calculated capacity of the vertical stirrups. The capacity of the fiber reinforced beams was lower than the traditionally reinforced beam, but they had higher ductility and obtained higher load-carrying capacity at large strains. One beam was cast with an optimized casting procedure, and the results indicated that a favourable fibre orientation and distribution was obtained in this beam. All design guidelines gave generally conservative capacities based on the theoretical residual tensile strength, but too high capacities based on the measured residual flexural tensile strength.The overall conclusion of this thesis is that fibre reinforcement may be used as a fully or partly substitute for traditional shear reinforcement in load carrying corbel-end beams. More research on the field is still needed to validate the design guidelines.

I denne oppgaven er det utviklet en ny forbindelse til bruk i større trekonstruksjoner.Oppgaven presenterer og vurderer positive og negative egenskaper ved noen ulike utforminger av forbindelser. En av disse forbindelsene er valgt ut for videre vurderinger, og det utføres beregninger og numeriske simuleringer for å bestemme kapasiteter, stivheter og bruksområder.Det er tatt spesielt hensyn til styrke, stivhet, materialeffektivitet og monteringsvennlighet i valg av utforming. Alternativet som ble valgt til videre vurdering har vist seg å ha mange ønskede egenskaper for forbindelser i større trekonstruksjoner.Numeriske simuleringer av et 10 etasjers eksempelbygg viste at krav til akselerasjonsverdier er på grensen til å bli tilfredsstilt ved bruk av den valgte forbindelsen.

I forhold til normal betong, har lettbetong en sprøere oppførsel ved trykkbrudd. I arbeidet med denne oppgaven er det gjennomført firepunkts bøyetester på 8 overarmerte betongbjelker for å studere duktiliteten av lettbetong i trykksonen. Lettbetongen har en romdensitet omkring 1800 kg/m3, og en trykkfasthet i størrelsesorden 35-40 MPa. Hovedmålet med oppgaven var å undersøke effekten av to ulike tiltak for å øke duktiliteten; fiberarmering og tett bøylearmering. Det ble dermed konfigurert fire ulike bjelketyper for å vurdere effekten av de to tiltakene hver for seg, og i kombinasjon.Frem til brudd viser bjelkene samme oppførsel, men etter brudd er forskjellen stor. Bjelkene uten fiberarmering og færre bøyler mister evne til å motstå ytre belastning umiddelbart etter brudd. Bjelkene med tettere bøyleplassering viser noe av den samme tendensen, men avskallingen stopper derimot ved bøylearmeringen. Resttverrsnittet opprettholder dermed lastmotstand ved større deformasjoner.For bjelkene med fiberarmering og færre bøyler, er tverrsnittet tilnærmet intakt etter at betongen begynner å sprekke opp i trykksonen. Som følge av dette opprettholdes lastmotstanden ved større deformasjoner. For bjelkene med tett bøyleplassering og fiberarmering fortsetter lastmotstanden å øke også etter at betongen sprekker i trykksonen. For disse bjelkene ble lastmotstanden opprettholdt ved svært store deformasjoner. De utførte testene av bjelkene indikerer at både bruk av bøyle- og fiberarmering hadde en tydelig positiv effekt på duktiliteten. Fiberarmeringen medførte at selve bruddoppførselen ble seigere, og bidro til å ivareta den strukturelle integriteten lenge etter at brudd inntraff. Kombinasjonen av de to tiltakene viser spesielt gode egenskaper etter brudd.

Mange mykje brukte hydrologiske modellar, til dømes HBV- modellen, er fysisk baserte; dei bygger på matematiske likningar som skildrar fysiske prosessar i ulike delar av det hydrologiske krinsløpet. Modellane inneheld parametrane som ikkje kan målast ute i felt, og dermed må bestemmast gjennom ein kalibreringsprosess. James Kirchner har i fleire artiklar argumentert for at dette er grunnleggande missvisane (Kirchner, 2009, 2006). Han argumenterer med at fysisk baserte hydrologiske modellar bygger på feil premissar; dei fysiske likninga på skalaer med nedbørfelt er ikkje kjente. Kirchner (2006) meinar vidare at eksisterande fysisk baserte hydrologiske modellar er for parameterrike; så parameterrike at dei i ein kalibreringsprosess kan tilpasse seg nærmast alle tidsseriar. I 2009 publiserte Kirchner ein enkel, parameterfattig modell som ikkje treng kalibrering. Modellen er basert å modellere nedbørfelt som enkle, dynamiske system. Under føresetnad at avrenning berre er avhengig av lagringa i nedbørfeltet, ser han på nedbørfeltet som ei eining for lagring. Ved å plukke ut data for resesjonsperiodar frå vassføringsmålingar, kan nedbørfeltet karakteriserast med ei enkel likning. Kirchner (2009) tilnærmar ei andregradslikning som sensitivitetsfunksjon til resesjonsperiodane. Ved numerisk løysning av sensitivitetsfunksjonen og tidsseriar for nedbør og fordamping, kan ein bestemme simulert vassføring. Kirchner (2009) sin modell er i denne oppgåva prøvd ut i 29 nedbørfelt i Noreg. Resultata viser at parametrane i sensitivitetsfunksjonen skildrar ei matematisk likning for feltet, og har ingen direkte lineær samanheng med fysiske eigenskapar ved felta. Korrelasjonen mellom parameterar i sensitivitetsfunksjonen er høg; mellom andre - og førstegradsleddet 0.86. mellom andregrads- og konstantleddet 0.59, og mellom førstegrads- og konstantleddet 0.81. Korrelasjon viser at parametrane ikkje er uavhengige av kvarandre og berre representerer eit datasett. Det er ikkje nok informasjon i datasettet til å tilnærme tre uavhengige parametrar. At parametrane ikkje er uavhengige gjer seg utslag i store variasjonar i målfunksjonen, R2, i kalibreringa, stor sensitivitet i parametrane og gjennomsnittlege tap på 10 % av R2 i regionalisering. For å vurdere konsekvensen av å erstatte ein fysisk basert hydrologisk modell med den enkle modellen Kirchner (2009) legg fram, er det bygd opp ein fordelt hydrologisk modell i rammeverket ENKI. Å bruke Kirchner si responsrutine utan kalibrering, gir relativt dårlege resultat, med R2 verdiar frå 0.091 til 0.538 for felta i regionen. HBV –modellen gir R2 –verdiar frå 0.424 til 0.812 for same region. Kalibrert gir Kirchner si responsrutine R2 verdiar frå 0.45 til 0.833. Resultat skil deg betydelig frå Kirchner (2009) sine resultat, som oppnådde R2 –verdiar frå 0.795 til 0.931 utan kalibrering og 0.902 til 0.951 med kalibrering. Begge ved bruk av ein kvadratisk sensitivitetsfunksjon. Resultata i denne oppgåva viser at ei andregradslikning ikkje er ei optimal i Kirchner (2009) si responsrutine. For å redusere samanhengen mellom parametrane, og dermed parameteruvissa, er ei lineær likning prøvd ut. Undersøkingane har ikkje klart å legge fram bevis på at ei lineær liking er optimal. Ei lineær likninga verkar utstabil i regionaliseringa, men meir stabil en den kvadratiske funksjonen i kalibreringa.

Motivasjonen bak oppgaven er at dagens høyreregulerte T-kryss mange steder gir uklare signaler til trafikantene om hvem som skal vike. Dette ser ut til å være en medvirkende årsak til at ulykker forekommer. Det foreligger flere tidligere forslag om å vikepliktregulere slike T-kryss i større grad, men det har blitt med forslagene. Statens vegvesen, Region øst gjennomførte i 2011 en utredning for Vegdirektoratet som peker i retning av en mer utstrakt bruk av vikepliktregulering av viktige veger. Bruk av vikepliktregulering på viktige kommunale veger samsvarer med dansk system for vikepliktregulering. Denne oppgaven tar utgangspunkt i de tidligere rapporterte undersøkelsene på kjøreatferd i T-kryss før og etter vikepliktregulering og arbeid med å sammenlikne praktisering av vikepliktregulering i de nordiske landene. En sammenlikning av de nordiske landene viser at Norge i mye mindre grad enn Danmark, Sverige, Finland og Island har gjennomført konsekvent vikepliktregulering av overordnede hoved- og samleveger. Undersøkelsene av kjøreatferd viser at etterlevelsen av høyreregelen generelt er lav i T-kryss. Frykt for at hastigheten til bilistene skal øke og at flere personskadeulykker skal skje, har blitt brukt som motargument til økt vikepliktregulering av viktige kommunale hoved- og samleveger i Norge. Det er i denne oppgaven utført en studie av de norske og danske trafikkreglene for vikeplikt, og det er undersøkt hva som skiller de mest fra hverandre. Danmark praktiserer nesten konsekvent regulering av T-kryss med vikeplikt for innkommende veg fra siden. Norge har i mye mindre grad gjennomført en slik regulering. Videre er det sett på muligheten for å gjennomføre dansk vikepliktregulering i Norge med utgangspunkt i to avgrensede områder i Trondheim kommune. Studieområdene er valgt med hensyn på ulik arealbruk og tetthet av kommunale veger. Det er sett på hvilke endringer av regulering som kan utføres uten endringer i norske lover og forkrifter, men det er også sett på mulige endringer i forskrifter og hvilke løsninger disse endringene medfører. For å vurdere hvor omfattende en slik endring vil være er det sett på antall høyreregulerte kryss innenfor studieområdene. Med hensyn på antall høyreregulerte kryss er det gjort et kostnadsoverslag for total omregulering.Det er til slutt foretatt en vurdering angående en eventuell omregulering. En total omregulering til dansk system vil bli omfattende på kommunale hoved- og samleveger, men hvis endringene fører til et system som er mer lettleselig og mer trafikksikkert så er omreguleringen i tråd med nullvisjonen. Hvis vi skal bevege oss i retning av dansk system så bør lover og forskrifter endres. En endring av lover og forskrifter er nødvendig for å kunne oppnå et optimalt og helhetlig vikepliktsystem. Omreguleringen bør gjennomføres etappevis fremfor en total direkte omregulering, fordi en etappevis endring kan settes i gang uten vedtak om lovendring og den gir trafikantene tid til å tilvenne seg det nye systemet gradvis.

En ny materialmodell for termoplaster ble utviklet ved SIMLab i 2010. Validering av denne er målet for denne oppgaven. Modellen implementeres i LS-DYNA som en brukerdefinert materialmodell og inneholder 11 parametre som bestemmes gjennom en kalibreringsprosess. For å undersøke modellens gyldighet ble valideringstester gjennomført.Det ble først gjennomført materialtester på PVC. Disse hadde som formål å gi tilstrekkelig data til kalibreringen. Testene som ble gjennomført var konvensjonelle strekk- og trykktester ved forskjellige tøyningshastigheter. Spenning-tøyningskurver og flytespenninger fra testene ble behandlet og benyttet som grunnlag for kalibreringen av de 11 parametrene.Kalibreringen av modellen ble gjort med en analytisk metode foreslått av Hovden [5], med en av strekktestene med lavest tøyningshastighet som basis. Den kalibrerte modellen ga godt samsvar med denne testen.To typer valideringstester (strekk av plate med hull og fallende vekt på fast innspent plate) ble så gjennomført for å undersøke hvor godt modellen kunne representere virkeligheten. Numeriske simuleringer av testene ble utført for å sammenligne responsen i modeller og tester.Modellen representerte testene godt, men mangel på viskoelastisitet antas at var hovedårsaken som førte til at det oppsto enkelte avvik. Generelt førte en økning i tøyningshastighet til økt avvik i responsen. Forskjeller i spenningsforløp i trykk og strekk kan også ha ført til avvik. Det bør derfor undersøkes videre om det erlønnsomt å inkludere viskoelastisitet i modellen samt en annen måte å representere trykkspenninger på.

Formålet med denne rapporten er å beskrive prosesser og tiltak som er viktige for å sikre verdiskapning i byggeprosjekt. Rapporten er basert på litteraturstudium, case og intervju.Verdiskapning i byggeprosjekt kan ikke oppnås uten at man har klart for seg hva målet for prosjektet er. Prioritering av tidligfase og fokus på et godt konsept er noe av det viktigste man kan gjøre for å sikre verdiskapning. Det er derfor et paradoks at størsteparten av de ressurser som brukes for å få et prosjekt til å lykkes, brukes i gjennomføringsfasen (Samset, 2008). Verdiskapning i byggeprosjekt er avhengig av kundens opplevelse av verdi for pengene. Ved å fokusere på verdiskapning for kunden kan leverandører også oppnå vekst, ved at de får fornøyde kunder og gjennomfører byggeprosjekt som er bærekraftige for begge parter.For at kundene skal kunne ha forutsetninger for å vurdere om et prosjekt vil være verdiskapende for dem, kan leverandøren utarbeide en Customer Value Proposition. Slik kan kunden på forhånd vurdere hva leverandøren er beredt til å levere, og hvorvidt det vil gi dem verdi for pengene og være verdiskapende.I byggeprosjekt er det vanlig å fokusere på den umiddelbare effekten, resultatmålet. Planleggingsressurser brukes på å få gjennomført prosjektet riktig, ikke på å gjennomføre det riktige prosjektet. Det opprinnelige konseptet blir sjelden utfordret, og ender opp med å bli valgt, uansett hvor uegnet det måtte vise seg å være (Samset, 2009). Dersom man skal kunne velge ut og definere det strategisk riktige prosjektet, må man ha fokus på hva det langsiktige målet er: samfunnsmålet.Det finnes mange kjente verktøy for fremdriftsplanlegging og prosjektstyring, men gjennomføring av prosjekter med dette som hovedfokus har signifikante mangler ved at fokus på kundens behov og verdiskapning er fraværende. Ved å bruke verdistyring vurderes verdi i forhold til kostnader, sett fra kundens og brukernes perspektiv.Tre case er undersøkt for oppgaven. To av casene er offentlige prosjekt: En utvidelse av en barnehage og en ombygging av en skole. I disse prosjektene ble det gjort lite i form av strukturerte prosesser for å sikre verdiskapning, som behovsanalyser og konseptutvikling. Dette resulterte i to prosjekter hvor resultatmål ble oppnådd, men de kan ikke sies å være tilstrekkelig verdiskapende fordi det mangler fokus på langsiktige mål, samfunnsmål. Tilsynelatende så gjennomføres disse offentlige prosjektene med fokus på et kortsiktig perspektiv, hvor hovedfokus ligger på tids- og kostnadsrammer, og resultatet er at prosjektene relativt kort tid etter ferdigstillelse ikke lenger dekker behovene i kommunen.Det tredje er et stort næringsutbyggingsprosjekt. I dette prosjektet ble det gjort grundig arbeid i tidligfase, med fokus på verdiskapning. Opprinnelig effektmål for prosjektet var økt avkastning på prosjekteiers eiendom. To konsept ble vurdert. De to var relativt ulike ved at det ene var nyskapende og hadde stort potensial for verdiskapning, men var risikabelt i forhold til økonomi. Det andre var et mer gjennomprøvd og nøkternt konsept, med mindre risiko, men også mindre potensial for verdiskapning. Dette var det alternativet som ble valgt.Nok tid og ressurser i tidligfasen, fokus på effekt- og samfunnsmål, verdistyring sammen med kostnadsstyring, og god kommunikasjon og kontinuitet i prosjektets faser for å bevare fokus på behovene og konseptet, er essensielt for å oppnå verdiskapning i byggeprosjekt.

The Leaning Tower of Pisa is a complex case and has due to its nature been analyzed for decades through both manual and numerical testing. Resent FEM analyses have still not succeeded in modeling all of the stabilizing measures that have been performed on the Tower foundation and are important in relation to the numerical recreation of the measured Tower deformation. One of these is the under-excavation procedure and a new approach to this procedure has been created and modeled in simplified FEM analyses. The new method is implemented in the constitutive Anisotropic Creep Model and has been tested and optimized to make it applicable in a full 3D model of the Tower.Testing performed has shown to be especially sensitive to the choice of mesh refinement, and also to the chosen tube size and in order to obtain accurate extraction values a finer mesh must be used or tube measures must be increased. The new under-excavation procedure has so far not been implemented in the full 3D model of the Tower. This model is complex and thus time demanding and is so far using the internal Soft Soil Model in PLAXIS.

Masteroppgaven tar for seg teorigrunnlaget ved beregning av knekkapasitet for peler i bløt jord. I beregningene inngår parametrene for pelens og jordens stivhet. Den teoretiske knekkapasiteten blir så redusert på grunn av eventuelle andre ordens effekter og initiale deformasjoner hos pelen.Videre fokuseres det på jordens evne til å støtte opp pelen. Dette beskrives ved å beregne laterale last og deformasjonskurver for jorden. Anbefalingene som gis vedrørende disse kurvene baserer seg på gamle eksperimentelle arbeider. Det er gjort et litteraturstudie der det er avdekket stor uenighet for dagens gjeldende anbefalinger. Generelt taler nyere forskning for en økt beregnet stivhet og kapasitet. Allikevel har ikke gjennomslagskraften for den nyere forskningen vært stor nok til å endre de etablerte metodesettene.For å utfordre de etablerte metodesettene for laterale last og deformasjonskurver er det utført et feltforsøk der et instrumentert stålrør er installert i leire og belastet med en horisontal last. Det er ikke funnet spesielt god sammenheng mellom de beregnede kurvene og de oppnådde kurvene fra forsøket. Trolig skyldes dette at det har dannet seg en sprekk på baksiden av testrørets forskyvning samtidig som adhesjonen har vært lav.Knekkapasitetene er beregnet på bakgrunn av de ulike last og deformasjonskurvene og en iterativ metode som tar hensyn til sekantstivheten gjennom hele deformasjonsforløpet. Det er vist at ved valget av en stivere deformasjonskurve som inputparameter vil dette ha en betydelig effekt for knekkapasiteten. Knekkapasiteten for Forsøk 2 gir et resultat i samme størrelsesorden som de resterende. Dette skyldes at den initiale stivheten som oppnås fra forsøket er tilstrekkelig til å gi et noenlunde samsvarene resultat.Det eksperimentelle arbeidet er fortsatt for tynt og usikkert til at det kan trekkes noen god slutning fra det. Med erfaringsgrunnlaget fra gjeldende oppgave anbefales det å sette opp et større testprogram for videre undersøkelser.