På papiret virker Fight Club [1999] som et sikkert stikk. En litterær adapsjon utført av en kjent regissør (David Fincher) med solide stjernenavn på plakaten(Brad Pitt, Edward Norton). Men Chuck Palahniuks debutroman fra 1996 er et vanskelig verk, preget av mørk satire, flere lag med ironi og radikal subjektivitet. For å oversette en slik fortelling til film trengs ikke bare dristigheten til å fortelle om kontroversielle tema, men også oppfinnsomheten til å oversette en utpreget psykologisk roman til et audiovisuelt språk. Det er nettopp oversettelsen jeg skal undersøke i denne oppgaven, hvordan romanens kildemateriale har blitt gjenskapt i filmmediet. For å gjøre dette så konkret som mulig, snevrer jeg først inn undersøkelsen til filmens voice-over, som er basert på romanens tekst. Hvordan har bokas fortellerstemme blitt adaptert til en fortellende voice-over i filmen? Jeg skal ta for meg denne prosessen i tre deler, basert på tre stadier i adapsjonsprosessen hvor filmskaperne har hatt anledning til å kreativt bearbeide romanens tekst. Første del er voice-overen sett som skriftlig tekst, manusstadiet. Hva er kuttet, forandret og lagt til romanens tekst? Andre del er voice-overen som stemme, innspillingsstadiet. Hvordan forandres skriften i manus, og dermed også romanens tekst, idet en den blir til uttalte ord? Hvilke virkemidler har filmskaperne her benyttet seg av? Tredje del er fortellerstemmen i møte med resten av filmspråket, klippestadiet. Hvordan påvirker bildene og den øvrige lyddesignen vår opplevelse av fortellerstemmen, og hvordan er påvirkningen den andre veien? Deretter skal jeg utvide perspektivet igjen, og undersøke hvilke implikasjoner bruken av voice-over har for filmen som helhet. Hva kan en film kommuniserer Fight Club på denne måten? Tema blir ironi, upålitelighet, subjektivitet, karakterengasjement og kronologi. Anvendte teoretikere inkluderer Linda Hutcheon, Sarah Kozloff, Thomas Elsaesser, Gerard Genette, Seymour Chatman, André Bazin, Murray Smith og Lars Thomas Braaten.