Da industrien for alvor grep tak i Norge rundt 1870 fikk skipsfarten vind i seilene. Blant de største eksportvarene var trevirke, der mengder av tremasse ble fraktet til England for bruk i papirindustrien.2 Skipsfarten var essensiell for å kunne opprettholde handel mellom landene, og for å kunne holde produksjonen av varer i gang. I perioden mellom 1820 – 1880 økte Norges handelsflåte fra 284 000 nettotonn til hele 1,5 millioner nettotonn. I spissen for skipsfartsveksten var blant annet vestlandsbyene Bergen og Stavanger.3Haugesund, som er lokalisert midt imellom Bergen og Stavanger, ble grunnlagt på fiske- og sjøfartsnæringene. Byen ligger vest i havgapet, og er kjent for sin sterke tilknytning til sildefisket. I moderne tid har næringsgrunnlaget utviklet seg til å også å gjelde industri og skipsfart, og byen har fostret mange suksessrike rederivirksomheter.4 Et av rederiene som skiller seg ut i mengden av næringsdrivende fra tidlig 1900-tall, er Brummenæs & Torgersen rederi. På en auksjon 1909 kjøper de to kvinnene ved navn Hanna Brummenæs og Bertha Torgersen dampskipet D/S «Goval», og med dette starter de landets, om ikke verdens, første kvinnelige rederi. Kvinnene gjorde stor suksess som forretningsdrivende, og var på et tidspunkt det femte største rederiet i Haugesund. Men, hvordan oppfattet samfunnet i Haugesund de kvinnelige rederne? Jamstiltes de mannlige redere fra samme periode? Denne oppgaven undersøker hvordan ettermælet til fire redere er utformet. Spilte kjønn noen rolle for hvordan de framstiltes etter sin død, eller var det prestasjonene personene stod for i livet som var det viktigste?

Bakgrunn: Levealderen for personer med Downs syndrom har økt dramatisk på 1900 tallet i hele den vestlige verden. Imidlertid er det få undersøkelser om levealderfor denne populasjonen på 2000-tallet, og vi har ikke funnet noen norske undersøkelser. Hensikt:Undersøkelsen skal gi innsikt i levealdersutvikling i Norge fra 1969 og frem til 2010 og fremtidig forekomst av voksne og eldre med Downs syndrom frem til 2050. Metode:Det er en kvantitativ nasjonal demografisk registerundersøkelse for å beregne levealdersutviklingen for personer med Downs syndrom (n = 2 593). Registerdataene som er samlet inn er kontinuerlige data som er basert på løpende tellinger i den nasjonale fødsels-og dødelighetsstatistikken. Innsamlede data er personer registrert med diagnosekode Downs syndrom, årfødt, år død, alder ved død og kjønn. Hovedresultat:Gjennomsnittlig alder ved død for personer med Downs syndrom fra 1969 til og med 2009 økte fra 16,57 år til 53,40 år. Det var ingen statistisk signifikant forskjell på alder ved død mellom menn og kvinner. Gjennomsnittlig alder ved død for alle som døde etter fylte 40 år i studieperioden økte fra 53,95 år til 58,35 år. Forventet andel personer med Downs syndrom som vil bli 40 år og eldre vil øke fra 52 % for de som blefødt i 1967 til 94 % for de som ble født i 2009. Konklusjon:Levealderen for personer med Downs syndrom har økt betydelig fra 60-tallet og detteskyldes i hovedsak nedgang i spedbarnsdødeligheten. For de som overlever barneårene viser undersøkelsen imidlertid nesten ingen økning i rest levealder i løpet av undersøkelsesperioden. Frem til 2050 kan vi forvente en fordobling av antallet som vil være over 40 år / Background: Life expectancy for people with Down syndrome increased dramatically in the Western worldduringthe 1900s. However, fewsurveys have investigated life expectancy for this population since 2000,none of themNorwegian. Aim: This study aimedt o provide insight into life expectancy for Norwegians with Down syndrome between 1969 and2 010, and to project future rates for adults with Down syndrome until 2050. Method: This quantitative national demographic registry study estimated the development of life expectancy for people with Down syndrome (n = 2,593). To calculate age at death, we collected data from death certificates reported to Statistics Norway.Together with data from Medical Birth Registry,we simulated life tables.Collected data included persons with the diagnosis code for Down syndrome, birth year, year of death, age at death,and sex. Main results:Between 1969 and 2010, mean age at death of persons with Down syndrome increased from 16.57 years to 53.40 years, respectively. We observed no statistically significant difference in age at death between men and women. Average age at death for persons who died after 40 years of age increased from 53.95 years to 58.35 years duringthe study period. We estimated that the percentage of people with Down syndrome older than 40 years of age will increase, from 52% to 94% for those born in 1967 and 2009, respectively. Conclusion:Life expectancy for people with Down syndrome has increased significantly since the 1960s, mainly due to a relative decrease in newborn and infant mortality. Importantly, such individuals who survive childhood showed almost no increase in remaining life expectancy during the study period. By 2050,we expect the number of people with Down syndrome aged 40 or more years to double / <p>ISBN 978-91-86739-73-0</p>