Denne oppgaven har som formål å få en innsikt i hvordan minoritetssforeldre opplever samarbeidet mellom hjem og skole, problemstillingen lyder: "hvordan opplever minoritetsspråklige foreldre å samarbeide med skolen?". Oppgavens fokus vil ligge på foreldrenes egne erfaringer og opplevelser av fenomenet. Undersøkelsens teoretiske utgangspunkt er basert på Eide & Eides kommunikasjonsteori. Innenfor denne teorien valgte jeg å trekke frem dialogen som et essensielt aspekt. Jeg har også trukket inn andre teoretiske perspektiver, og blant annet sett på det non-verbale siden ved kommunikasjonen. Oppgaven retter seg mot minoritetsspråklige foreldre og ble det naturlig å ha et kulturteoretisk perspektiv. Tverrkulturell kommunikasjon ble også derfor fremhevet som et betydningsfullt aspekt ved denne kommunikasjonsteorien. Djuliman & Hjort, Fife og Sand er teoretikere jeg blant annet har henvist til innenfor tverrkulturell kommunikasjon. Metoden som ble valgt for denne oppgaven er kvalitativt forskningsintervju, med et semistrukturert design. Det ble intervjuet fire minoritetsspråklige foreldre som til sammen representerte tre familier. Ut fra informantenes uttalelser ble det dannet tre hovedkategorier som representerer datamaterialet. Den første kategorien tar for seg hvordan det å leve i en annen kultur kan by på utfordringer, den andre kategorien peker på kommunikasjonen mellom skole og hjem, mens den tredje og siste kategorien har som hensikt å beskrive informantenes perspektiver på selve skole - hjem samarbeidet som helhet. Denne undersøkelsen viser fellestrekk som antyder at den norske skolen tar godt vare på alle typer foreldre, og empirien i denne studien viser minoritetsforeldre som er svært godt fornøyd med samarbeidet med skolen, til tross for at de har møtt noen utfordringer. De føler at de og barna deres blir godt ivaretatt av skolen, og så lenge barna trives godt så er de fornøyde. Informantene selv begrunner dette med at de kan norsk, og i tillegg har en utdanning, dette bidrar til å skape en felles plattform, som gir et godt utgangspunkt for samarbeid. Et av de største funnene slik jeg ser det, handler om at det viktigste er ikke at man forstår hverandre, men derimot er det vesentlig å ha en respekt for de forskjellene som eksisterer, og ha et innblikk i at misforståelser kan finne sted. Et annet interessant aspekt jeg merket meg i denne studien, var informantenes erfaringer rundt norsk matkultur, og da spesielt matpakketradisjonen. Helt til slutt i denne oppgaven antyder jeg retning til eventuelle andre interessante forskningstema, og konkluderer i hovedsak med at det kunne ha vært et spennende fokus å se nærmere på det kulturskillet som kan oppstå mellom foreldre og barn når man vokser opp i et annet land enn foreldrelandet.

No description available.

Denne masteroppgaven er en kvalitativ studie som baserer seg på semistrukturert intervju med fire personer som har erfaring med å være deltakere på kurset Fortsatt Foreldre. Et kursprogram om foreldresamarbeid etter samlivsbrudd. Studien har en fenomenologisk tilnærming, og følgende problemstilling belyses: Hvordan opplever foreldre at veiledningen fra kurset Fortsatt Foreldre har bidratt til å styrke foreldresamarbeidet etter samlivsbrudd? Studien viser at informantene har ulike opplevelser av å delta på kurset, og hva det har betydd for dem i videre foreldresamarbeid. Betydningen viser seg på flere måter, blant annet ved å få mulighet til å treffe andre i samme situasjon på tross av ulike historier, se at endring i kommunikasjonsmønsteret fører til bedre samarbeid, samt oppdage betydningen av seg selv i møtet med den andre part. Det viser seg også at selv om konfliktnivået til sin tidligere partner ikke endres eller bedres, står man bedre rustet til å takle fastlåste situasjoner, uenigheter og alle de utfordringer som oppstår i hverdagen. / This thesis is a qualitative study based on semi-structured interviews with four people who have been participants in the course Still Parents - a training program on parental cooperation after divorce. The study has a phenomenological approach, and the following research question is addressed: How do parents who have participated in the course Still Parents perceive how the course has helped them to strengthen their cooperation as parents after divorce? The study shows that respondents have different experiences from the course and differences as to what it has meant to them in furthering cooperation with the other parent. The significance meaning is varied, including the importance of getting the opportunity to meet others in the same situation, and, in spite of various stories, see the change in communication patterns that leads to better cooperation, and discover the importance of oneself in the face of the other party. It turns out that although the level of conflict to ones former partner may not be changed or improved, one stands a better position to tackle entrenched situations, disagreements, and all the challenges that arise in everyday life.

Our main findings in the present study are that parents of children surviving leukaemia have in general an average level of resilience. Regarding mental health, fathers show more mental health symptoms. Fathers struggle with depression and anxiety, while mothers show no such symptoms. Despite showing symptoms for depression and anxiety, fathers are still capable of being structured and having social competence in the daily life. The same goes for mothers who manage future planning well. As a result, the first hypothesis which stated that parents of ALL children had weaker resilience, as well as the second hypothesis about the relationship between high resilience and good mental health can be rejected. The course of childhood cancer is not predictable for either children or parents. Some children respond rapidly to treatment, and have a relatively smooth course, while others go through a tough time and experience more difficulties. Parents’ physical and mental health also fluctuates during the active cancer period. The child and the parents affect each other by their adaption and coping style. Besides researchers and health care professionals, other parents and family members in the same situation, will also gain from new knowledge about protective factors and other factors that might lead to or strengthening ones’ resiliency and mental.

Hensikten med denne studien er å få innsikt i hvordan helsesøstrene oppdager og formidler et godt samspill mellom foreldre og barn i alderen 0-3 år. Dessuten er det et mål å få kjennskap til helsesøstrers interesse, kompetanse og muligheter for å gå inn i vanskelige situasjoner i arbeid med foreldre-barn-relasjon. Det kvalitative forskningsintervju er valgt for å samle inn data og det ble gjennomført ti intervjuer av helsesøstrer som representerer fire forskjellige kommuner, og fra åtte forskjellige helsestasjoner i Norge. Alle informanter unntatt en har tatt sin helsesøsterutdanning for mer enn ti år siden. Etter at de tok utdanningen har de stort sett arbeidet som helsesøstrer. Metoden for å analysere datamaterialet er innholdsanalyse i kombinasjon med Kvales tre tolkningsnivåer. Funnene i studien viser at foreldre-barn-samhandling påvirker tilknytningens kvalitet. Barn som opplever en god tilknytning til sine nære omsorgspersoner utvikler en god modell for relasjoner til andre mennesker. God tilknytning betraktes som en viktig faktor for den sosiale, emosjonelle og kognitive utvikling. Samfunnet har i løpet av de ti siste årene vært gjennom store forandringer. Disse forandringene har også påvirket familiemønstrene.Helsetjenesten må i større grad tilpasse seg de nye helsekrav. En konklusjon i studien sier at helsesøstrer kan være viktige omsorgspersoner i situasjoner hvor det er en emosjonell brist i tilknytningen mellom foreldre og barn. Trass i dette viser studiens funn at dette arbeidet lett blir underprioritert p.g.a. alle andre krav og gjøremål som må utføres i løpet av en arbeidsdag. Det er derfor mye som tyder på at denne oppgaven for helsesøstrer med fordel kan styrkes. / The purpose of this study is to gain knowledge of how health visitors discover and affect a happyinterplay between parents and children in the age of 0-3 years. Besides, its goal is also to get insight into health visitors' interest, competence, and possibilities to enter into difficult situations in their work with parent-child-interaction. The qualitative research interview is chosen to collect data. Interviews were undertaken with ten health visitors, who worked in eight different health stations, fromfour different urban districts in Norway. All informants, but one, finished their healthvisitor education for tenyears ago. They have mainly worked as health visitors since they finished their education. The method used to analyze the collected data is content analysis combined with Steinar Kvale’s three levels of interpretation. The study shows that the parent-child-interaction affects the quality of attachment of the latter to the former. The children, who are experiencing a good attachment to the caregivers, care providers close to them, develop a good rolemodel in relations towards other people. A good attachment is considered important to the child’s social, emotional and cognitive development. Norwegian societyhas during the last ten years been through many great changes. These changes have also influenced family patterns. Health services have to adjust in a larger scale to these new demands for health care. One conclusion of the study is that health visitors can be important caregivers in situations, in which there is an emotional flaw in the attachment between parents and children. Another conclusion drawn from the study is that the health visitors’ task or felt duty to improve the child-mother attachment is easily put aside, due to plenty of other duties that have to be done byhealth visitors during a days work. There is however sufficient reason to believe that this particular task for health visitors should be strengthened, since as researches show, a good child-mother attachment plays a fundamental role in the child development. / <p>ISBN 91-7997-103-2</p>

Bakgrunn og hensikt: Astma er den hyppigste kroniske sykdommen i barnealderen, den påfører barn og familierpersonlige og sosiale påkjenninger samtutgjør et betydelig folkehelseproblem. For å handtere hverdagen trenger barna og foreldrene kunnskap. Det overgripende målet med avhandlingen er å utvikle læringstilbud til barn og foreldre der den pedagogiske tilnærmingen tar utgangspunkt i barns, foreldres og helsepersonells vurderinger om hva som er viktig å lære. Metode: Avhandlingen inkluderer 5 studier (I–V) ut fra 2 prosjekter som forgikk på en barneavdeling i Norge, i 1995–1998 og 2004–2007. I studie I og IIble hermeneutisk fenomenologi brukt der 9 foreldre deltok i dypintervju. I studie IIIble innholdsanalyse brukt i et aksjonsforsknings prosjekt, handlings-orientert forskningssamarbeid, der 90 personer deltok. I studie IV ble hermeneutisk fenomenologi brukt der 15 barn i alderen 7–10 år tegnet og deltok i dypintervju. I studie V ble innholdsanalyse brukt der samhandlingen mellom 3 barn og 2 helsepersonellble observerti et læringstilbud. Resultateneviser at både barn med astma og foreldrene erfarte engstelse og redsel i hverdagen (I,IV). Foreldrene uttrykte følelser av usikkerhet,hjelpeløshet og skyld (I). Barna var redde for forverrelser av astmaenog hvordan sykdommenpåvirket kroppen. De brukte mange forskjellige ord når de beskrev astma.De kjente astma i hele kroppenogsituasjonenkunne endre seg raskt fra vanliglek til at all energi var borte. Barna var redde for å bli utestengt fra lek og aktivitet, og opplevde det som et dilemma om de skulle fortelle om astmaen til andre eller holde det hemmelig(V). Både barn og foreldre erfarte det å dele erfaringer i gruppe som betydningsfullt (II, V). Barnas perspektiv og deltakelse ble ivaretatt gjennom intervensjonsfasen, mens barneperspektivet ble ivaretatt av voksne gjennom hele prosjekt 2 (III). I læringstilbudet kjente barna seg trygge, var aktive, lærte av hverandre og satte ord på egne følelser(IV). Fortellinger og bilder fungerte godt i pedagogisk tilnærming til barn. Barnas egne tegninger var et godt redskap for å kommunisere med barn og for å få tilgang til deres livsverden(V). Konklusjon: Denne avhandlingen viser at for å støtte barn og foreldre til å handtere astma i hverdagen, er det viktig at helsepersonell legger tilrette for læring ved å utforme læringstilbud som tar utgangspunkt i deres perspektiver. Det at barna selv er aktive, at deres egne erfaringer brukes og verdsettes i dialogen, viser et nedenfraperspektiv som er en god kilde til empowerment-prosesser. Slike prosesser styrker barna i troen på egne krefter og gir dem handlekompetanse. Læringsprosessene som er beskrevet i meningsfull læringvil styrke barnas begripelighet, handterbarhet og meningsfullhet og derved styrke barnas Sense of Coherence (SOC). Ved styrket SOC vil barna i større grad mestre utfordringer i livet og derved oppnå bedre helse og livskvalitet / Background and aim: Asthma is the most common chronic childhood disease,many children and families are personally and socially affected which makes asthma a public health problem. The overall aim of this thesis was to develop an asthma education programme for children with asthma and their parents, where the pedagogic approach takeschildren’s, parents’and health care personnel’s experiences and views as a starting point. Methods: This thesis includes 5 studies (I–V) from 2 projects performed in a paediatric ward in Norway in 1995–1998 and 2004–2007. In studies I and IIa hermeneutic phenomenological approach was used, in which 9 parents participated in qualitative research interviews. In study III, 90 persons participated in a co-operative inquiry. Data were analysed by content analysis. Study IV used a hermeneutic phenomenological approach: 15 children (7–10 years of age) participated in qualitative research interviews. In study V, 3 children and 2 health care personnel participated in an observational study. Content analysis was used in the analysis. The results showed that both the children and the parents experienced fear in their experiences of asthma in everyday life (I, IV). The parents expressed feelings of uncertainty, helplessness and guilt (I). The children experienced fear of exacerbations and how the asthma affected their bodies. They used many different words when they described how asthma affected them. They felt asthma in their whole body,and the condition could change quickly. The fear of being ostracised concerned all aspects of the children’s livesand they related a dilemma of keeping the asthma secret or being open about it (V). Sharing experiences in group settings was experienced as meaningful to both children and parents (II, V). The adult’s child perspectives were taken into account throughout the project, while the children’sown perspectives were taken into account during the period of intervention (III). During the asthma education programmethe children actively participated and learned from each other. As the pictures and stories were related to their experiences made it easier for them to express their own feelings. Drawings were a good way toinitiate a dialogue with the children and to get access to their lifeworld (V). Conclusion: This thesis shows that in order to support children and parents to cope with asthma, it is crucial to build on their perspectives in learning processes. Active involvement of the children shows a bottom-up perspective that can lead to confidence in their own strength and empowerment. Overall, this approach corresponds to an educational approach and learning theory that takes meaningful learning into account. Meaningful learning strengthens children’s comprehensibility, manageability and meaningfulness and their Sense of Coherence (SOC). A strong SOC leads to better health and a better quality of life