No description available.

This thesis, “A Strategic Approach to adaptability in office buildings”, is the result of a doktor ingeniør-project financed by a NBI project called “Buildings in a life cycle perspective”. The work was carried out at the Department of Building Technology, Faculty of Architecture, Planning and Fine Arts at NTNU in the period 1997 - 2001. The main objective of this work is to develop and present knowledge about adaptability in office buildings and how this knowledge can be enhanced. Adaptability is thought to be important in order to reduce mismatches between buildings and their user organisations. Mismatches will occur in the Building – User Relationship over a period of time. The level of mismatch will vary, but at one point the mismatch exceeds the acceptable mismatch level, and major adaptations in the building, in the use of the building, or in how the user organisation finances and procures real estate, are needed. The acceptable mismatch level will vary from situation to situation, but there will always be some level of mismatch in the Building – User Relationship, and minor adaptations must be carried out continuously. As opposed to many of the earlier works that have dealt with these issues, this work is mainly focused on adaptability, not only on flexibility. Adaptability is here defined as “the ability to change, responding to internal or external changes”, and it is seen as something that approaches the problem “from the top”. Flexibility, on the other hand, is seen as more solution-oriented, giving possibilities for change within a limited set of alternatives. Flexibility is still seen as important, but as one of several ways to achieve physical adaptability, together with partitionability, multifunctionality, and extendability. This work is also more based on a social-constructivist approach to the problem, and on the socio-technical relationships between buildings and users, rather than on technical solutions. The main reason to engage oneself in the study of adaptability in office buildings is that we have seen the changes that have taken place in offices during the last 100 years, and that we expect these changes to accelerate. During the history of office buildings there has been a large variety in office layouts and workplace design. The use of the building and the workplace ideals may change, but the actual building is more durable. Thus, most buildings will meet a change in requirements during their lifetime, to which they have to be adapted. Some existing buildings adapt readily to change, others are more difficult to alter. The building will be adapted if the value of adapting the building into new or future use is thought to be greater than the value of the alternatives and the cost of adaptations. This value can be both financial value and value of use. The value of use is most clearly seen in the Building – User Relationship (BUR). This is a dialectic relationship between buildings and users, where the two sides are believed to mutually affect each other. When the organisation changes, the building must be adapted in response to a new situation. On the other hand, the organisation will adapt itself to the possibilities and constraints in the building. The BUR is not necessarily only concerned with one user. It can also be seen as the relationship between the building and several users or between the user and several buildings. Major and continuous changes and adaptations will happen in both cases, and the same approach, with some adaptations, can be used. Because the BUR is thought to be constantly changing, there is always a mismatch between supply (what the building can offer) and demand (what the organisation needs). This mismatch must be managed in order to create the best possible fit between the building and the user organisation. To manage the mismatches, one has to consider planning and decision-making under uncertainty. An understanding of the direction and the future on the demand side (the user organisation), as well as a strategy for developing the supply side (the building) must be developed. The interface between the two has to be managed in a long-term perspective. In order to deal with this, a strategic way of managing the mismatch is chosen, and the Strategic Approach to adaptability is based on a strategic iterative decision-making process. The metaphor of design has been used to explore and explain the iterative decision-making process, which is based on interaction between the phases of awareness, analysis, and action. The main ingredients in the Strategic Approach are: 1. A “mindset”, which is a way of thinking about changes in the Building – User Relationship. This mindset includes knowledge about organisations and buildings and how they change and affect each other. 2. Strategic, iterative decision-making based on a process of awareness, analysis, and action. This decision-making process can be applied in different situations. Two situations of special relevance to the Building – User Relationship have been described in this work: The management of BUR mismatches, which is the continuous process of adapting buildings and user organisations to each other, and the Strategic Approach used in the building’s life cycle, from initiative concept, programming, design, and construction, to use and operation. 3. Some tools can be applied within the strategic decision-making process to aid decision-making. For ex. assess uncertainty, for financial analysis, to anticipate the future, to evaluate buildings, to structure planning processes, for visualising, or for problem solving. In this work, two tools have been described in detail: scenarios and layering. 4. Measures are actual solutions that can be applied (a) to the building, (b) to the use of buildings, or (c) in finance and contracts, to enhance adaptability. Actual measures are outside the scope of this work, where the main focus is on strategic decision-making and the Building – User Relationship. They are, however, mentioned when appropriate, i.e. in the description of design strategies and of layering. This study is mostly explorative, and an interpretative research approach has been used. This means that concepts and theories have been developed during the enquiry. An iterative research process with empirical and theoretical studies was used. The research instruments were interviews, workshops, and case studies, as well as a final example case, which is used to demonstrate the Strategic Approach in practice. 4 cases are presented: Dagbladet, a major retrofit process of a building complex with several buildings of different ages, which focused on a layered and phased retrofit process. Gjensidige, a new corporate headquarters for a large insurance company, which in its new building focused on strategic decisions and end-user involvement. Office XX, an experimental building with technical solutions that encourages flexibility and give possibilities for easy assembly and disassembly of the building or parts of it. And finally K-bank’s new headquarters, Colosseum Park, which was developed as a commercial multi-purpose office building. The Strategic Approach is finally applied to an example, in order to show how it could have been used in practice. A description of the real sequence of events is compared to an idealised version of the example; a simulation of the Strategic Approach used in the Consultants Inc. project”. The study shows that Consultants Inc. might have benefited from using the approach. The next step will, however, be to test the Strategic Approach in a pilot case and monitor the long-term effects on adaptability and BUR mismatches. The main results from this work have been: - That a Strategic Approach based on an understanding of the dynamics in the Building-User Relationship, and a strategic decision-making process has been developed, as well as some tools and methods which can be applied within a Strategic Approach. Some of this is developed in this project. Other issues are based on previous works, but used within the framework, the Strategic Approach developed in this project. - That a Strategic Approach has been shown to be important and necessary to improve adaptability in office buildings.

Avhandlingens hovedmål er å identifisere og diskutere fysiske idealer i norsk arkitektutdanning slik den ble praktisert ved Arkitektavdelingen NTH (Norges Tekniske Høgskole) i perioden 1945-1970. Hensikten med studien er å forstå tenkemåter og arbeidsmetoder og å avdekke forståelsesmodeller som ligger til grunn for formgiving av arkitekturprosjekter. Utgangspunktet for undersøkelsen er dermed form og legitimering av form. Studiens viktigste materiale er diplomprosjekter utført ved denne utdanningsinstitusjonen i den avgrensede perioden. Ved siden av å representere arkitekturprosjektet, representerer samtidig diplomoppgaver arkitektutdanningen, i dette tilfellet Arkitektavdelingen ved NTH i perioden 1945-1970. På bakgrunn av en hypotese om at arkitektutdanningen med dens studenter både representerer en arena for «det nye» og en kritisk årvåkenhet i forhold til utviklingen i praksis, reises to hovedspørsmål i avhandlingen knyttet til form og valg av form. På den ene siden dreier diskusjonen seg om utdanningens rammebetingelser og hvorvidt denne skolen formidlet en holdning som var tradisjonsbunden eller framtidsrettet. Diskusjonen søker å avklare Arkitektavdelingens innstilling til yrkesroller og samfunnsutvikling i den aktuelle perioden, en periode som for norske arkitekter betydde sentrale posisjoner i oppbyggingen av det norske samfunnet etter 2. verdenskrig. På den andre siden retter diskusjonen seg mot diplomprosjektene slik de framstår som arkitektur. Det stilles spørsmål om hvorvidt prosjektene klarere og på et tidligere tidspunkt fanget opp «det nye» sett i forhold til tendenser i hovedsakelig norsk, men også i internasjonal arkitektur. Ikke uventet var hverken skolens holdning til utdanning og yrkesroller, eller diplomprosjektenes grad av innovasjon, ensartet i løpet av perioden. Utdanningens fagområder som sto ansvarlig for separate deler av undervisningen, fra 1954 kalt institutter, utviklet seg etterhvert mot segregerte og spisskompetente fagmiljøer med forskjellige holdninger til utdanning og arkitektur. Disse miljøenes «subkulturelle» forhold og den betydningen de fikk for diplomprosjektenes utforming, har påvirket avhandlingens oppdeling i fem hovedkapitler i diskusjonsdelen. Kapittel 1 kan sees som en introduksjon til de fire neste kapitlene. Det dreier seg om Arkitektavdelingens vanskelige og isolerte kår og gjenreisingen av utdanningen i de fem første årene etter 2. verdenskrig. Den forholdsvis stabile utdanningstradisjonen ved skolen, slik den hadde kommet til uttrykk siden opprettelsen av Arkitektavdelingen som en av NTHs linjer i 1910, synes i liten grad berørt av samfunnets nye byggebehov som oppsto i kjølvannet av krigens ødeleggelser. Diplomprosjektenes arkitektoniske uttrykk følger i hovedsak utviklingen i norsk arkitektur fra den samme perioden. På tilsvarende vis representerer diplomprosjektene flere ulike tendenser og et begynnende ideologisk motsetningsforhold mellom holdninger knyttet til brudd eller videreføring av modernismens tankegods. Kapittel 2 dreier seg om årene 1950-1960 og Institutt for byggekunst IV (monumentalbygg), som fra midten av 1930-tallet og fram til 1960-tallet var utdanningens viktigste fagområde sett i forhold til antall leverte diplomoppgaver. I løpet av 1950- årene gjennomgikk monumentalfaget en utvikling delvis parallelt med utviklingen i rolleforståelsen innenfor arkitektfaget i Norge. Fra å formidle en rolleforståelse som kan karakteriseres som «bygningsutdannet kunstner», stilte instituttet i økende grad oppgaver som stemte med den norske velferdsstatens prioriteringer i oppbyggingen av statlige, kommunale og offentlige bygninger. Prosjektene inkluderer elementer fra BK IV-professor Karl Grevstads vektlegging av rasjonalisme i undervisningen og sensor Erling Viksjøs arkitektursyn. Ved å fortolke og fornorske den internasjonale systemarkitektuen, følger prosjektene én side av norsk arkitektur fra perioden. Enkelte prosjekter var samtidig i forkant av denne tendensen i forhold til utviklingen av en høyhustypologi. Kapittel 3 handler om Institutt for byggekunst II i perioden 1950-1970. Instituttet sto ansvarlig for utdanningens toårige grunnundervisning, men stilte også diplomoppgaver i perioden. Instituttets to professorer, Odd Brochmann og Arne Korsmo, formidlet svært ulike syn på utdanning og arkitektur til sine studenter. Brochmann videreutviklet en arkitekturrelatert grunnundervisning med basis i anonymarkitekturen. Arkitekten ble sett på som en folkeopplyser i sosialdemokratiets ånd. Korsmo, som var inspirert av Bauhausskolen, innførte abstrakte øvingsoppgaver og verkstedpedagogikk i grunnutdanningen. Han synes å formidle en fornyet kunstnerrolle som hentet inspirasjon i modernismen. Under Korsmo økte Arkitektavdelingens internasjonale orientering kraftig. Internasjonale impulser, som f.eks strukturalistiske ideer, kom tidlig til uttrykk i enkelte diplomprosjekter, men kanskje i størst grad i studentenes premierte konkurranseprosjekter fra perioden. Under Korsmo skiller diplomprosjektene seg fra skolens øvrige ved at de kan tolkes som representative for en funksjonalistisk tenkning som i norsk arkitektur i hovedsak ble reformulert via PAGON-gruppen. Nye idéer som påvirket 1960-tallets BK II-prosjekter kan knyttes til Sverre Fehn og Jørn Utzon, og til den utviklingen som CIAM gjennomgikk i etterkrigstiden. I kapittel 4 dreier diskusjonen seg om gjenreisingen av utdanningens boligfag ved Institutt for byggekunst III i begynnelsen av 1960-tallet. Til tross for at boligbygging og planlegging av større områder var den største oppgaven i det norske samfunnet etter krigen og gjennom 1950-årene, var bolig- og byplanundervisningen i utdanningen nedprioritert i årene etter krigen og helt fram til 1960-tallet. Dette skyldtes delvis den vanskelige posisjonen bolig- og byplanprofessor Sverre Pedersen hadde etter sitt arbeid med Brente Steders Regulering under krigen. Den nye professoren i et «rent» boligfag fra 1958, Herman Krag, videreførte deler av Pedersens polytekniske undervisning. Krag formidlet arkitekturens praktiske og konstruktive problemstillinger utfra en tradisjonell rolleforståelse i en virkelighetsnær undervisning. Boligdiplomene fra denne perioden kan på den ene siden sees parallell med en videreføring av Knut Knutsens tradisjoner i norsk arkitektur. På den andre siden kan det synes som deler av den internasjonale modernismekritikken, hentet fra Townscapebevegelsen og Team Ten, i større grad kom til uttrykk i disse prosjektene enn i samtidig norsk boligbygging. Særlig boligoppgaver som i hovedsak ble utviklet i siste halvdel av 1960-tallet, med oppgaveformuleringer initiert av de unge lærerne ved instituttet, kan tolkes som en form for korreks til en ensidig industriell og rasjonell norsk boligbygging fra perioden. I sammenkoplingen av nye internasjonale tendenser og norske tradisjoner synes flere av disse boligprosjektene å ligge i forkant av norsk boligarkitektur spesielt i forhold til den typologiske utviklingen av terassehuset. Kapittel 5 behandler monumentalfaget BK IV gjennom 1960-tallet. Instituttet, som fra 1964 var ledet av professor Einar Myklebust, formidlet et rollesyn som ytterligere fjernet seg fra den tradisjonelle oppfatningen og som nærmet seg norske konkrete problemfelt. Med det nyopprettete faget industribygg søkte instituttet å dekke behovet for generelle industrielle byggesystemer. En av Myklebusts ambisjoner som professor var å utvikle en prosjekteringsanalyse for å unngå intuitive og vilkårlige løsninger. Diplomprosjektene gjenspeiler dels modernismens generalitet slik den kom til uttrykk i den internasjonale systemarkitekturen, dels kan de sees som uttrykk for en kritikk av modernismens manglende evne til å tilpasse seg samfunnets endringer og til å uttrykke mening. Slik tilfelle også var i norsk arkitektur fra perioden gjennomgikk disse diplomarbeidene en utvikling mot materialmessig råhet, tyngde og konstruktiv ekspressivitet. Strukturalistiske prinsipper ble direkte omsatt til et konstruktivt system. Noen av disse prosjektene, hvor vekten ble lagt på den rasjonelle planens logikk, på prefabrikerte konstruktive elementer og på fleksibilitet, synes å være i forkant av den norske strukturalistiske arkitekturen. I hele perioden var skolen relativt tett forbundet med norsk arkitektpraksis. I første del av perioden var utdanningen snarere knyttet til praksis via den tradisjonelle verksarkitektens holdninger og kunnskapsnivå enn i forhold til samfunnsmessige behov. Dersom man ser bort fra planleggerkompetansen, ble forholdet mellom arkitektutdanning og norske problemfelt styrket gjennom 1950- og 1960-årene. Korsmos abstrakte formundervisning og internasjonalisering brøt imidlertid både med skolens praksissimulerende tradisjoner og den etablerte tilknytningen til norske forhold. Gjennom hele perioden arbeidet dessuten studentgrupper med prosjekter som brøt med skolens holdninger. I den nære etterkrigstid etablerte studentene en alternativ bolig-og byplan-undervisning. Senere kom studententes holdninger til uttrykk ved å velge andre idealer enn de professoren formidlet eller ved å knytte seg til Arne Korsmos institutt. I seg selv kunne dette bety en kritikk av utdanningen slik den ble praktisert ved de andre instituttene. Mot slutten av 1960-tallet innebar en generelt økende kritikk av utdanningssystemene at studentene tok undervisningen i egne hender, i oppgaveløsninger som ikke svarte til gjeldene normer ved skolen, og ved at de deltok i andre faglige såvel som politiske aktiviteter utenfor skolen. Den innledende antagelsen om at arkitektutdanningen med dens studenter representerer en utfordring for gjeldene oppfatninger i praksis og en arena for «det nye», ble til en viss grad avkreftet gjennom forskningsarbeidet. Avgjørende faktorer synes dels å kunne knyttes til den vanskelige tiden rett etter krigen og skolens relativt strenge rammebetingelser, dels til et stabilt undervisningspersonale og til studenters trofasthet mot systemet. Men i avgrensede perioder kan både den formidlingen av holdninger som skjedde innenfor utdanningens ulike «subkulturelle forhold», og de diplomprosjekter som ble utviklet i disse miljøene, tolkes som uttrykk for en kritisk årvåkenhet i forhold til utviklingen i praksis. Avgjørende faktorer synes å være professorer og unge lærere med ambisjoner, studentkullenes sammensetning og studentenes klare stillingstagen til forbilder i undervisning og praksis. Avhandlingen viser at enkeltaktørers rolle; professoren, sensoren, den unge læreren og enkeltstudenten eller studentgruppen, fikk relativt stor innflytelse over utdanningens rammebetingelser og de formvalg som ble foretatt. / 2 parts.

No description available.

No description available.

En förfrågan om förslagsritningar till ett modernt och funkisinspirerat småhus ligger till grund för detta examensarbete. Huset ska vara ett personligt och funktionellt hem som ska passa en normalstor familj. Byggnaden ska vara arkitektoniskt tilltalande och vara inspirerad av funktionalismens formspråk. Till arbetet har en litteraturstudie utförts om den funktionalistiska arkitekturen. Den hade sitt genombrott i Sverige efter Stockholmsutställningen år 1930. Den funktionalistiska arkitekturen, även kallat funkisen, blev en ny stilepok som kännetecknades främst av de vitputsade fasaderna, ljusa innemiljöerna, geometriska former och låglutande tak. Arkitekturen försökte hålla sig fri från förebilder och former från tidigare perioder och byggnaderna skulle ge en känsla av lätthet och ljus till det nya, modernare samhället. För nybyggnation av hus ska Boverkets Byggreglers krav uppfyllas och särskilt fokus har lagts på tillgänglighet och energihushållning. Även en kostnadskalkyl har utförts. Den nya byggnaden har växt fram genom utförligt skissarbete och diskussioner med beställaren. Det är hans önskemål och krav som ligger till grund för byggnadens utformning. Resultatet blev en intressant byggnad med spännande vinklar och välplanerade ytor. Byggnaden presenteras med en utförlig beskrivning och i form av bilder på planlösning, fasader och perspektiv. Alla de önskemål och behov som beställaren önskade gick att uppfylla.

Denna rapport har undersökt om en arkitekturprincip kan användas för att skapa en lättnavigerad bana. Undersökningen har använt sig av två olika banor för att undersöka detta. Den ena banan har baserats på designprincipen Inga Återvändsgränder, den andra banan har baserats på arkitekturprincipen Circulation Realm. Två olika experimentsessioner har genomförts för att svara på frågeställningen. Experimentet har indikerat att en bana baserad på arkitekturprincipen Circulation Realm är mera lättnavigerad än en bana baserad på designprincipen Inga Återvändsgränder. Undersökningen skulle kunna vidareutvecklas genom att andra arkitekturprinciper och designprinciper testats mot och med varandra.

The classical age cities of Palenque and Tikal where ones great Mayan bastions with extraordinary architecture.  This architecture still fascinates modern archaeologies and historians alike. Still much of the architecture in the Mayan cities had the same style and function, but could diverse from town to town. This is the case of Palenque and Tikal. They share much of their buildings like temples, palaces and ball courts. But the main differences are in the subtle things like vault construction, wall thickness, and columns. The greater differences are in region and time. Tikals history runs back to around 350 B.C., while Palenque is founded around 200 A.D. The time gap makes the building differences much clearer. For example the wall thickness in Tikal is a product of early Petén masonry. This type of masonry was heavy and clumsy to work with, it relied on heavy stones and a small cement core. Whiles in Palenque they evolved the technique to be the opposite of that of Tikal, thin stone slabs and a thick cement core.

Rummets Koreografi är en undersökning av sambandet mellan rummets utformning och kroppens rörelser. De Tre första rummen undersöks genom improvisation utifrån begreppen möjliga rörelser, planerade rörelser och oundvikliga rörelser. På samma sätt som stycken och koreografier föds ur improvisation blir den fjärde och sista rumsimprovisationen till en skissprocess där den skapar verktyg för ett framtida yrke som inredningsarkitekt. / Choreography of Space is a study of the relation between the shape of space and the movement of the human body. Three out of four specific spaces are explored through the concept of possible motions, planed motions and unavoidable motions. In the same way as pieces and choreographies takes form in improvisation, the fourth space improvisation turns into a sketching process that will be used as a tool in a future work as an interior architect. / Kandidatexamen 2010

<p>Denna rapport har undersökt om en arkitekturprincip kan användas för att skapa en lättnavigerad bana. Undersökningen har använt sig av två olika banor för att undersöka detta. Den ena banan har baserats på designprincipen <em>Inga Återvändsgränder</em>, den andra banan har baserats på arkitekturprincipen <em>Circulation Realm</em>. Två olika experimentsessioner har genomförts för att svara på frågeställningen. Experimentet har indikerat att en bana baserad på arkitekturprincipen <em>Circulation Realm </em>är mera lättnavigerad än en bana baserad på designprincipen <em>Inga Återvändsgränder</em>. Undersökningen skulle kunna vidareutvecklas genom att andra arkitekturprinciper och designprinciper testats mot och med varandra.</p>