No description available.

none

This thesis is a study of T.S. Eliot's poetry in the light of the different ways in which it can be considered 'musical'. Two concerns central to the thesis are: (1) Eliot's enduring interest in the musical quality of poetry; (2) the critical usefulness and viability of drawing analogies between his poetry and music. The thesis considers three important related topics: (1) Eliot's preoccupation with language, its inevitability and its inadequacy; (2) the figure of the seeker in his poetry; (3) his interest in mysticism. The thesis begins by exploring affinities between music and literature in the context of Wagner’s ideal of the 'Gesamtkunstwerk' and its influence on French Symbolist writers. It goes on to trace the development of T.S. Eliot's poetic style as influenced by the French Symbolist poets, by Dante and the mediaeval mystics, and by the music of Wagner, Stravinsky and other composers. Throughout, Eliot's poetry presents variations on the theme of detachment and involvement in relation to the figure of the seeker: consciousness is most engaged and challenged when it journeys. In the early poetry, music serves to emphasize failed relationships: the closer the physical proximity between protagonists, the greater the psychological distance. From The Waste Land on, Eliot makes use of myth and leitmotif to portray consciousness in the role of seeker urged on by the need for meaning. After his conversion to Anglo-Catholicism in 1927, Eliot's characters embark on a journey inward, where music, now "unheard", no longer signifies neurosis and despair, but becomes the only language for the ineffable.

<p>Den franske kunstneren Eugène Carrière virket i 1800-tallets slutt og har hovedsakelig blitt omtalt og definert som del av den symbolistiske retningen både i hans samtid og i ettertiden. I litteraturen jeg har studert, omhandlende symbolismen og dens virkende aktører,omtales Carrière gjennomgående nokså generelt og mer eller mindre med lignende beskrivelser av hans kunst: Hans bilders motiv utgikk til størst del fra familielivet og moderskapet, inspirert av hans hustru og deres barn på en måte som samtidig kunne koples til drømmene. Fra den tidlige perioden av hans kunstnerskap fantes det i større grad innflytelser fra det naturalistiske maleriet, men hans stil utvikledes deretter til en mer personlig og beveget seg dermed mer vekk fra den direkte avbildningen og mot hva som altså omtales som symbolistisk. Hans teknikk var dog nokså unik i hans fargebruk som var minimert til hovedsakelig brune og gråe toner påført i tynne, synlige penselstrøk, men for øvrig opplevdes hans verk som mindre utfordrende og heller nokså sentimentale, og sees som en mulig grunn</p><p>til at han til dels har blitt ”bortglemt” gjennom historien, noe Pierre-Louis Mathieus</p><p>introduksjon til avsnittet om Eugène Carrière i boken The Symbolist Generation kan vise på: ”A fairly neglected artist today, owing perhaps to the repetitive and somewhat old-fashioned sentimentality of his favorite subjects”. Uti fra dette resonnementet kan dermed Carrière oppfattes som en middelmådig, allmenndaglig kunstner i sin tid uten det mest banebrytende kunstnerskap. Er det kun slik man har ønsket å omhandle ham? Gir hans motiv og hans</p><p>teknikk kun muligheten til denne tolkningen eller finnes det flere muligheter? Dette er hva jeg ønsker å ta rede på i denne uppsatsen.</p><p>Gjennom inngående billedanalyser av utvalgte verk ønsker jeg å belyse andre aspekter,</p><p>som genus og hvordan bildene eventuelt kan si noe om de sosiale omstendigheter i tiden, men videre også gjennom vår persepsjon utforske bildenes innhold avskilt fra den øvrige virkelighet og se hvilket inntrykk de kan gi av Carrière som del av såkalte fin de siecle og den pågående utvikling i modernismens retning mot det autonome maleri.</p><p>Jeg har valgt å ta for meg tre verk som hver og ett vil bli beskrevet, analysert</p><p>formalistisk og gitt mulige tolkninger: Alphonse Daudet et sa fille 1891 (Musée d’Orsay), Aprés le bain 1887 (Musée d’Orsay) og Le Théatre de Belleville 1886-1895 (Le Musée Rodin). Jeg mener dette er tre verk som på ulike måter kan vise på sider av Carrières kunst der fokuset kan legges et annet sted enn kun hos hans bruk av sin egen familie som modeller, noe som til dels ellers kan se ut til å ha vært en gjennomgående generell oppfatning.</p>

Den franske kunstneren Eugène Carrière virket i 1800-tallets slutt og har hovedsakelig blitt omtalt og definert som del av den symbolistiske retningen både i hans samtid og i ettertiden. I litteraturen jeg har studert, omhandlende symbolismen og dens virkende aktører,omtales Carrière gjennomgående nokså generelt og mer eller mindre med lignende beskrivelser av hans kunst: Hans bilders motiv utgikk til størst del fra familielivet og moderskapet, inspirert av hans hustru og deres barn på en måte som samtidig kunne koples til drømmene. Fra den tidlige perioden av hans kunstnerskap fantes det i større grad innflytelser fra det naturalistiske maleriet, men hans stil utvikledes deretter til en mer personlig og beveget seg dermed mer vekk fra den direkte avbildningen og mot hva som altså omtales som symbolistisk. Hans teknikk var dog nokså unik i hans fargebruk som var minimert til hovedsakelig brune og gråe toner påført i tynne, synlige penselstrøk, men for øvrig opplevdes hans verk som mindre utfordrende og heller nokså sentimentale, og sees som en mulig grunn til at han til dels har blitt ”bortglemt” gjennom historien, noe Pierre-Louis Mathieus introduksjon til avsnittet om Eugène Carrière i boken The Symbolist Generation kan vise på: ”A fairly neglected artist today, owing perhaps to the repetitive and somewhat old-fashioned sentimentality of his favorite subjects”. Uti fra dette resonnementet kan dermed Carrière oppfattes som en middelmådig, allmenndaglig kunstner i sin tid uten det mest banebrytende kunstnerskap. Er det kun slik man har ønsket å omhandle ham? Gir hans motiv og hans teknikk kun muligheten til denne tolkningen eller finnes det flere muligheter? Dette er hva jeg ønsker å ta rede på i denne uppsatsen. Gjennom inngående billedanalyser av utvalgte verk ønsker jeg å belyse andre aspekter, som genus og hvordan bildene eventuelt kan si noe om de sosiale omstendigheter i tiden, men videre også gjennom vår persepsjon utforske bildenes innhold avskilt fra den øvrige virkelighet og se hvilket inntrykk de kan gi av Carrière som del av såkalte fin de siecle og den pågående utvikling i modernismens retning mot det autonome maleri. Jeg har valgt å ta for meg tre verk som hver og ett vil bli beskrevet, analysert formalistisk og gitt mulige tolkninger: Alphonse Daudet et sa fille 1891 (Musée d’Orsay), Aprés le bain 1887 (Musée d’Orsay) og Le Théatre de Belleville 1886-1895 (Le Musée Rodin). Jeg mener dette er tre verk som på ulike måter kan vise på sider av Carrières kunst der fokuset kan legges et annet sted enn kun hos hans bruk av sin egen familie som modeller, noe som til dels ellers kan se ut til å ha vært en gjennomgående generell oppfatning.

No description available.

The largest impediment to appreciating Hart Crane as a symbolist modern American poet derives from the fragmentary critical attention paid to his borrowings from and familiarity with French Symbolists like Charles Baudelaire, Arthur Rimbaud, and Stéphane Mallarmé. Almost equally important, the early career of T. S. Eliot exerted a profound impact on Crane's poetic development and indeed served as the primary introduction to many nineteenth-century French poets for Crane and many other American poets of his generation. This dissertation initially examines contemporary critical definitions of the symbolist method and explores the extent to which Hart Crane's familiarity with the French language helped shape his exposure to writers such as Baudelaire, Rimbaud, and Mallarmé. A reading of Crane's "Black Tambourine," a self-professed "Baudelairesque thing," indicates the dissertation's general approach by showing how Crane's poems evolve as "mingling incantations," as artistic blendings interfused by the aesthetics of the major French Symbolist poets. After presenting a historical overview and critique of the critical reception given to Crane as a symbolist, the rest of the dissertation interrogates the relationship of Crane to Eliot and their views on literary influence; examines the connections between Crane, Baudelaire, and Rimbaud; and finally explores the theoretical affinities between Mallarmé and Crane's formulation of a neo-symbolist poetics.

Nos últimos anos do século XIX, o poeta, dramaturgo e ensaísta belga Maurice Maeterlinck (1862-1949) concretiza as aspirações teatrais do movimento simbolista com um conjunto de oito peças, escritas entre 1889 e 1894, que são testemunho não apenas de sua concepção dramática, mas também da própria evolução do teatro simbolista. Fundamentando-se nas limitações da comunicação verbal e na premissa de um silêncio eloqüente, Maeterlinck desenvolve um projeto de reformulação da linguagem dramática que, recentemente, tem sido apreciado do ponto de vista de sua contribuição para a formação do teatro moderno. Este trabalho tem como objetivo ilustrar o projeto de Maeterlinck por meio de uma apreciação de suas teorias teatrais e de exemplos selecionados de cada uma das oito peças que compõem sua produção simbolista. / At the end of the 19th century, the Belgian poet and playwright Maurice Maeterlinck (1862-1949) fulfills the dramatic aspirations of the Symbolist movement through a collection of eight plays, written between 1889 and 1894, which are witnesses not only to the author\'s theatrical conception, but to the symbolist theater evolution as well. Departing from the very limitations of verbal communication and from the conception of an eloquent silence, Maeterlinck develops a project that contemplates a thorough review of the dramatic dialogue, a project which has recently been associated to the making of modern drama. This study seeks to illustrate Maeterlinck`s dramatic project through an appreciation of his theories and examples from the plays which represent his Symbolist drama.

This thesis aims to study and describe the evolution and transformations of female archetypes appearing in the production of symbolist art movement during the time period 1880 1914. It focuses on all used variants of symbols and personifications of womanhood, and it tries to present the complete iconographic overview. The main goal is to learn whether symbolists were using maily symbols of a destructive antiheroine or whether there was a wider spectrum of positive and honorable female icons. There are also examples used from the decadent literature which include those symbolic figures.

Ce travail de recherche porte sur la poésie française moderne et son influence sur la nouvelle poésie chinoise au cours de la première vague d’introduction et d’interprétation des littératures occidentales en Chine dans les années 1920-1930. Nous cherchons à montrer comment les « Trois Grâces » de la poésie française moderne : Baudelaire, Rimbaud et Lautréamont ont été introduits en Chine et quelle est leur influence sur l’élaboration de la nouvelle poésie chinoise. Ainsi, nous montrons d’abord comment expriment Baudelaire, Rimbaud et Lautréamont par leur poésie le culte du moi, le culte du Beau et le jeu de dépersonnalisation et de pluralisation du moi. Nous examinons ensuite l’influence des littératures occidentales sur la construction de la nouvelle littérature chinoise dans les années 1920 ; et l’introduction et l’interprétation de la poésie symboliste française et son influence au niveau théorique aussi bien que pratique sur la nouvelle poésie chinoise et les poètes dits symbolistes chinois : Li Jinfa, Mu Mutian, Wang Duqing, Dai Wangshu. Enfin, nous montrons le cas Lautréamont en Chine, son absence dans les années 1920-1930 et l’état de la recherche lautréamontienne en Chine dans les trois dernières décennies. Notre thèse conduit donc à montrer que les « Trois Grâces » de la Poésie nouvelle ne jouissent pas tous du même prestige auprès du monde poétique chinois dans les années 1920-1930 et que son interprétation de la poésie française moderne n’est pas une adoption de toute une attitude de création poétique de celle-ci, mais une transformation du dynamisme poétique imposé de l’extérieur en dynamisme créateur interne de la poésie chinoise. Elle correspond aux intentions claires et guidées par le système de valeurs littéraires et morales des traducteurs-interprétateurs chinois des différentes époques. / This piece of research concerns the modern French poetry and its impact on the new Chinese poetry in the first period of introduction and interpretation of modern Western literature in the 1920s and early 1930s in China. We seek to demonstrate how the “Trois Grâces” of the modern French poetry: Baudelaire, Rimbaud and Lautréamont were introduced in China and what is their influence on the development of the new Chinese poetry. Thus, we will show first how Baudelaire, Rimbaud and Lautréamont express the “culte du moi” and the “culte du Beau” by their poetry and their game of depersonalization and pluralisation of the self. Next, we shall examine the influence of Western literature on the construction of the new Chinese literature in the 1920s; the introduction and interpretation of the French symbolist poetry and its influence on the theoretical level as well as practical on the new Chinese poetry and Chinese Symbolist poets: Li Jinfa, Mu Mutian, Wang Duqing and Dai Wangshu. Finally, we shall show the case of Lautréamont in China, his absence in the years 1920-1930 and the state of “Lautréamontienne” research in China in the last three decades. Our thesis concludes therefore by showing the “Trois Grâces” of the new Poetry do not have all the same prestige with the Chinese poetic world in the years 1920-1930 and its interpretation of modern French poetry does not lead to adoption of a whole attitude of poetic creation of the modern French poetry, but to a transformation from a poetic dynamism imposed by outside impact to a intern creative dynamism of Chinese poetry, corresponding to the clear intentions guided by the system of literary and moral value of Chinese literary translators and interpreters of different ages.