Oppgaven har vedlegg som mangler i digital versjon, og kan framstå som ufullstendig uten dette. Kontakt NTNU Universitetsbiblioteket for utlån av komplett oppgave.

Submitted by Roberth Novaes (roberth.novaes@live.com) on 2018-07-10T12:35:18Z No. of bitstreams: 1 DISSERTAÇÃO-LUANA LISE CARMO DA SOLIDADE.pdf: 2452906 bytes, checksum: 69e8bcb147ba6ba2e2587544a0df5b65 (MD5) / Approved for entry into archive by Setor de Periódicos (per_macedocosta@ufba.br) on 2018-07-10T19:07:25Z (GMT) No. of bitstreams: 1 DISSERTAÇÃO-LUANA LISE CARMO DA SOLIDADE.pdf: 2452906 bytes, checksum: 69e8bcb147ba6ba2e2587544a0df5b65 (MD5) / Made available in DSpace on 2018-07-10T19:07:25Z (GMT). No. of bitstreams: 1 DISSERTAÇÃO-LUANA LISE CARMO DA SOLIDADE.pdf: 2452906 bytes, checksum: 69e8bcb147ba6ba2e2587544a0df5b65 (MD5) / Por meio de um breve histórico do blues e do samba, bem como de uma análise crítica da formação do discurso nacional dos Estados Unidos e do Brasil, vemos o poder da música negra nas Américas através da agência performativa dos corpos. O diálogo entre as discussões de raça e gênero acontecem por meio da problematização das figuras do malandro e do bluesman, respectivamente presentes no samba e no blues. As trajetórias de duas mulheres negras, Billie Holiday e Elza Soares, nos mostram rasuras das narrativas hegemônicas atribuídas a corpos negros femininos. Com base na análise das canções Fine and mellow, My man, Maria da Vila Matilde e Pra fuder, proponho uma tradução cultural entre Billie Holiday e Elza Soares a partir da intempestividade e da predominância dos afetos da alegria e da tristeza em suas performances. A noção de sujeito como agência possibilita pensar a performance como um mecanismo de escrita e de tradução de si através do agora. O tempo do performático instaura rasuras em discursos oficiais e em estruturas de ordenamento cronológico que possibilitam a entrada do “novo” no mundo com políticas de tradução de si. A teoria da performance então entrecruza-se com o campo da tradução através do diálogo entre Agamben (2013), Bhabha (2013), Derrida (2006), Deleuze (2002), Nietzsche (2003) e Spinoza (2009). Além de analisar a performance como uma tradução intempestiva, defendo que, como gesto tradutório, ela é um dispositivo atravessado pelos afetos. / By means of a brief history of the blues and samba, as well as a critical analysis of the formation of the national discourse on the United States and Brazil, we see the power of black music in America through the performative agency of the bodies. The dialogue between the discussions of race and gender happens through the problematization of the malandro and the bluesman, respectively present in samba and blues. The trajectories of two black women, Billie Holiday and Elza Soares, show us displacements of hegemonic narratives attributed to female black bodies. Through the analysis of the songs Fine and mellow, My man, Maria da Vila Matilde and Pra fuder, I argue a cultural translation between Billie Holiday and Elza Soares based on the untimely and the predominance of affections of joy and sadness at their performances. The notion of subject as an agency makes it possible to think of performance as a mechanism for writing and translating oneself through the present moment. The timing of performance establishes erasures in official discourses and structures of chronological order that allows the entrance of the "new" in the world by policies of translation. The theory of performance then intertwines with the field of translation through the dialogue between Agamben (2013), Bhabha (2013), Derrida (2006), Deleuze (2002), Nietzsche (2003) and Spinoza (2009). In addition to analyzing performance as an untimely translation, I argue that, as a translational gesture, it is a device crossed by affections.

Billie Eilish är en artist som slagit igenom stort det senaste året. Hon har vunnit ett flertal priser för sitt arbete och sina produktioner, och är en av världens största artister i skrivande stund. Debutalbumet ”When We All Fall Asleep, Where Do We Go?” släpptes våren 2019 där samtliga produktioner skrivits av Billie tillsammans med hennes bror Finneas O´Connell, vilket är unikt jämfört med andra världsartister idag. Nästan alla låtar från debutalbumet var skrivna och producerade i Finneas sovrum, utan vetskapen eller en förväntning om att de en dag skulle bli några av de mest uppmärksammade och framgångsrika låtskrivarna i musikvärlden. Därför var detta intressant att studera hennes produktioner, vad som utmärker dessa, samt hur produktionsprocessen går till då många påstår att Billie Eilish är en annorlunda artist.   Efter att ha gjort en musikanalys genom att lyssna på tre av hennes produktioner kunde jag uppfatta specifika kännetecken såsom hennes sångteknik, produktionernas mix, val av låtstrukturer, samt hennes röstkaraktär. Inom produktionsprocesserna för dessa tre produktioner, som granskades i artiklar och strömmande videos på internet, kunde jag hitta intressanta svar såsom hur produktionsprocessen gick till för de tre produktionerna samt beskrivningar kring specifika ljudeffekter och inspelning av sång.

Submitted by Luana Solidade (luanalisesolidade@hotmail.com) on 2017-10-10T22:18:37Z No. of bitstreams: 2 Blues e samba traduzindo corpos de mulheres negras em performances de Billie Holiday e Elza Soares.pdf: 3516207 bytes, checksum: 346e996204124ae06478e5f4d69f5251 (MD5) TRILHA SONORA.mp3: 163500683 bytes, checksum: 243a27816cf050dbd6b854578c38e926 (MD5) / Approved for entry into archive by Setor de Periódicos (per_macedocosta@ufba.br) on 2017-10-11T14:39:25Z (GMT) No. of bitstreams: 2 Blues e samba traduzindo corpos de mulheres negras em performances de Billie Holiday e Elza Soares.pdf: 3516207 bytes, checksum: 346e996204124ae06478e5f4d69f5251 (MD5) TRILHA SONORA.mp3: 163500683 bytes, checksum: 243a27816cf050dbd6b854578c38e926 (MD5) / Made available in DSpace on 2017-10-11T14:39:25Z (GMT). No. of bitstreams: 2 Blues e samba traduzindo corpos de mulheres negras em performances de Billie Holiday e Elza Soares.pdf: 3516207 bytes, checksum: 346e996204124ae06478e5f4d69f5251 (MD5) TRILHA SONORA.mp3: 163500683 bytes, checksum: 243a27816cf050dbd6b854578c38e926 (MD5) / Por meio de um breve histórico do blues e do samba, bem como de uma análise crítica da formação do discurso nacional dos Estados Unidos e do Brasil, vemos o poder da música negra nas Américas através da agência performativa dos corpos. O diálogo entre as discussões de raça e gênero acontecem por meio da problematização das figuras do malandro e do bluesman, respectivamente presentes no samba e no blues. As trajetórias de duas mulheres negras, Billie Holiday e Elza Soares, nos mostram rasuras das narrativas hegemônicas atribuídas a corpos negros femininos. Com base na análise das canções Fine and mellow, My man, Maria da Vila Matilde e Pra fuder, proponho uma tradução cultural entre Billie Holiday e Elza Soares a partir da intempestividade e da predominância dos afetos da alegria e da tristeza em suas performances. A noção de sujeito como agência possibilita pensar a performance como um mecanismo de escrita e de tradução de si através do agora. O tempo do performático instaura rasuras em discursos oficiais e em estruturas de ordenamento cronológico que possibilitam a entrada do “novo” no mundo com políticas de tradução de si. A teoria da performance então entrecruza-se com o campo da tradução através do diálogo entre Agamben (2013), Bhabha (2013), Derrida (2006), Deleuze (2002), Nietzsche (2003) e Spinoza (2009). Além de analisar a performance como uma tradução intempestiva, defendo que, como gesto tradutório, ela é um dispositivo atravessado pelos afetos.

The aim of this essay is to examine how Lara Croft, Bayonetta, Emily Kaldwin and Billie Lurk have been portrayed in their respective games. The questions at issue have examined how these four characters have been portrayed by their appearance on the cover of their games and how they’ve been depicted in gameplay. A comparative study has been used to compare how the design on the characters have been differentiated not only from each other but also from the male characters in each game. The essay has also examined what the sex and gender identity have been of the character’s creators and if they’ve motivated their character designs. An analysis has been made to establish if there has been a male gaze present in the design process and the game and if this has led to the character’s being sexualized. Judith Butler’s performativity theory has been used for this essay along with Laura Mulvey’s theory of the male gaze as well as an intersectional approach according to Kimberlé Crenshaw. Lara Croft, Bayonetta and Emily Kaldwin are shown to break gender codes while still upholding some of them; Billie Lurk is the only one that totally breaks with them and creates a sort of a “new woman”, as she not only breaks the Madonna-and-the-Whore-complex in which each of the other three can be put in. Billie Lurk and Emily Kaldwin are the only female characters which can be seen as not sexualized or steered by the male gaze, but instead they give the gamer an opportunity to live the characters’ stories through them with the first-person-shooter-view. Lara Croft from the games before Tomb Raider (2013) and Bayonetta are clearly sexualized female characters that are controlled by male desire and the male gaze. As these two games are played from a third-person-view it gives the gamer the power to control these women, putting them under the gamer’s will.

No description available.

Kollapsen av den klassiska Mayakulturen under sen 700- till sen 900-tal e.Kr. har förbluffat forskare ända sedan studier av Mayakulturen påbörjades på 1840-talet. Både arkeologer och antropologer som epigrafiker eller klimatforskare har arbetat med att lösa gåtan av hur ett kulturellt vidsträckt samhälle kunde kollapsa utan någon klar förklaring. Civilisationen som än idag talar till oss genom sina kolossala pyramider och tempel, inskriptioner och den vetenskapliga kunskapen som ansetts outförbara utan moderna instrument. Dock har inte kollapsen varit ett direkt fokus i Mayastudier sedan forskningen påbörjades. Det var inte förrän på 1960-talet som systematiska undersökningar utfördes för att hitta rimliga teorier till kollapsen. Ända sedan dess har hypoteser och teorier haglat in och forskarna idag hittar sig själva i en sjö av oförklarlig information. Kunskapen av Mayakulturen är enorm men det har inte hjälpt att hitta någon bestämd teori om kollapsen av klassiska Maya. Det finns forskare som fokuserar på stora katastrofala händelser såsom drastiska klimatförändringar, sjukdomar eller jordbävningar så svåra att återhämtning var omöjligt. Sedan finns den andra skaran av forskare som förkastar enskilda händelser och fokuserar mer på mångfaldiga katastrofer som kunnat utlösa ödesdigra mönster i samhället som till slut utmynnat i en kollaps. Trots oklarheter kring kollapsen har framsteg gjorts inom fältet. Många teorier har mycket tack vare avancerade metoder kunnat förkastas medan andra blivit mer debatterade. Vad som än Mayakulturen kan berätta för oss, står ändå kollapsen som den stora nöten att knäcka och ju längre forskningen av ämnet fortgår desto närmare kommer även forskare till svaret. Frågor dyker dock fortfarande upp om det är möjligt att lösa en av arkeologins stora gåtor.

No description available.