Utilstrekkelig fysisk aktivitet erregnet somet av de største folkehelseproblemene. Helsepersonell i rehabiliteringstjenesten har en viktig rolle for å oppfordre pasienter til økt fysisk aktivitet. Hensikt Studiens hensikt har værtå undersøke pasienters erfaringer og opplevelser med stavgang i spesialisert medisinsk rehabilitering Metode Studien er basert påkvalitativ metode. Datainnsamlingen er foretatt gjennom tre fokusgrupper med til sammen 19 pasienter, åtte kvinner og 11 menn. Syv av disse ble fulgt opp med et individuelt oppfølgingsintervju. Resultat Studien har vist at pasientene har mange postivive erfaringer med stavgang som aktivitet under rehabiliteringsoppholdet. Disse kan beskrives ut fra fire hovedkategorier: Opplæring i stavgang, opplevelser med stavgang som aktivitet, sosiale aspekter, planer om å fortsette med stavgang. Oppfølgingsintervjuene beskriver i tillegg årsaker til fortsatt stavgang eller ønske om fortsatt stavgang. Konklusjon Pasientene har mange positive erfaringer med å lære, erfare og mestre stavgang som aktivitet under et rehabiliteringsopphold. Stavgang ble oppfattet som en trygg, meningsfull og lett tilgjengelig aktivitet, som kan avlaste ved balanse-og leddproblemer, men samtidlig brukes for å få en større kondisjonseffekt enn ved vanlig gange / Insufficient physical activity is a public health problem. Rehabilitative healthcareprofessionals playan important role in encouraging patients to increase their physical activity. Purpose This study aimedto explorehow patients experience Nordic walking (pole walking)in specialized medical rehabilitation. Method This qualitativestudy gathered data from three focus group. The total number of patients interviewed was 19, eight women and 11 men. I conducted follow-up interviews with seven studymembers. Results The resultsshowed that Nordic walking provided positive experiences for patientsduring the rehabilitation process which included learning Nordic walking, experiencingNordic walking as an activity, social as pects toward Nordic walking and plans to continue with Nordic walking. The follow-up interviews also elicited reasons or hopes for continuing with Nordic walking. Conclusion Learning, experiencing and mastering the skill of Nordic walking as an activity during rehabilitation gave patients some positive experiences. Patients perceived Nordic walking as a safe, meaningful,and easily accessible activity that helped alleviate balance or joint problems, and also resulted in higher fitness levels than normal walking / <p>978-91-86739-56-0</p>

Formål: Formålet med dette studie var at udforske og beskrive hvordan sundhedspersonale opfatter og håndterer risiko for smittespredning, både hos isolationspatienter og patienter, som ikke er isoleret. Desuden var formålet at afdække, om en eventuel særlig opfattelseaf smitterisiko hos isolationspatienter påvirker sundhedspersonalets opfattelse af betydningen af de generelle infektionshygiejniske forholdsregler. Metode:Studiet er et kvalitativt studie, hvor det empiriske materiale blev indsamlet i otte fokusgruppeinterviews, hvor deltagerne var sundhedspersonale.Som analysemetode blev anvendtsystematisk tekstkondensering. Den konceptuelle ramme omfatter antibiotikaresistens i et folkesundhedsperspektiv, en beskrivelseaf rammerne for infektionsforebyggelse i Danmark samt en teoretisk ramme bestående af risikobegrebet, sundhedspædagogik og et perspektiv på samarbejde. Resultater:Studiet viste, at sundhedspersonalet vurderede smitterisikoforskelligt, både ved isolationspatienterog ved ikke-isolerede patienter. De opfattede, at deres hygiejne ved isolations-patienter var bedre, fordi de tænkte sig bedre om og arbejdede mere struktureret. Samarbejde var en vigtig motivationsfaktor for arbejdet på isolationsstuer. Hos ikke-isolerede patienter opfattede sundhedspersonalet det som risikosituationer, når patienter delte stue og toilet. De oplevede selv brist i egen smitteafbrydelse og at patienters og pårørendes adfærd udgjorde en smitterisiko. Sundheds-personalet læste og forholdt sig forskelligt til infektionshygiejniske forholdsregler, hvilket kunne give anledning til forvirring og misforståelser. Det blev betragtet som en udfordring at skulle forholde sig til,at viden og praksis ændrede sig over tid og at ny udvikling skabte nye infektionshygiejniske udfordringer. Konklusion:Sundhedspersonale opfatter smitterisiko forskelligt, både i forhold til smitterisiko ved isolerede og ikke-isolerede patienter og arbejdet med at pleje og behandle isolationspatienter kunne være forbundet med stor angst for at sprede smitte. Forskelle i videns-og erfaringsgrundlag samt individuelle risikovurderinger ses som medvirkende årsager til,at sundhedspersonale opfatter og håndterer smitterisiko forskelligt / Aim:This study aimed to explore and describe how healthcare workers (HCWs) perceive and handle the risk of infection in isolated and non-isolated patients.The study also sought to determinewhetherany specialperceived risk of infection in isolated patients affects how HCWsperceive the importance of general infection control measures. Method:This was a qualitative study. Data was collected from eight HCW focus groups and analyzed using a systematic textcondensation method. The conceptual framework includes antibiotic resistance in a public health perspective, adescription of the context of infection controland prevention in Denmark, a theoretical framework consisting of the concept of risk, health education and a perspective on cooperation. Results: The study showed that HCWsassessed risk differently inisolated and in non-isolated patients. HCWs perceivedthat they prevented infection more effectively in isolated patients, due to greater attentiveness and a more structured approach.Cooperation was an important motivation in isolation rooms. HCWsperceived special risk situations among non-isolated patients who shared rooms and toilets. The HCWs experienced flaws in their own infection control measures andin the behaviour of patients and their relatives. HCWs read and interpreted infection control protocols differently leading to confusion and misunderstandings. It was a challenge keeping up the changing of knowledge and practice over time as well as new development caused new infection control challenges. Conclusion:HCWsperceive the risk of infection differently in isolated and non-isolated patients. Further, HCWs often associatethe work of caring for and treating isolated patients with fear of spreading infection. Differences in knowledge base, experience level and individualrisk assessments contribute to the explanation of differing perceptions and approaches to handle infection control / <p>ISBN 978-91-86739-49-2</p>

Hensikt: Kartlegge ulike samhandlingstiltak for pasienter med lett til moderat depresjon, og vurdere effekter av de identifiserte tiltakene for pasientene og helsetjenesten. Metode: Oppsummering (meta-oversikt) av systematiske oversikter. Litteratursøk: Medline, Cochrane Library, SWEMED, EMBASE and Cinahl database. Seleksjonskriterier: Systematiske oversikter publisert 1995-2006 om effekter av samhandling i allmennpraksis om voksne pasienter med lett til moderat depresjon. Kontrolltiltak var standard behandling gitt i allmennpraksis. Eksklusjonskriterier: Studier med overvekt av pasienter med alvorlig depresjon, rusmisbruk eller andre alvorlige psykiske lidelser ble ekskludert. Valg av studier: Alle relevante studier var systematisk og kritisk vurdert i forhold til definerte inklusjonskriterier og kvalitet. Primære utfallsmål var: depresjonssymptomer, psykososial funksjon, kvalitet av tjenester. Syntese av resultater: Narrativ syntese av resultater. Resultater: Åtte systematiske oversikter ble inkludert. Studiene var utført i andre helsesystemer enn de skandinaviske med overvekt av studier fra USA og England. Populasjonen inkluderte pasienter med lett til moderat depresjon og noen med alvorlig depresjon. Identifiserte modeller for samhandling: integrerte behandlingsprogrammer, opplæringstiltak, spesialister i allmennpraksis, rådgivning, case-management, samhandling om behandling. Overførbarhet av resultater fra studiene til skandinavisk setting er usikker. Det er behov for norske og skandinaviske studier. Kvalitativ forskning vil kunne belyse hvilke faktorer som fremmer eller hemmer samhandling i helsetjenesten. Konklusjon: • Samhandling i allmennpraksis mellom nivåene i helsetjenesten om voksne pasienter med depresjon synes å bedre kvaliteten av tjenester og behandlingsutfall for pasientene i større grad enn standard behandling. • Opplæringstiltak kombinert med psykiatrisk kompetanse i allmennpraksis og aktiv oppfølging synes mest effektive for pasienter med lett til moderat depresjon. • Evidensen er utilstrekkelig for en direkte sammenligning av klinisk effekt eller kostnadseffektivitet av de identifiserte modellene for samhandling. • Det er behov for mer forskning om hvilke pasienter som har mest nytte av samhandling og hvilke elementer av de sammensatte tiltak som har størst betydning for resultatet. / Objectives: To identify different models of collaborative care for mild to moderate depression in primary care settings and to evaluate their effectiveness. Method: Meta-review/ Overview of systematic reviews. Search: Medline, Cochrane Library, SWEMED, EMBASE and Cinahl database. Selection criteria: systematic reviews of controlled clinical trials of collaborative care in primary practice versus usual care for patients with mild to moderate depression. Exclusion criteria: Systematic reviews with majority of studies with patients with serious depression or other mental disorders or pure treatment studies. Data collection and analysis: All relevant studies published between 1995 and 2006 were systematically assessed for relevance and methodological quality. Primary outcomes were level of depression, psycho-social functioning and quality of care. The results are presented as a narrative synthesis. Results: Eight systematic reviews were included. Much of the evidence is based on studies performed in USA or UK. Patients with minor to moderate or even major depression were included. Interventions: educational tasks, counselling, disease management programmes, guidelines, managed care, case management, on-site specialist, shared care, active follow-up. It appears that complex interventions which include educative tasks towards guideline – based care combined with on-site specialist at primary care level improve both the quality of care and clinical outcomes compare to usual treatment. The evidence may not be directly applicable to a Nordic health care setting.There is a need for Nordic studies. Future studies would benefit from the addition of qualitative research about the conditions that facilitate or prevent collaboration in health care. Conclusion: • Collaborative service delivery in primary health care of patients with depression appears to be more effective intervention compare to usual care in terms of symptoms reduction, better adherence to treatment and psycho-social functioning and enhance quality of care. • Educative interventions combined with on-site specialist in primary care setting and active follow-up were the most frequent components of effective interventions. • The evidence is insufficient to provide a definitive answer to clinical effectiveness and cost-effectiveness of individual models or to make a comparison between models. • It is unclear which patients gain most profit from collaborative service delivery or which elements of complex interventions are most effective. We need more research. / <p>ISBN 978-91-85721-26-9</p>

Bakgrund: Årligen drabbas miljoner patienter världen över av vårdrelaterade infektioner, vilket representerar ett folkhälsoproblem och ett hotmot patientsäkerheten. Enligt WHO måste varje land därför vidta och fokusera på åtgärder som att förbättra hygienrutiner hos vårdpersonalen, för att minska andelen vårdrelaterade infektioner. Syfte: Att få insyn, förståelse och fördjupad kunskap i hur chefer på ett akutsjukhus i Stockholm arbetar för patientsäkerhet genom följsamhet till hand-, kläd-och hygienrutiner. Hur upplevsföljsamhet till hygienrutinerna vara, ses svårigheter, hur ser praxis för ansvar och uppföljning av följsamheten till hygienrutinernaut?Målet är att kunna ge förslag och inspiration till hur följsamhet till hygienrutiner kan optimeras på det sjukhus där studien utförts, även som inspiration till andra vårdgivare. Metod: 41 chefer på olika nivåer intervjuades. Kvalitativ forskningsansats valdes och manifest kvalitativ innehållsanalys användes som analysmetod. Resultat: Chefer upplever att följsamheten till hygienrutiner generellt är god, men kan skilja sig åt mellan yrkeskategorier. Det finns individer med upprepad icke-följsamhet, trots påpekanden.Det arbetas med följsamhet på den egna enheten, medan det är liten koordinering mellan enheterna. Varje chef bestämmer själv hur arbetet skall läggas upp för sin personal, det finns ingen klar sjukhusgemensam strategi. Önskemål uttrycks om att få tid med sin verksamhetschef att diskutera hur enhetens följsamhet ser ut och behov av åtgärder för förbättring samt åtgärd för de med lägre följsamhet. Konklusion: Följsamheten till hygienrutiner skulle sannolikt kunna öka genom att chefer samverkar, samordnaroch haren mer enad strategi och sjukhusövergripande fokusering på hygienrutiner. / Introduction: Every year, millionsof patients world wide contract healthcare-associated infections, which posea public health problem and threaten patient safety. According to the World Health Organization, all countries must reduce the prevalence of healthcare-associated infections by improving hygiene procedures by health professionals. Aim: This thesis aims to increase insight, understanding,and knowledge about how managers at an emergency hospital in Stockholm work to improve patient safety through hygiene procedures, clothing,and hand hygiene routines.This thesis also aims to provide suggestions and inspiration for optimizing adherence to hygiene procedures and possibly inspire other caregivers. Method: Forty-one managers at various levels were interviewed using aqualitative research approach.Manifest qualitative content analysis was used for data analysis. Results: Managers perceived that adherence to hygiene procedures is generally good, but reported that adherence may differ between professions. Despite correction, some ndividuals repeatedly demonstrated non-adherence. Managers worked o increase adherence in their own units, but reported little coordination between units. Because the hospital had no joint strategy, each manager organized work assignments for their own staff. Mid-level managers expressed a desire to discuss their unit’s adherence to hygiene procedures with senior managers.They also voiced the need for improvement in health professionals with low adherence. Conclusion: The evidence presented here suggests that adherence to hygiene procedures would increase if managers interact, coordinate,and have more unifiedstrategies.A hospital-wide focus on hygiene procedures would aid adherence. / <p>ISBN 978-91-86739-66-9</p>

Bakgrunn: Levealderen for personer med Downs syndrom har økt dramatisk på 1900 tallet i hele den vestlige verden. Imidlertid er det få undersøkelser om levealderfor denne populasjonen på 2000-tallet, og vi har ikke funnet noen norske undersøkelser. Hensikt:Undersøkelsen skal gi innsikt i levealdersutvikling i Norge fra 1969 og frem til 2010 og fremtidig forekomst av voksne og eldre med Downs syndrom frem til 2050. Metode:Det er en kvantitativ nasjonal demografisk registerundersøkelse for å beregne levealdersutviklingen for personer med Downs syndrom (n = 2 593). Registerdataene som er samlet inn er kontinuerlige data som er basert på løpende tellinger i den nasjonale fødsels-og dødelighetsstatistikken. Innsamlede data er personer registrert med diagnosekode Downs syndrom, årfødt, år død, alder ved død og kjønn. Hovedresultat:Gjennomsnittlig alder ved død for personer med Downs syndrom fra 1969 til og med 2009 økte fra 16,57 år til 53,40 år. Det var ingen statistisk signifikant forskjell på alder ved død mellom menn og kvinner. Gjennomsnittlig alder ved død for alle som døde etter fylte 40 år i studieperioden økte fra 53,95 år til 58,35 år. Forventet andel personer med Downs syndrom som vil bli 40 år og eldre vil øke fra 52 % for de som blefødt i 1967 til 94 % for de som ble født i 2009. Konklusjon:Levealderen for personer med Downs syndrom har økt betydelig fra 60-tallet og detteskyldes i hovedsak nedgang i spedbarnsdødeligheten. For de som overlever barneårene viser undersøkelsen imidlertid nesten ingen økning i rest levealder i løpet av undersøkelsesperioden. Frem til 2050 kan vi forvente en fordobling av antallet som vil være over 40 år / Background: Life expectancy for people with Down syndrome increased dramatically in the Western worldduringthe 1900s. However, fewsurveys have investigated life expectancy for this population since 2000,none of themNorwegian. Aim: This study aimedt o provide insight into life expectancy for Norwegians with Down syndrome between 1969 and2 010, and to project future rates for adults with Down syndrome until 2050. Method: This quantitative national demographic registry study estimated the development of life expectancy for people with Down syndrome (n = 2,593). To calculate age at death, we collected data from death certificates reported to Statistics Norway.Together with data from Medical Birth Registry,we simulated life tables.Collected data included persons with the diagnosis code for Down syndrome, birth year, year of death, age at death,and sex. Main results:Between 1969 and 2010, mean age at death of persons with Down syndrome increased from 16.57 years to 53.40 years, respectively. We observed no statistically significant difference in age at death between men and women. Average age at death for persons who died after 40 years of age increased from 53.95 years to 58.35 years duringthe study period. We estimated that the percentage of people with Down syndrome older than 40 years of age will increase, from 52% to 94% for those born in 1967 and 2009, respectively. Conclusion:Life expectancy for people with Down syndrome has increased significantly since the 1960s, mainly due to a relative decrease in newborn and infant mortality. Importantly, such individuals who survive childhood showed almost no increase in remaining life expectancy during the study period. By 2050,we expect the number of people with Down syndrome aged 40 or more years to double / <p>ISBN 978-91-86739-73-0</p>

Bakgrund: Personer som injicerar droger riskerar att drabbas av allvarliga infektioner. Tidigare studier har visat att personal som möter personer i risk inte har tillräckligt med kunskap för att erbjuda hälsofrämjande insatser. Syfte:Att kartlägga personalens kunskap om infektioner som kan drabba personer som injicerar droger,samt undersöka om utbildnings intervention ökar personalens kunskap och motivation till preventiva samtal. Metod:Totalt genomfördes fem utbildningar med 26 deltagare från psykiatri-, och infektionsavdelning, samt ungdomsmottagning. Studien genomfördes med enkät före och en månad efter utbildning. Enkäten innehöll kunskapsfrågor och frågor om erfarenhet av preventionssamtal med personer i risk. Resultat:Studien visade att personalen saknade tillräcklig kunskap om smitta vid injektion av droger och att personer i risk inte i tillräcklig omfattning erbjöds information och stöd. Innan utbildning skulle enbart 60 % av personalen samtala om smitta vid injektion av droger om de fick frågor av personer i risk. Hinder för samtal uppgavs vara brist på kunskap och osäkerhet på hur frågorna skulle tas emot vid samtal. Personalens upplevda och faktiska kunskap visade på en signifikant förbättring efter utbildningsinterventionen (p&lt;0,001). Utbildningen upplevdes som relevant och 80 % av deltagarna önskade ytterligare utbildning i form av föreläsningar på arbetsplatsen och handledning av sakkunnig. Konklusion:För att kunna erbjuda personer som injicerar droger hälsofrämjande insatserkrävs att personal har tillgång till anpassad utbildningoch aktivt stödutifrån verksamhetensbehov / Background:People who inject drugs are at risk of contracting severe infections. Previous studies have shown that personnel meeting people at risk often lack sufficient knowledge to offer health promotion measures. Aims:This study aimed to investigate knowledge among personnel about infectious diseases contracted due to injecting drugs and determine whether educational intervention can increase knowledge and motivation for preventive communication. Methods:We administered a total of five courses to 26 healthcare workers employed in an infectious diseases department, psychiatric clinic, and youth counseling clinic. The study was conducted with questionnaires before and one month after completing the courses. The questionnaires included questions about disease facts, and workers’ experience regarding preventive conversations with people at risk. Results:The study revealed that respondent slacked sufficient knowledge about infections associated with injecting drugs, and that people at risk did not receive adequate information and support. Before education, only 60% of respondents would consider talking about infections contracted while injecting drugs if they got questions by persons at risk. Barriers to addressing such questions included lack of knowledge,and uncertainty about how the questions would be received. After the educational intervention, respondents perceived a significant improvement of knowledge (p&lt;0,001). They perceived the coursesas relevant,and 80% of participants wanted more lectures and expert guidance in the workplace. Conclusion:Providing health promotion to persons who inject drugs requires appropriate educationfor personnel,as well as active support adapted to their needs. / <p>ISBN 978-91-86739-82-9</p>

Baggrund: At være bærer af MRSA er en udfordring for et stigende antal borgere. For den enkelte indebærer det at være bærer at skulle leve med en viden om, at man kan smitte og fremkalde infektion hos den nærmeste familie eller andre, man kommer i tæt berøring med. For samfundet indebærer forekomsten af et reservoir af resistente bakterier en risiko for spredning fra det omgivende samfund ind på sygehusene med efterfølgende problemer ved behandling af akutte og alvorligt syge patienter. Formål: At opnå en dybere forståelse af, hvilken betydning det har for bærernes oplevelse af sammenhæng og dermed for sundheden for den enkelte, at være bærer af MRSA ieget hjem. Metode: Et kvalitativt studie med åbne interview af 12 bærere og 4 pårørende med anvendelse af Grounded Theory som analysemetode. Resultater: Borgerne oplever det at være bærer af MRSA som en uklar og forvirrende tilstand mellem sundhed og sygdom. Undersøgelsen identificerer kernekategorien ”Mangelfuld information”, som udløser følelser som forvirring og utryghed, meningsløshed, stress og vrede. Dette resulterer i manglende compliance, bekymringer for fremtiden og stigmatisering. Øget stress påvirker oplevelsen af sammenhæng hos bærerne og deres nærmeste i negativ retning. Særligt tyngede er bærere og pårørende, som arbejder indenfor omsorgs-og plejeområdet. Konklusion: Arbejdet afdækker mangler i primærsektorens håndtering af opgaven, specielt vedrørende korrekt information til MRSA-bærerne og deres nærmeste, som i nogle tilfælde kan påvirke bærernes oplevelse af sammenhæng og egen sundhed i negativ retning. Stigmatisering og grov diskrimination af MRSA-bærere kan være et resultat af manglende viden i MRSA-bærernes netværk og lokalområde. / Background: More and more citizens are carrying MRSA. Consequently, they mustcope with the knowledge of being a potential health risk for their families and close relations. For society,the carrierembodiesa reservoir and a risk of spreading resistant bacteriafrom the community into hospitals, resulting in problems with the treatment of patients in intensive and acute care wards. Purpose: This qualitative study aimed to deepenknowledge of the impactof MRSAon the Sense of Coherenceand Healthfor carriers living at home. Method: Thisqualitative study used Grounded Theory to analyze interviews with twelve carriers and four relatives. Results: The carriers describedthe experience of colonization with MRSA as a strange,unclear,and confusing state between sickness and wellness. The studyidentifiesacore category(i.e., “Inadequate information”)that causes emotional reactions among carriers and family members, including anxiety, insecurity, confusion, inadequate compliance, worries aboutthe future,and stigmatization. Increased stress negatively influences carriers’ and family members’sense of coherence. This was especially true infemale carriers and relatives who work in health and social carebecause they risk becominga health risk to their patients or clients. Conclusion: Thisstudy reveals inadequacy in the Primary Health Care System regarding the quality of information provided to MRSA-carriers and their relatives. Such inadequacynegatively affects carriers’Sense of Coherenceand health. Lack of knowledge in the network and local area can stigmatize MRSA carriers, making them susceptible tosevere bullying / <p>978-91-86739-51-5</p>

Formål: Bestemme omfangen, typen, udløsende årsager, bagvedliggende faktorer og konsekvenser af vold og trusler om vold mod behandlere i Københavns Amts Behandlingscenter for Stofbrugere samt at udvikle kliniske retningslinier for håndtering og minimering af vold og trusler om vold. Metode: Omfanget af voldsepisoder blev vurderet ved to metoder: 1) Retrospektiv anonym tværsnitsspørgeskemaundersøgelse af samtlige 84 fastansatte medarbejder 2) Kohorte undersøgelse med prospektiv registrering af alle psykiske og fysiske voldsepisoder i en tre måneders periode i 2001-2002. Årsager, faktorer og konsekvenser blev undersøgt i semi-strukturerede interviews med den voldsramte medarbejder og den voldelige klient. Håndteringen af voldsepisoderne blev vurderet i en audit procedure og kliniske retningslinier i relation til håndtering af arbejdsrelateret vold og trusler om vold blev udviklet . Resultat: I tværsnitsundersøgelsen svarede 73 (87%), 45% (n=33) af medarbejderne havde været udsat for vold af psykisk eller fysisk karakter indenfor det sidste år, 48% (n=35) indenfor de sidste fem år. Hyppigheden var uafhængig af medarbejderens alder, køn og arbejdserfaring. Kohorteundersøgelsen afslørede, med en svar procent på 57%, 16 tilfælde af ren psykisk vold medførende en incidens på 0.77 pr. arbejdsår pr. medarbejder eller 0.24 psykisk voldsepisode pr. dag, 11 tilfælde af kombineret psykisk/fysisk vold medførende en incidens 0.53 pr. arbejdsår pr. medarbejder eller 0.17 psykisk/fysisk voldsepisode pr. dag (ca. een ugentligt). Politi blev tilkaldt 5(19%) gange. Bagvedliggende faktorer inkluderede dybe frustrationer mod behandlersystemet, lavt selvværd og dårlig kommunikationsevne hos klienterne. Hovedparten af medarbejderne oplevede efterfølgende angstreaktioner. Sygemelding og psykologisk krisehjælp forekom kun i få tilfælde. På basis af audit-panelets rekommandationer blev der udviklet kliniske retningslinier for håndtering af vold og trusler om vold. Konklusion: Prævalenses og incidensen af vold og trusler om vold i arbejdet med stofbrugere er højere end i andre fagområder både i og uden for sundhedsvæsenet med væsentlige konsekvenser for både medarbejderen og specielt for den voldelige klient. Resultaterne i dette studie kvantificerer arbejdsrelateret vold som ikke fremgår af officielle registre (”mørketal”) / Purpose: To determine the extent, type, precipitating factors, causality and consequences of work related threats and violence at the Copenhagen County Substance Abuse Treatment Centre and to develop clinical guidelines in order to minimise threats and violence. Methods: The extent of violent episodes was estimated using two methods: 1) Retrospective anonymous questionnaire issued to all (n=84) full-time employed staff-members. 2) In a tree months period 2001-2002 prospective registration of all physical and psychological violent episodes at the Copenhagen County Substance Abuse Treatment Centre was performed. Precipitating factors, causality and consequences were investigated in semi-structured interviews including all abused staff-members and violent clients. The management of violent episodes was audited in an audit panel and clinical guidelines regarding work related threats and violence were developed. Results: 73 (87%) staff-members completed the questionnaire. 33(45%) staff-members had experienced work related violence in the last year, 35(48%) in the last 5 years. There were no sub-group differences. The prospective registration identified 16 episodes of psychological violence, constituting an incidence of 0.77 pr. work-year pr. staff-member or 0.24 psychological violent episodes pr. day at the centre. 11 combined physical and psychological violent episodes were identified ending up with an incidence of 0.53 violent episode pr. work-year pr. staff-member or 0.17 violent episodes at the centre pr. day. Police was called in 5(19%) of the cases. The clients were characterized by harboring deep frustrations towards the system, low self-esteem and poor communication skills. The majority of the abused staff-members experienced anxiety reactions. Only a few required sick-leave and psychological crises counseling. On the basis of the audit-panel’s recommendations clinical guidelines regarding threats and violence were developed. Conclusions: The prevalence and incidence of work related threats and violence is higher among staff-members treating substance users than in other fields both in- and outside the Health Service. There are consequences of significance for both the abused staff-member and the violent client. The results of this study quantify the extent of violence not registered in official registers. / <p>ISBN 91-7997-109-1</p>

Objectives: The objectives of the study was to describe how people who face partner violence against women, either as volunteers or as professionals in their everyday work, explain violence against women in intimate relationships and their suggestions for preventive activities. Methods: Twenty men and twenty women were strategically selected for five focus-group discussions. The interviews were analysed following the procedure for qualitative thematic content analysis. Findings: The study shows that the participants acknowledged violence against women as a multifaceted phenomenon grounded in the interplay betweenindividual, family-related factors and local community and socio-cultural factors. Men’s level of education, ‘social evils’, women challenging gender role expectations and women’s extensive work load were discussed as factors at individual and family level. Poverty in the local community and ‘feudal ideologies’ were referred to as explanatory factors at structural level. The informants suggested two main ways of preventing violence against women; improved gender equality through information, education and communication, and enforcing policies and law. Examples pertaining to different levels of society were given. Conclusions: This study shows that behind all of the explanations to intimate partner violence laid the culturally constructed messages about the proper roles of men and women mirroring gender inequality and women’s power disadvantage. A hesitation to intervene was found among some of the informants, the medical doctors, while all the others were eager to discuss activities but mainly those they were already undertaking and it seems the local level require further support to better handle this problem. / <p>ISBN 91-7997-161-x</p>

Sömnstörningar hos ungdomar anses vara ett växande problem. Det finns misstankar om att ungdomarnas ökade användning av Informations- och Kommunikationsteknik (IKT) är boven i dramat. Ungdomar upplevs spendera en allt större del av sin tid framför datorn, samtidigt som mobilen går varm av samtal och SMS. Det saknas dock utförlig forskning kring sambanden mellan IKT-användande och sömn. Syfte: Att undersöka huruvida ungdomar lider av sömnstörningar och om det i så fall kan kopplas till deras IKT-användande. De frågeställningar som behandlas är hur ungdomars sömnmönster ser ut och om det finns några kopplingar mellan eventuella negativa sömnmönster och deras IKT-användande. Dessutom undersöker vi om det finns några könsmässiga skillnader i sömn och IKT-användandet. Metod: Den metod som används är kvantitativ och datainsamlingen har skett genom en enkät. Urvalet består av 392 elever i årskurs ett från en gymnasieskola i västra Sverige. Enkäten besvarades och samlades in vid ett och samma tillfälle. Datan har bearbetats och analyserats i statistikprogrammet SPSS. Resultat: Analysen av resultaten visar att deltagarna har sömnproblem och att de upplever negativa effekter av dessa sömnproblem. Resultatet visar även att det finns ett samband mellan deltagarnas IKT-användande och dålig sömnkvalité, ju högre användande desto sämre sömn. Det finns inga direkta könsmässiga skillnader gällande sömnmönstret, däremot finns det skillnader gällande IKT-användandet. Slutsats: Undersökningen visar att deltagarna faktiskt lider av sömnproblem, och att användandet av IKT påverkar sömnen. Samtidigt indikerar resultatet att IKT-användning endast är en av flera påverkansfaktorer. Ytterligare forskning behövs för att till fullo förstå de bakomliggande orsakerna till ungdomarnas sömnproblem. / Sömnstörningar hos ungdomar anses vara ett växande problem. Det finns misstankar om att ungdomarnas ökade användning av Informations- och Kommunikationsteknik (IKT) är boven i dramat. Ungdomar upplevs spendera en allt större del av sin tid framför datorn, samtidigt som mobilen går varm av samtal och SMS. Det saknas dock utförlig forskning kring sambanden mellan IKT-användande och sömn. Syfte: Att undersöka huruvida ungdomar lider av sömnstörningar och om det i så fall kan kopplas till deras IKT-användande. De frågeställningar som behandlas är hur ungdomars sömnmönster ser ut och om det finns några kopplingar mellan eventuella negativa sömnmönster och deras IKT-användande. Dessutom undersöker vi om det finns några könsmässiga skillnader i sömn och IKT-användandet. Metod: Den metod som används är kvantitativ och datainsamlingen har skett genom en enkät. Urvalet består av 392 elever i årskurs ett från en gymnasieskola i västra Sverige. Enkäten besvarades och samlades in vid ett och samma tillfälle. Datan har bearbetats och analyserats i statistikprogrammet SPSS. Resultat: Analysen av resultaten visar att deltagarna har sömnproblem och att de upplever negativa effekter av dessa sömnproblem. Resultatet visar även att det finns ett samband mellan deltagarnas IKT-användande och dålig sömnkvalité, ju högre användande desto sämre sömn. Det finns inga direkta könsmässiga skillnader gällande sömnmönstret, däremot finns det skillnader gällande IKT-användandet. Slutsats: Undersökningen visar att deltagarna faktiskt lider av sömnproblem, och att användandet av IKT påverkar sömnen. Samtidigt indikerar resultatet att IKT-användning endast är en av flera påverkansfaktorer. Ytterligare forskning behövs för att till fullo förstå de bakomliggande orsakerna till ungdomarnas sömnproblem.